Kilde:
JÆRSK HUMOR
Av Theodor Dahl
I utvalg ved Knut Stahl
Stabenfeldt Forlag
Stavanger 1970

En Orstad-mann hadde kjøpt ei merr på haustmarken i Stavanger. Den var solgt for å være lyteløs.

Første gangen Orstad-mannen kjørte med merra oppdaget han noe helt annet. Kommen et stykke på veg bråstanste den. Og den nektet trompen å lee seg av flekken. Mannen ga merra rapp av tømmen og jagte på den, men nei! Den mursto.

Han skjønte nå det var galt på ferde. Braffa var sta. Han var drillet av den tålige og visslige haustmarkna-mannen i byen. Som lovet så godt.

Orstad-mannen skulde nå et tog på Ganddalen og det røynte alt på tida. Han ble både sinna og overgitt.

I sin fortvilelse brakk han en klunggrein fra et kjupetre ved vegkanten og la den under hestehalen for å drive merra fram.

Men — nei! Den gikk — men den steg bakover — bare bakover. Bakover . . . Mannen balte med tømmen, kavde og ropte og kommanderte. Men nei! Merra gikk i stoisk ro bakover og snudde av og til podet mot ham med noe olmt, mørkt i blikket.

Så kom Hans i Lynghagjen framom. Han så Kristoffer var svett av kavet med øykjen og forsto alt.

Hans bar titt et rammende ord i munnen. Han glodde på merra og mannen en stund, så sa han:

«Hadde håve på merro stanne der rauo æ, ville dæ vore go'e øyk…»