Kilde:
Årbok for Helgeland 1978

Av Herlaug Vonheim

Siden fela i slutten av 1700-tallet kom her nord, har det i Velfjord vært et rikt musikkliv og mang gode spillemenn. Musikken det var danseslåtter, og den tidligste slåttetypen var polsdansen.

Den mest kjente bygdespillemannen var Ole Arntsen, som levde fra 1823 til 1911. Han var fra gården Halsen på Sæterlandet, og ble senere husmann på plassen Andersvik under gråden Vandalsvik. Ole var nok flinkere som spillemann enn som gårdbruker. En tid fødde han på plassen bare en geit.

For å skaffe for til denne geita var han en sommerdag oppe på nausttaket for å slå de gresstustene som vaks der. Ole fortalte ofte om det som senere hendte.
Mens han holdt på med dette arbeidet, fikk han en dask i hodet av noen han ikke kunne se. Han svimet av, trillet ned av taket og i fjærsteinene. Ben brakk han ikke, men slo seg likevel stygt og ble liggende fortumlet og ør.

Som han lå slik, syntes han høre så fint et felespill, med vakre, klangfulle toner. Det var huldra – Hun satt på en stor stein i fjæra og spilte. På føttene hadde hun tresko med jernbeslag (ei jar-føra, dialekt). Takten trødde hun fast og hardt mot steinen med de jernslåtte skoene. Ja, så hardt trødde hun, at Ole syntes slåtten fikk et vist preg av dette. Senere kaldte han derfor slåtten «Jar-førå».

Tonene fra dette spillet levde siden i minnet hans. Men hvor lenge han enn prøvde, syntes han ikke få slåtten til. Først da han trollstilte fela, fikk han frem den rette klangen.

Slik ble polsdansen Jar-førå til. Slåtten ble siden skrevet opp av Harald Strøm og Eldor Opsjøn, som begge hørte Ole Arntsen fortelle historien og spille slåtten.