Kilde:
Namdal Historielag (link til hjemmesiden)
Årbok for Namdalen 1968 side 59
Skriftstyrar: P. Jæger-Leirvik
Av Kristoffer Brækken

Vi har i frisk erindring en artikkel i Årboka for 1967 om en husmannsgutt fra Glase-svee i Beitstad som sammen med sine foreldre utvandret til Amerika først på 1870-årene (Se på historier fra Steinkjer kommune). Med flid, arbeidsomhet og sine nedarvede evner arbeidet denne gutten seg fram til lærer, leste videre teologi, ble prest og tilslutt biskop i Minnesota. Ja, mor Norge har hatt mange sønner som har satt seg i respekt også ute i Verden.

Her skal fortelles om en annen husmannsgutt – født i Snåsa hvis livsførsel også artet seg noe utenom det vanlige.

Det er om Jakob Anton Sandstad født 17. mai 1854 på plassen Sandstad i Snåsa. Han s far – Peder Olsen Hellerud – var fra et sted av samme navn i nærheten av Kristiania, nå innlemmet i Oslo.

I denne tid var det mange fra Østlandet som reiste nordover. De fleste til Målselv og Bardu.
Men enkelte kom ikke lenger enn til Trøndelag. Peder Hellerud var en av dem. Han fant seg en plass på Snåsa. Og her vokste altså Jakob Anton opp. Som vanlig med ungdom i denne tid kom guttene tidlig ut i arbeidslivet. Etter konformasjonen reiste han til Steinkjer, og gikk i skomakerlære der. Da han var utlært reiste han tilbake til Snåsa og startet eget verksted på plassen Breidablikk. Det ble snart også familieliv. 22 år gammel giftet han seg med Olava Garlaus av Bøksetslekta som nedstammer fra den franske adelsslekt de Bois. Som så mange andre av den franske adel var også grev de Bois hugenot, og måtte flykte fra landet med sin familie på grunn av den forfølgelse som kirke og kongemakt satte i sving mot de franske protestanter.

Det gikk framover på skomakerverkstedet. Jakob hadde snart mange menn i arbeid. Han hadde avtale med en forretningsmann som kjøpte alt de kune lage av skotøy. Fabrikkskotøy var enda ikke kommet i bruk.

Imidlertid fikk Snåsa i 1870-årene besøk av en meget fremragende legpredikant som var ansatt i Det Norske Misjonsselskap. Hans navn var Faste Svendsen. Han var egentlig lærer. Ved Faste Svendsens virksomhet ble det en religiøs vekkelse på Snåsa. Og familien Sandstad ble med i vekkelsen. Jakob Sandstad begynte med søndagsskole og hadde oppbyggelige møter i sitt hjem og på de gårder i bygden hvor de ba om det. Han startet også en avholdsforening. Men Sandstads forkynnervirksomhet førte imidlertid til uenighet med presten som var av den gamle skole og mente at det bare var ordinerte prester som hadde rett til å tale Guds ord. Biskopen holdt imidlertid med de lege forkynnere, og det misforhold som var oppstått ga seg snart.

Det var med J. A. Sandstad omtrent som med Hans Nielsen Hauge – han var sterkt religiøst grepet og følte Guds kald til sin forkynnervirksomhet. Det ble da mest at han i flere år reiste som Lutherstiftelsens bibelbud. Det ble da mest svennen som drev komakerverkstedet. Senere avviklet han dette og kjøpte gården nedre Langaunet i Mosvik.
I 1880 – 1890-årene var det sterke religiøse vekkelser mange steder i landet. J. A. Sandstad utviklet seg til å bli en kjent og aktet forkynner. Og hans reisevirksomhet førte til bekjentskap med mange kjente menn ut over det ganske land. I Tønsberg ble han kjent med Svend Foyn – banebrytende for norsk hvalfangst. Han var en orginal kristen og meget misjonsinteressert. Han var også interessert i at legforkynnere skulle få en noenlunde bra utdannelse. Han startet kurser for predikanter. Sandstad ble også med på et slikt kurs. Foyn likte ham og fikk ham overtalt til å flytte til Tønsberg for å overta bestyringen av Foyns arbeiderboliger. Han skulle også være timelærer ved predikantkursene og sørge for talere til Foyns bedehus. Det ble så Jakob Anton Sandstad gikk med på Svend Foyns henstilling. Han forpaktet bort gården og flyttet til Tønsberg. Det var i 1893. Godt og vel et år senere kom Foyn til en konferanse med Sandstad. Da de hadde pratet litt sa Sandstad:

–    ”De er så blek i dag Foyn – De er vel ikke syk?”
–    ”Jeg er aldri syk”, sa Foyn

Men tre dager deretter var Svend Foyn død.

Med Foyn’s død ble Sandstad uten arbeid, og gården i Mosvik var bortforpaktet på 5 år. Imidlertid fikk han bestyrerposten på gamlehjemmet i Tune ved Sarpsborg. Til Tune gamlehjem – Kolstad – hørte også et ganske stort gårdsbruk. Manes han var i Tune måtte han på grunn av kausjonsansvar overta et par bygårder. I 1898 flyttet han så til Sarpsborg. Han solgte da gården i Mosvik.

I Sarpsborg ble Sandstad etter hvert en av byens største forretningsmenn og bygget bl.a. 5 store bygårder som senere ble benevnt som Sandstad-gårdene.

Imidlertid var den tidligere nevnte Faste Svendsen blitt lærer og kirkesanger i Fredrikshald – som Halen het den gang. En av Svendsens sønner studerte musikk i Tyskland, og hadde et forholdsvis stort pengeforbruk. Lærerlønnen strakk ikke til. Svendsen kom da på at han ville kjøpe tegleverksaksjer som en tid ga meget høy renter. Han fikk Sandstad til å ”skrive på” og lånte store beløp i mange banker. Imidlertid ble det overproduksjon ved teglverkene, og hans mange aksjer ble verdiløse. Fate Svendsen ble konkurs og drog Sandstad etter seg. De mistet alt – til og med det huset de bodde i. Ved gode venners hjelp fikk Sandstad kjøpt en ganske pen villa. Men stod uten arbeid. Da fikk han helt uventet forespørsel fra Livsforsikringsselskapet ”Gjensidige” om han kunne overta en inspektørstilling i Tønsberg. Han var takksam for tilbudet og slo til. Det ble nye arbeidsforhold – nye ting å sette seg inn i. Men med sin store livserfaring og energi var han snart en habil forsikringsmann.

På sine reiser i Trøndelag kom Sandstad også til Beitstad. Her var Edv. Stamnes agent for Gjensidige. Han fikk da høre at Peter Stamnes ønsket å selge sin gård øvre Svarte. Det ble handlet og nå ble Sandstad gårdbruker p ånytt. Han var uten formue, men ved gode venners hjelp lyktes det å skaffe tilveie de nødvendige kontanter. Det var i 1905 familien kom til Beitstad. Men det var ingen spøk å kjøpe en gård på bare gjeld. De første årene var det derfor meget vanskelig å greie alle utgiftene til renter og skatter. Men etter hvert lysnet det økonomisk. Men så døde hans hustru. Deres to døtre var begge gifte og sønnen var etter endt utdannelse gått inn i misjonstjenesten. Han ble senere den kjente misjonsprest Rosenius Sandstad men mange års tjeneste i China.

Inspektør Sandstad ble fort ble fort en kjent mann i Beitstad. Med sine sterke interesser for avholds- og misjonsarbeid la de i disse årene ned et stort arbeid for alt humanitært arbeid. Han var bl. A. en av de åtte menn som foreslo bygget et kommunalt gamlehjem for bygden. Men alene som J. A. Sandstad nå var så han seg nødt til i 1913 å selge gården Svarte. Han flyttet så til Henning hvor han kjøpte en mindre eiendom. Da han merket at det gikk nedover med helsen solgte han også denne eiendom og flyttet til sin eldste datter som var kone på østre Henning. Her døde han noen måneder senere. Det var i 1924.

Et virksomt og forskjelligartet liv var ute ved inspektør J. A. Sandstads bortgang – 70 år gammel.

Jakob Anton Sandstad og hustru Olava f. Garlaus hadde 3 barn, 2 døtre og 1 sønn. Den eldste datter Anna var som nevnt kone på øst-Henning g. m. Johan Dahl fra Mosvik. De hadde kjøpt denne gård i 1907. Det er 5 sønner og 3 døtre etter dem. Den andre datter Amalie ble g. m. Sverre Vikhammer, Beitstad. Han hadde embetseksamen fra universitetet i Oslo. To sønner, begge lærere. Deres sønn Rosenius Sandstad var som allerede nevnt misjonsprest. Etter mange års opphold i China – hvor han også var blitt g. m. Anna Natvig fra Stavanger – kom de heim til Norge. I 1934 kjøpte de gården Rostadaunet vestre i Beitstad. Gården ble i 1950 overdratt til den yngste sønnen John Sandstad.