Kilde:
Namdal Historielag (link til hjemmeside)
Årbok for Namdalen 1968 side 83
Skriftstyrar: P. Jæger-Leirvik
Av Laura Ledsaak

En gammel historie fra Skrøyvdalen.

I det lNge dalføret mellom Skrøyvstad i Salen og Høylandet var i gamle dager en meget benyttet alfarveg for de to bygder. Især for Øvre Høylandet. Det var derfor ikke noen sjeldenhet at kvinner så vel som menn tok seg en fjelltur gjennom Skrøyvdalen. Men tiltrots for at ensomme vandrere ferdedes litt nu og da, så måtte dalen kalles en øde fjellstrekning. Om der enn savnedes menneskelige beboere, så var det til gjengjeld en mengde av skogens ville dyr. Ulven var da en selvsagt størrelse, men den såes som oftest i høsttiden og utover vinteren, hvor den gjerne gikk i store flokker. Bjørnen derimot hadde sitt virkefelt her om sommeren.

Denne historien som nu skal gjengis, hendte for lang tid tilbake.

Anne og Lavina var to jenter som sammen gikk fjellvegen en sommerdag fra Skrøyvstad til Hognes. Lavina hadde plass som tjenestejente på Hognes, og nu hadde hun vært hjemme på Skrøyvstad en tur, mens Anne, en liten jente fra Hognes, fulgte henne.

Disse to går nu alene, og uten noe annet følge bærer det lenger frem gjennom skogens stillhet.

Snart var de nådd frem til en liten mo som kalles Danilmoen. Da hvisker plutselig den ene av dem: ”Hysj, hva er det?” Et øyeblikk blir de stående helt stille uten å røre seg, mens en isende kulde gikk gjennom dem begge, og da i noen få skritts avstand får de se en bjørnebinne med to unger.

Straks fikk nok også den mektige størrelsen øye på de to fotgjengere, og gjorde seg rede til forsvar. Dette gjorde den også på en måte som virket alt annet enn tiltalende. Den rettet seg i været, plantet bakbenene i jorden og slo forlabbene sammen med flere kraftige smell.

Anne, den vesle jenten, gikk nu tett ved siden av Lavina, trakk henne i kjolen og stirret omkring seg med redde øyne.

De ble i et øyeblikk klar over at det eneste de hadde å gjøre var å forsvinne så fort som benene kunne bære dem. De hadde i virkeligheten også grunn til å løpe for bare livet.

Omsider var de nådd et godt stykke framover, så de på litt avstand kunne følge bjørnens framgangsmåte. Selv syntes de være utenfor fare. Og da var det vistnok for dem begge interessant å følge dette eiendommelige skuespill.

Bjørnens næste ide var nu å verge og passe ungene på en fornuftig måte. Dette gjorde han ved forsøk på å få jaget dem opp i en stor furu.

Men det viste set at ungene kunne være gjenstridige, og ville ikke straks lyde befalingen. Til sist klatret den ene opp i furuen, mens den andre ble stående urørlig. Herover ble bamsemor ute av seg, og slo ungen med begge forlabbene slik at den hylte og jamret seg  og heller ikke så noen annen utveg enn å følge den førstes eksempel.

Bamsemor hadde virkelig klart sine ting godt, og som bevis på sin verdighet, blåste den i klørne. Det skulle vel være en advarsel til ungene om å holde seg rolige der de var, og et varsko til de forbifarende om ikke å komme i nærheten.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *