Av bonde Jon Leirfall.
Hentet fra Årbok for 1970, 48.årgang
Nord-Trøndelag Historielag
Redaktør: Gudmund Leren
Steinkjer Trykkeri A.S 1971


En hegrasbygg i Livingstones fotspor


En gang for mange år tilbake satt jeg på en kino og så filmen om ”Trader Horn”. Det er kanskje noen av de eldre som ennå husker filmen, og boken hvor Trader Horn fortalte om de eventyrlige ferdene sine langt inn i det ukjente Afrika for omkring 100 år siden. Det var mens ”verden ennå ”var ung”, som det heter. Det indre av Afirka var helt ukjent og uberørt av den kvite mann. Bare Livingstone hadde dukket inn i de store skogene, ingen visste hvor han var, og fra sør hadde boerne begynt å trekke nordover mot Rodesia.

Mens jeg satt og hørte på masaikrigernes monotone sang, og trommene som bar bud om de kvite menns ferd, kom jeg til å tenke på at dette var jo en parallell til det mannen på nabogården min måtte ha opplevd på sine ferder i Afrika på samme tid. Det var noe av eventyrets nimbus omkring Ole Hegre, – han hadde gravd diamanter og gull og var søkkrik – han hadde skutt løver og var blitt kastet opp i et tre av et nesehorn.

Sjøl fortalte han lite, og det var mest løsrevne episoder. I Nasjonalbladet stid det en del om ham i 1926. Sjøl var han da død, men ennå levde det noen som han hadde meddelt seg til. Og da jeg begynte å spørre dem ut, fikk jeg snart forståelse av at ferdene hans lå enda mer utenom det vanlige enn vi hadde trodd. Og av de mange bruddstykkene har jeg så forsøkt å få en sammenhengende framstilling.


Gullgraver i Australia og på Ny Zealand.

Ole Andersen Hegre ble født på en skoggård i Skjølstadmarka i Hegra i 1841. 22 år gammel drog han sammen med 10 andre stjørdalinger til Australia for å grave gull. DA han ikke hadde hellet med seg, reiste han derfra til vestkysten av New Zealand, og her gikk det bedre for ham. Etter tre og et halvt år hadde han tjent så mye at han syntes han kunne reise heim uten skam.

Men nettopp den dagen da han skulle gå om bord i båten til Europa, kom han ved et tilfelle borti sitt livs store eventyr. Et skip kom inn på havna i Okitikki, og om bord var det et rykte om store gullfunn i Kappstaden ved Durban.

Nå var tanken om heimreise blåst bort. Han tok farvel med de norske kameratene sine, som hadde fått nok av gullgraverlivet, og sammen med en danske, en tysker og en engelskmann drog han med første skip til Sør-Afrika.

De kom til Durban i begynnelsen av 1870. Men her møtte de en skuffelse. Ryktet om gullfunn var tatt ut av lufta, og de begynte allerede å tenke på å oppgi det hele da en innfødt høvding kunne fortelle dem at oppe ved Zambesifloden lå gullet i store klumper og venta bare på å bli plukket opp. Og det hørtes ikke så urimelig. Der oppe i det ukjente strøk i nord var det mange som trodde at gull-landet Ofir med de ufattelige rikdommene sine skulle være å finne.
Hva var da de 2.000 kilometer som skilte dem fra Zambesifjorden? Vogn, trekkokser og våpen ble kjøpt, og så tok de ut på den lange ferda.


Inn gjennom urskogen til Zambesi

Gjennom Natal og Oranjefristaten gikk reisen etter de gamle boertrekk, og uten særlige hendelser. Betschuanernes hovedstad Schoschong ble nådd, og med den grensa for europeisk bosetting. Men herfra vet vi ikke noe sikkert om ruta før ekspedisjonen noen måneder senere dukket opp bed Matetzi-floden.

Herfra var det to vegerå velge mellom, en austlig om Tati, hvor det året før var funnet gull, og videre gjennom Matabele-landet, og en vestlig, gjennom den austlige delen av den store Kalahariørkenen. I Matabelelandet var det på den tiden urolige forhold. Betschuanerne og Matabelene rusta seg til krig, og blant matabelene sjøl herska det reine anarki. Den gamle blodhunden kong Mosilikatse var død, og det var strid mellom sønnene hans om hvem som skulle bli konge. Og så lenge landet ikke hadde en hersker som alle anerkjente, var det ikke rådelig å dra gjennom landet. Ole Hegre fortalte sjøl at han måtte ta en omveg fordi gamlekongen i et land var død og det var strid mellom kongesønnene. På grunn av dette og andre ting, er det derfor grunn til å tro at han drog mer vestlig i retning Kalahariørkenen.

Om denne delen av reisa fortalte ikke Ole Hegre annet enn noen episoder om hvor nærgående løvene var. Han hadde skutt flere ved det lysskjæret leirbålene kastet inn i krattet omkring natteleirene. Og en kveld da negrene hadde latt et av bålene gå ur, kom også en løve inn i leiren og drog av sted med en okse før de rakk å skyte.

Så nærma de fire karene seg det store villnisset sør for Zambesifloden. Her måtte vogn og okser settesigjen med et par av negrene til å passe dem. For i disse strøk dreper tse-tse-fluene alt kveg. Den nødvendigste utrustning ble tatt på ryggen, og etter de opptråkkede elefant- og nesehornstiene gikk ferden videre nordover inn i urskogen.

Hittil hadde alt gått bra, men nå begynte skuffelser og motgang å melde seg. To av bærerne ble bitt av slanger og døde. Det ble mer og mer å bære for de som var igjen, og det ble krangel både mellom bærerne og med de stammene en møtte, fordi en ikke hadde nok glassperler og andre handelsvarer til gaver og til å bytte til seg mat for. Og opp i alt dette ble to av de fire europeerne angrepet av feber.

En dag da stillinga var på det mest kritiske, møtte de to engelske elfenbenhandlere som fortalte at det slett ikke fantes gull ved Zambesi. Dette gjorde selvsagt de fire svært motlause, og det var stemning for å snu. Men Ole Hegre som etter hvert var blitt den sjølskrevne føreren for de fire satte seg i mot dette. Sjølv om det ikke var noen økonomiks vinning ved å fortsette, syntes han det var kleint å snu like før de hadde nådd målet. Han ville i alle fall se Victoriafallene når han var kommet så langt. Og dessuten kunne de to elfenbenhandlerne fortelle at en tysk oppdagelsesreisende, Edward Mohr, også var på veg mot Zambesi. Traff de ham, kunne de kanskje få kjøpt medisin og andre ting de trengte.

Problemet var nå å treffe sammen med Mohr som befant seg et sted i urskogen lenger mot aust. De innfødte i Afrika har en merkelig evne til å stå i samband med kvarandre, og Ole fortalte at hver dag kunne bærerne fortelle hvor Mohr var, og i hvilken retning han gikk.


Et nesehorn lager katastrofe.

Men nå kom de ut for et nytt uhell. En dag den lille ekspedisjonen med den innfødte bæreren i spissen og Ole Hegre like etter, marsjerte gjennom krattskogen, kom et stort nesehorn styrtende fram. Føreren kasta seg tilside, men før Ole rakk å gjøre det samme var nesehornet over ham og tok ham på hornet. Han ble kastet til værs og falt ned bak dyret som straks snudde seg for å gi ham en luftfart på ny. Men i siste øyeblikk fikk en av kameratene sendt nesehornet en kule som stoppet flere angrep.

Hornet hadde gjennombora brystkassen til Ole og trengt ut gjennom rykken. En kunne se lunga arbeide innafor og blodet sprøyta fram ved hvert pulsslag. I 38 timer lå han bevisstlaus, men merkelig nok overlevde han den medfarten han hadde fått, og etter et ppar dager var han kommet seg såpass at de kunne fortsette.

Medtatte, mismodige og febersjuke kom de fire fram til Zambesifloden den 15. juni 1870. Ole Hegre måtte transporteres på en båre.

Her møtte de Mohr slik som de hadde gått ut fra. Han hadde nettopp brutt opp fra høvdingen Wamkis landsby for å dra til Victoriafallene. 5 dagsmarsjer lenger mot vest. I boka si ”Nach den Victoriafallen des Zambesi”, forteller Mohr om møtet med de fire gullsøkerne. De virka alle uthungra og nedbrutte, skriver han. Særlig tyskeren og engelskmannen var sterkt angrepet av feber, og Mohr rådde dem derfor til å slå seg til ro i Wamkis landsby til han kom tilbake fra fallene.


Etter hjelp til kameratene

Da Mohr etter 14 dagers fravær kom tilbake, var Hegre noe bedre. En innfødt medisinmann hadde tatt seg av såra hans, og med urter og blad hadde han fått dem til å begynne å gro. Men de to febersjuke var blitt rene skjeletter og måtte bæres ut av hytta hver dag, og den fjerde i følget var også blitt sjuk. Det var nødvendig å skaffe medisin til dem. Mohr kunne ikke skaffe dem noe, da flere av hans egne folk også var sjuke. Men i vogna si, som stod omtrent 20 mil lenger sør, hadde han både medisin og krutt i overflod. Der kunne de også få glassperler til byttehandel med de innfødte og betaling til bærerne. Og sjøl om Hegre ennå var svak etter nesehornhistorien ville han prøve å følge med Mohr tilbake for å få overlatt noe av disse tingene.

Om Mohr og Mohrs marsj gjennom urskogen kan vi ikke her gå i enkeltheter. Vi kan bare nevne at Mohr den første dagen nære på var blitt tatt av et nesehorn, og at begge to engang holdt på å bli trampet ned av en skremt elefantflokk. De slapp heldig fra det begge gangene. Men flere ganger var de i en kritisk situasjon på grunn av vassmangel. Det var i den tørre årstida, og de vasshullene som buskmannførerne stolte på var uttørka.

Den 6, juli viste sol-observasjonene at de bare var 4 mil fra det stedet hvor Mohr hadde etterlatt vogna si. De hadde gått i to døgn uten vatn, og Mohr begynte å få besvimelsesanfall. Ut på kvelden fant de heldigvis et vasshull, men da de brøt opp neste morgen var Mohr uforsiktig nok til å lite på buskmennene som sa at det var ikke langt til neste vasshullet, og så tok de ikke med seg noen forsyning. Men det neste vasshullet var uttørka og om kvelden måtte de slå leir uten vatn. Da de braut leir den neste morgenen holdt tørsten på å lage en kritisk situasjon mellom de to kvite og de tretten bærerne. Mohr sjøl går lett over dette i boka si, og sier at det var noe uenighet mellom ham og de andre om retninga de skulle fortsette i. Han sjølv ville gå direkte mot vogna, men han ble overstemt av negrene som ville gå i den retninga det var mest utsikt til å finne vatn. Men etter Hegres egne beretning gikk det nok noe annerledes til, og episoden var langt mer kritisk.

På marsjen mot Zambesi hadde Mohr leid med seg fem bærere hos en innfødt høvding. En av disse var en skummel heksedoktor eller trollmann, og han forsøkte fra første stund å lage bråk. Flere ganger gjorde han forsøk på å få bærerne til å rømme eller nekte å gå lenger, og forholdet mellom ham og Mohr ble etter kvart mer og mer spent. Denne morgenen opptrådte han som fører for kameratene sine og nekra å lystre ordre. Mohr som var nervøs og oppfarende av seg, løfta børsa for å skyte ham ned, men Hegre som forstod at stemninga hos bærerne var farlig – de hadde også våpen – hogg tak i armen hans og sa at nå måtte han tenke seg om. Mohr ble da roligere, og takka Hegre for at han hadde brukt vett.

Vogna ble funnet, og etter å ha kvilt seg neon dager drog Ole Hegre tilbake til de sjuke kameratene sine ved Zambesi. Sjøl var han ennå sjuk og avkrefta, og han leide derfor med seg et par innfødte til å bære Mohr medisinkiste og andre ting som han hadde fått overlatt.

Da de hadde vandra 4 – 5 dager gjennom ødemarka, slapp provianten opp, og ledsagerne hans begynte å knurre. De ville gå fra ham og la ham bli igjen uten mat og andre hjelpemidler.

Sjøl kunne ikke Hegre løfte det tunge elefantgeværet på grunn av såret i brystet. Han forsøkte derfor å lære buskmennen å skyte, men de var livende redd knallet, og derfor ble det dårlig resultet sjøl om de traff på vilt. Men ved en bielv til Zambesi kom han innpå en flodhest. Han rigga opp geværet på noen steiner og fikk heldigvis skutt dyret, og så ble det mat til bærerne.

Han kom heldig tilbake til kameratene sine. Såra og sjuk hadde han gått 50 mil gjennom ukjente ødemarker for å skaffe dem hjelp og redde livet deres. Det er en bragd som forteller mye om mannen.


Elfenbeinshandel og leiting etter Livingstone.

Etter at de fire hadde kommet litt mer til krefter, begynte de igjen på gullsøkinga. Men det gikk dårlig med dette, og så slo de seg isteden på elfenbenshandel med de innfødte og drev elefantjakt. Dette holdt de på med et halvt års tid og flakka da vidt omkring i traktene omkring Zambesi og sørover til Matabeleland. Noe av det som Ole Hegre fortalte, tyder også på at de var temmelig langt mot nord, inn i de ukjente strøk bortenfor Zambesifloden. De innfødte kunne nemlig fortelle at han her et sted oppholdt Livingstone seg, og han ville de gjerne treffe. Sikkert er det at de fire var oppover til Victoriafallene, og det er jo ganske artig at en bondegutt fra Hegra var en av de første kvite som så disse mektige fossefallene i hjertet av Afrika.

Ofte kom de til landsbyer hvor ingen hadde sett kvite menn før, og der de innfødte rømte til skogs når Ole Hegre og kameratene hans viste seg. Men i de forlatte hyttene fant de som oftest en eller annen gammel krok som ikke hadde kommet seg i veg tidsnok. Med hjelp av dem fikk de da lokket de andre fram igjen fra skogen. Andre ganger kom de til landsbyer som Livingstone hadde besøkt, og her var de innfødte mer tillitsfulle. ”Den store kvite Gud” som de kalte Livingstone hadde jo ikke gjort dem noe vondt.
Ole Hegre fortalte også at han hadde besøkt ei hytte som Livingstone hadde bodd i i lengre tid. Høvdingen hadde nekta Livingstone å dra over elva der, sa Hegre. Sammenholder en dette med Livingstones reiseberetninger, må dette helst ha vært i Lnyanti ovafor Victoriafallene. Men det er også noe i det som Ole Hegre fortalte som tyder p åat det kan ha vært ved Ngamisjøen inne i Kalahariørkenen.

Fra denne hytta tok han med seg et lite minne – en kopperring som hadde tilhørt Livingstones utstyr. Denne ringen finnes ennå hos sønnesønnen hans i Hegra sammen med et kompass som han fikk av Livingstones reisekamerat Baynes, og som han traff i Matabelelandet.

I enkeltheter kan vi ikke følge vegen hans. Men vi vet at han søkte matabelenes mektige konge Lobengula som 20 år seinere reiste folket sitt mot englenderne i den store matabeleoppstanden. Her i matabelenes land hadde de også en alvorlig opplevelse. En dag traff de på et jaktparti av 100 matabeler. Disse opptrådte temmelig truende og hadde allerede assegaiene sine på brystet av de fire for å støtte dem ned. Med i siste fikk de forklart dem at de hadde tillatelse fra stammehøvdingen til å dra gjennom landet.

Sommeren 1871 var ekspedisjonen atter i Potschefstrom, og Ole begynte nå med diamantgraving i Kimberley.


Kong Cettervayo’s venn.

I 1877 eller 78 fikk han høre av en zulu at disse steinene som de kvite var så ivrige etter å finne, de fantes i massevis i Zululand. På denne tida begynte forholda mellom engelskmennene og zuluene å bli svært spent, og de få kvite som fantes i landet fant det klokest å dra seg ut. Men Ole drog likevel i veg og søkte opp den fryktede kong Cettervayo for å få tillatelsen hans til å grave etter diamanter. Og kongen, som hata alle engelskmennene av et oppriktig hjerte, ble hans gode venn da han fikk forklart ham at han ikke var engelskmann fordi om han var kvit.

Rimeligvis har han forklart kongen at han var en landsmann av den norske misjonæren biskop Schrøder som hadde en høy stjerne hos Cettervayo, og som også som den eneste kvite mann i landet under zulukrigen ble beskytta av ham.

Zuluene vant Ole Hegres hjerte, og den ellers så tause mannen ble veltalende når han fortalte om dem. De var arbeidsomme, vakre og stolte. De var ærlige i smått og stort i motsetning til kafferne, og med rette rekna de seg sjøl som et herrefolk.

Om mye som han fortalte zuluene hørtes utrolig for dem, så trudde de ham likevel når han fortalte om hvordan det var i Europa. Bare når han fortalte at vatnet til sie tider ble så hardt at en kunne gå på det, protesterte de.

I 1879 brøt zulukrigen ut, og nå ble det umulig å holde fram med diamantgravinga. Delta i krigen ville han ikke. Skulle han følge sympatiene sine, måtte det bli zuluenes side. Men å kjempe mot kvite menn syntes han heller ikke gikk an. Og midt under krigen skiltes han derfor i fred med kong Cettervayo og folket hans og drog ut til kysten. Den innfødte arbeidsformannen hans fulgte ham ned til kysten og gråt sårt da de skiltes. ”Og det var ikke stort bedre med meg heller”, sa Ole Hegre.

Han må ha hatt en egen evne til å omgås de innfødte og fortalte mye om hvordan de prata sammen omkring leirbålene om kveldene. Glad i dyr var han også, og drev ikke jakt uten når han trengte mat. Elefantjakta likte han dårlig, de store dyra så så godmodige og kloke ut, og hadde så godt samvær med kvarandre når de fikk være i fred. Aper fikk han seg ikke til å skyte.

I 1879 kom Ole Hegre tilbake til Stjørdalen etter å ha vært borte i 16 år. Ingen kjente ham igjen, og han var rekna som død for lenge siden. Han var nå etter norske forhold en rik mann og kunne kjøpe en av de største gårdene i bygda. Denne drev han opp til et mønsterbruk. Han hadde mista mye av helsa i Afrika og de siste 8 åra han levde, lå han til sengs. Han fortalte ikke mye om opplevelsene sine, men det kunne hende når han kom til en nabo som han kjente godt, så kunne han være i det lune at han ble sittende hele dagen og prate. Og når han ikke fikk sove om nettene, bad han ofte en tjenestegutt som hadde vært lenge på gården, om å komme opp til seg. Og da fortalte han. Dessverre flytta denne fra bygda, og jeg fikk ikke kontakt med ham mens han levde.

Det meste han fortalde om de eventyrlige ferdene sine er gått i graven. Men du verden for ei bok det kunne ha blitt dersom noen hadde fått tak i stoffet mens det ennå var tid!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *