Internt referansenummer: I-10.04.2020-1
Kilde:
http://www.luroy.folkebibl.no/artikkelregister.htm

 

 

En kirkegård til besvær. Fra den første tiden med folkestyre i Lurøy
Av Rune Bang

Den 14, januar 1837 meddelte Kongen, Carl Johan, sanksjon på formannskapslovene. Disse betegnes naturlig nok som et stort fremskritt med hensyn på folks politiske utvikling og «at de i saa maade næsten kan sidestilles med selve grundloven» i følge J.E. Sars. De skapte det brede og sterke grunnlaget som et nasjonalt demokrati trygt kan bygge på. Men overgangen til folkestyre tok tid og de valgte politikere fikk mer enn en gang oppleve både gleder og sorger. I en tid med meget små ressurser var ofte mulighetene til realisering av ønskede saker nokså små og vanskelige. Vi skal her gi et lite innblikk i de vansker som ble de brave politikere til del, i deres arbeidet med å skjøtte gravgården på Lurøy, noe som nå var en klar «offentlige» oppgave.

I formannskapsprotokollen kan vi lese følgende:

«Aar 1850 den 8 de Juli var Lurø Sogns formandskab samlet paa Onøen. I formand Jacob Ovidts sted
mødte supleanten Ole Andreas Jensen Onø, hvor da blev besluttet:
1. at Lurø Kirkegaards omhegning skulde istandsættes inden førstkommende 30 te Juli for Kommunens
regning. Formand Benjamin Konsvig paatog sig at bortleie arbeidet og besørge det forsvarligt udført inden den
ovenfornevnte tid…».

Ordføreren , Benjamin Olsen, ble altså satt til å få tak i en dugelig person og ha det overordnede ansvaret for utførelsen av reparasjonsarbeidene med kirkegårdsmuren. Det hastet tydeligvis også med å få dette arbeidet gjort, for de satte en meget kort frist på jobben.

Den 28. oktober samme år var formannskapet nok en gang samlet på Onøy prestegård for å vedta en del utbetalinger «af kommunekassen følgende regninger», og her finner vi bl.a:

«Hermand Alfsens Regning over Reparation paa Lurø Kirkegaards Omhegning stor 3 Spd. Denne
reparasjon blev udført i afvigte sommer».

Nå skulle man tro at denne saken var løst til det beste for alle parter, men kort tid senere er den nok en gang på sakskartet til de «folkevalgte». I møtet på prestegården den 6. oktober 1852 heter det under sak 2:

«Med hensyn til den i forrige aar under 24. sept udkomne lov om kirke og kirkegaarde oppfordrede
sognepræsten Representantskabet til at yttre sig om hvorvidt det ansaae Kirkegaarden i Lurø afgiver den
fornødne plads til saa stort antall grave som den halve deel af folkemengden, eller om de for nærværende
vare tilstrækkelige.
Der afgaves saadan erklæring:
Hva Lurø Kirkegaard angaar, da formente Representantskabet at den nok var tilstrækkelig, men da dets
Mening herom ikke var tilstrækkelig motivert, skulde de nærmere undersøge dette og snarest mulig
meddele Sognepreæsten resultatet af undersøgelsen».

Bak disse knudrete linjer i protokollen aner vi både «pålegget» fra høyere myndigheter og den maktposisjon som sognepresten hadde i lokalsamfunnet, både i sin rolle som prest og som aktivt kommunestyremedlem. Av de kommunestyrerepresentanter som møtte denne dag var det bare 3 som var i stand til å skrive sitt egen navnetrekk når en ser bort fra sognepresten. Alle de øvrige har skrevet under møteprotokollen «med påholdt penn»!

Det skulle ta sin tid før saken kom på sakskartet igjen, men da formannskapet hadde møte i Kvina den 19. mai 1854 ble følgende bestemt:

«Lurø Kirkegaards omhegn bliver at tage under reparation i løbet af denne sommer. Hegnet der bestaar
af Steenmur, fordeles paa Sognets gaardmænd med lige stort stykke paa hver, og hvilket stykke da hver
for sig har paa egen bekostning at istandsætte og vedligeholde for eftertiden.
Inddelingen begynder fra vestre side af Kirkegaardsporten og fortsætter i orden af gaardparternes
matriculnommer omkring hele hegnet til østre side af porten».

Møtet ble leder av «viseordfører» Willichsen (sognepresten) da ordfører Benjamin Olsen var fraværende på en lang reise.

Det skulle snart vise seg at dette «kloke» trekk fra formannskapet ikke lot seg gjennomføre i praksis. Det å velte ansvaret for kirkegårdsmuren over på gårdbrukerne i kommunen var nok på ingen måte populært. Ikke nok med at de skulle ta å reparere «sin del etter matrikkelnummer», – de skulle også vedlikeholde den samme del «for eftertiden». En kan vel tenke seg de store vansker det vil være å forestå reparasjoner på en steinmur av denne størrelse dersom de enkelte kom på forskjellige tider for å ta fatt på «sin del» av muren!? Oppgaven synes nokså uløselig etter denne foreskrevne arbeidsmetode, og hele dette kirkegårdsarbeidet ble nok høylydt kommentert av de «belastede» grunneiere i kommunen.

Den 15. september s.å. var formannskapet samlet i Alleren. Kirkegårdssaken sto nok en gang på sakskartet og det ble nå fattet slik beslutning:

«Da     den i Representantmødet af 20 de Mai sistleden besluttede Reparasion paa Lurø Kirkegaards Omhegn ikke kunde blive udført i denne Sommer formedelst adskillige Vanskeligheder som opstod ved udførelsen, naar den skulde foregaa paa den maade som i hint Møde var besluttet, og man ved at overlægge, hvorledes man paa den mest ligelige maade kunde udføre reparasionen, fandt det vanskeligt at hin Representantbeslutning blev noget modifisert og forandret, foresloges der at man skulde indstille til Representantskabet at fatte saadan beslutning:

Lurø Kirkegaards Omhegn bliver til næste Sommer at tage under Reparasion. Bekostningen udredes af Sognet, enten i Penger eller in natura, eller ved begge dele, efter saadan fordeling og paa saadan maade som Formandskabet nærmere, inden arbeidets begyndelse maatte bestemme, dog uden at nogen bliver forbundet til at vedligeholde fremdeles et vist stykke for sig.»

Vedtaket stiller i utvikt en større grad av fleksibilitet, idet det i dette tilfelle legges opp til at den enkelte valgfritt kan bekoste «sin del» enten ved innbetaling i penger, ved å stille sin arbeidskraft til disposisjon eller en kombinasjon av begge deler. Formannskapet har også måtte gå tilbake på kravet om den enkeltes vedlikeholdsplikt «for eftertiden».

Representantskapet er den 6. november s.å. samlet på Onøy prestegård og første sak på kartet er nok en gang kirkegårdssaken. Medlemmene skulle i møtet ta stilling til formannskapets ønske om en viss moderasjon i forhold til vedtaket i mai og slikt vedtak ble fattet:

«Lurø Kirkegaards Omhegn bliver at tage under reparation næste aar saa betids at arbeidet kan være udført inden October maaneds udgang. Til at forestaa arbeidet leies en kyndig mand for Kommunekassens regning og forøvrigt tilsiges Sognets Gaardsmend efter tour til efter ligelig fordeling at svare arbeide in natura : Tilsigelsen skeer efter Matr. No. eller LøbeNo. enten saaledes at omtrent 12 a 15 mand tilsiges for hver Dag eller saamange som betiene sig ved paategnelse.
Representanten Jacob Ovidt Solvær paatog sig at beslutte Accord med Arbeidets bestyrer. Dagpengerne paa hans egen kost bestemmes til i det høieste 60 skilling. Arbeidet bliver at besigtiges af mænd som Representanterne selv udvelge, førend Betalingen skeer».

Påfølgende år er det stille om saken og det er ikke noe i protokollene som gir signal om at ikke alt har gått som forutsatt med kirkegårdsreparasjonene på Lurøy. Således skulle kanskje en tilfredsstillelsens ro senke seg over saken?

Nei, den 5. mai 1856 innstiller formannskapet om å be det sittende representantskap fatte vedtak «om paaligning paa Sognets gaardbrugere stor 30 Spesiedaler for at dekke de med den forestaaende Reparation af Lurø Kirke-gaards omhegn medgaaendes omkostninger».

Arbeidene var av forannevnte blitt utført i løpet av 1855, men kommunen hadde ikke fått full dekning for sine ut-legg fra den enkelte gårdbruker og satt p.t. igjen med udekkede utgifter på 30 Spesiedaler. Dette ville formannskapet ha kommunestyret med seg på å utligne på kommunens gårdbrukere.

Som om ikke dette var nok, sendte Trømsø Stiftsdireksjon «en skrivelse af 31. Mai hvori forlanges at Lurø Sognepræst vilde tilveiebringe kommunebestyrelsen Erklæring og Bestutning angaaende den paatænkte udvidelse af Lurø Kirkegaard». Denne saken ble tatt opp i representantskapet allerede i 1852, men den gang mente man lokalt at «den nok var tilstrækkelig». Imidlertid fremgår det videre i saken at en ville komme tilbake til forholdet etter en forutgående undersøkelse. Av brevet fra Stiftsdireksjonen kommer det klart til uttrykk at saken ikke er blitt tilfredsstillende håndtert i kommunen og det etterlyses nå en avgjørelse i saken.

Denne ble fremlagt på formannskapets møte på Alleren den 24. juni og i saken ble følgende beslutning bestemt:

«Formannskabet antager det hensigtsmessigt at den nævnte udvidelse af Kirkegaarden skeer ved at tillægge et stykke Jord tæt ved siden af den nuværende kirkegaard, saaledes at det tillagte stykket kunde indhegnes under ett med denne. Dertil gives anledning, thi der ligger dertil tjenlig Jord ved siden af kirkegaarden og man har underhandlet med Eieren deraf, Daniel Dundas Lurøen, som har erklært sig villig til at sælge saa stort stykke som behøves.

Endvidere antager Lurø Sogns formandskab at Lurø Sogns almue bekoster og vedlikeholder det for tillægget fornødne hegn paa samme maade som den vedlikeholder den nuværende kirkegaards indhegning.

Endelig skulde man indhendte Lurø Kirkeeieren Erklæring om hvorvidt de findes villige til at udrede de med udvidelsen forbundne Omkostninger, hegnet undtagen».

Denne utvidelse av kirkegården var klart fordyrende og «sprengte» tidligere vedtatt kostnadsramme i saken. Dette gav som resultat nytt møte i formannskapet den 7. juli s.å., hvor slikt vedtak ble fattet:

«Til Bestridelse af Omkostningerne ved istandsættelse af Lurø Kirkegaards omhegn begjæres udlignet ved fogden paa Lurø Hovedsogns Gaardbrugere 60 Spesiedaler, herunder iberegnet de bestemte 30 Spesiedaler i mødet af 5te Mai sidstleden. Man forbeholder sig Valget mellem enten at tilsige Almuen til for en deel at udføre Arbeidet in natura, eller og at bortaccordere Arbeidet for Almuens Regning, alt eftersom man under Udførelsen finder det bedst tjenligt for Almuen selv».

Samme år den 20. september var formannskapet nok en gang samlet for å behandle kirkegårdssaken og det ble nå «nærmere bestemt at foreslaa denne udvidelse til et areal af 600 kvadratalen og at et saadant stykke indkjøpes af D. Dundas for den af ham forlangte pris 6 skilling pr. kvadratalen, hvilket beløber til 30 Spesiedaler.

Henvendelsen til kirkeeierne, Benjamin Olsen og Tollef Norum, gav imidlertid ikke det ønskede resultat, idet de ikke var villige til å ta på seg kostnadene med dette grunnkjøp for kirkegårdsutvidelsen. Tvert i mot gav de beskjed til formannskapet at de ville overdra kirken til Almuen på den måte loven gav dem hjemmel til. Formannskapet mente de ville forhandle videre med kirkeeierne om «Kirkens Afhendelse og Udredelsen af Kirke- gaardsudvidelsens kostende». Det hastet med å realisere denne utvidelsen av gravgården, og de mente derfor at «Beløbet indtil videre burde Udredes af Almuen, dog under forbehold, om mueligt at erholde det refunderet enten det hele eller for en deel af Kirkeeierne».

Gårdeier Dundas har tydeligvis gitt signal til formannskapet om at «den mulige skade paa de tilliggende Marker ved kjørselen og arbeidet» i forbindelse med det forestående kirkegårdsarbeide burde erstattes ham økonomisk, og de innstiller på at han for dette burde tilstås den «forlangte Sum 5 Spesiedaler» for dette.

Den 22. september s.å. var representantskapet samlet på prestegården hvor de fattet vedtak om å slutte seg til formannskapets tilråding i kirkegårdssaken. De bestemte at beløpet på 30 spesiedaler inntil videre «skulde udredes af Almuen, dog under forbehold , at søge det om muligt refunderet af Kirkeeierne idethele eller en Deel».

I vedtaket heter det videre at arbeidet skulle «bortaccorderes» for en betaling av 2 ort pr. favn for dobbelt mur av 2 alens høyde, «naar steen bliver paa kommunens egen bekostning, skaffet frem til stedet». Det fremgår videre av vedtaket at dersom steinen blir brudd på Daniel Dundas eiendom «tilstaaes ham efter forlangende derfor 5 Spesiedaler». Arbeidene skulle påbegynnes og utføres så snart som overhode mulig.

Da representantskapet var samlet til møte på prestegården den 22, april 1857, altså den påfølgende vår, redegjorde ordføreren for de avholdte forhandlinger med kirkeeierne angående kirkegårdsutvidelsen. I deres skriftlige skrivelse fra 2. februar s.å. fremgikk det at «disse erklærer seg uvillige til at udrede de 30 Spd som ved udligning paa Sognets Matriculskyld var forskudtert til indkjøb af et stykke jord til Kirkegaardens udvidelse».

De bestemte seg derfor for å bøye av i forhold til kirkeeierne Benjamin Olsen og Tollef Norum, og at den forskutterte sum av 30 Spd skulle utredes på kommunens befolkning.

Påfølgende høst, den 5. oktober, var de nok en gang samlet på prestegården i anledning kirkegårdssaken. Av protokollen fremgår følgende:

Da Lurø kirkegaards Omhegn nu var istandbragt og den fornødne udvidelse foregaaet samt reparationsarbeidet, nemlig opførelsen af muren var efter besigtigelsen befundet forsvarligt udført, bliver de paaløbende omkostninger at udbetale saaledes af Kommunekassen:

1. Til Anfin Anfinsen for opmuringen af hegnet om Kirkegaarden baade om den gamle Kirkegaard, og det ved
   siden tillagte nye stykke a 2 ort pr. favn, bliver for den hele mur, der, efter fremlagt bevidnelse fra Riise og
   John Steffensen, der havde maalt den, befunden at være 105 favn 2 ¾ alen …………………….   42 Spd   44 sk
2. Til Christian Petersen Lurøvolden for frembringelse af den fornødne steen ………………………       15 Spd   0 sk
3. Til D. Dundass Lurøen for at steenen blev brudt paa hans Eiendom       ………………………………     5 Spd       0 sk
4. Til D. Dundass for Jordstykket som blev lagt til Kirkegaarden     607 kvadratalen a 6 sk ………         30 Spd 42 sk
5. Til Christian Petersen Lurøvolden efter hans Regning af 4/10 d.a. for rensningen af den

gamle kirkegaardsmurmurtomt   ……………………………………………………………………………..       2 Spd   0 sk

* (En alen = 62,75 cm, hvilket tilsier at tilleggsjordstykket til kirkegården var på     ca. 220 m2)

Den samme Kristian Petersen var tydeligvis noe misfornøyd med sin arbeidsavtale, for ordføreren fremla på hans vegne et krav om «10 Spesiedaler tillæg til Betalingen for Steenens frembringelse til kirkegaarden». Representantene fant det imidlertid nødvendig med en tenkepause «til nærmere overveielse af denne Sag», før de tok sin beslutning.

Det heter ofte at den som venter på noe godt ikke venter forgjeves, men i dette tilfelle ble heller resultatet magert for Petersen. Da representantene var samlet til møte på prestegården den 25. april påfølgende år ble saken tatt opp igjen av ordføreren. Man repliserte saken med at Petersen tross alt hadde inngått kontrakt med kommunen «helt frivillig». Når han så hadde fått betaling i henhold til hva som tidligere var avtalt, «kunde han ikke mere vente», mente representantene. Ordføreren foreslo imidlertid at han burde få den ønskede tilleggsbetaling på 10 Spd. tross alt. Dette forslag fikk bare 2 stemmer, mens flertallet (4) stemte for at «der bevilges ham kun 2 Spd, – som da ble vedtatt.

Dermed var en lang og vanskelig sak løst til beste for kommunen og dens innbyggere, ja, forhåpentlig også tilfredsstillende for de høyere herrer i statsforvaltningen. Kirkegårdssaken hadde av forannevnte versert i de fleste møter gjennom hele perioden fra sommeren 1850 til sommeren 1858, altså gjennom hele 8 år.     Denne «lille» saken ble en heller tung og vanskelig nøtt å knekke i vår demokratiske barndom, i en tid da folk ennå i stor grad levde i naturalhusholdningens tid.

Våre kommunestyrerepresentanter har selv beskrevet forholdene således i 1858:
«Distriktet er lidet og vistnok eet af de fattigste, dets kommunekasse har ingen Beholdning for tiden, Udligningen paa kommunen ere allerede trykkende, især med hensyn til fattigvæsenet, for hvilket der f.ex. for indeværende Aar alene til opfostringsbidrag for fattige børn i Lurø Sogn udlignes 100 Spd».

Når vi i dag vandrer rundt ved kirka og legger merke til den fine steinmuren som markerer gravgården, kan vi ha i tankene alle disse vanskelighetene vårt folkestyre hadde med å få realisert byggeplanene.