Internt referansenummer: I-10.04.2020-1
Kilde:
http://www.luroy.folkebibl.no/artikkelregister.htm

En suvenir fra Berlin
Av Bjørg Kvalstad

 

I ei stue i Lurøy finner vi en liten suvenir – et askebeger i hvitt porselen med Berlins byvåpen som motiv. Kanskje vil man tro det er et minne fra en ferietur, men askebegeret er ingen suvenir hjembragt i kofferten fra en av familiens feriereiser. Askebegeret er riktignok fra en slags ferie, det er tatt med til Norge og Lurøy i 1959 som presang fra to små tyske søstre med liten bagasje og lite jordisk gods – et minne fra etterkrigstidens Tyskland og Berlin etter at de alliertes bomber og granater hadde lagt store deler av landet og byen i ruiner under den 2. verdenskrig 1940-45.

På grunn av bolignød, matmangel og fattigdom blant befolkningen i Tyskland etter krigen, arbeidet flere organisasjoner i Norge med humanitær hjelp til Tyskland langt utover i 1950-årenes etterkrigstid. I 1959 var Rolf Næss sogneprest i Lurøy og blant annet under en høymesse i Lurøy kirke, oppfordret han menigheten om å ta imot tyske barn til et sommeropphold. Jeg har ikke funnet noe skriftlig materiale som viser hvor mange barn som oppholdt seg i kommunen, men så vidt jeg vet var det mange i Lurøy som meldte seg som vertsfamilie. På Onøy hvor jeg vokste opp, var det nok 7-8 familier som tok imot barn fra Tyskland for et sommeropphold i 1959.

I Årbok for Lurøy 1996/97 er det en artikkel om M/K «Sjøgutten» av Onøy – og nettopp «Sjøgutten» gikk den lange turen fra Onøy og inn til Mosjøen og hentet de tyske barna som kom til Mosjøen jernbanestasjon. Med på turen var blant annet sogneprest Næss. Vertsforeldre som var med på turen, forteller at barna på jernbanestasjonen var et ynkelig syn, trøtte og slitne etter en lang, lang reise, 6 – 7 – 8-åringer alene uten foreldre i et fremmed land med et ukjent språk. De var dårlig kledd og rundt halsen hadde de en merkelapp med sitt eget navn og navnet på de som skulle være «mamma» og «pappa» for noen korte sommeruker, og disse merkelappene forsterket inntrykket av hjelpeløshet.

Språket var jo et problem og det er kanskje årsaken til at jeg husker så godt denne sommeren. Jeg var heime på ferie og fikk praktisere tyskkunnskapene sammen med to av barna, to søstre Heidi og Brigitte. Jeg husker livsgleden og humøret deres, de var slett ikke engstelige og sjenerte. Så var de jo også fra storbymiljøet i Berlin og vant til fremmede i en mangfoldig hverdag. Men det mest overraskende var at de hadde hull i ørene og ørepynt. Vi var slett ikke vant til slik «luksus» verken blant barn eller voksne den gang i 1959, og jeg fikk ikke dette uventede glimtet av «glamour» til å stemme med min forhåndsoppfatning av ruiner i en utbombet by.

Men klær og sko var det dårlig med og mang en norsk «mamma» satt over symaskinen og kledde opp barna fra topp til tå i løpet av sommeren. Så skulle de også ha næringsrik mat – og melk.     Det gikk greitt helt til de ble tatt med i fjøset for å se på kveldsmelkingen, da var det slutt på all melkedrikking for Heidi og Brigitte Erdmann.

For et par år siden begynte å lete etter bilder fra dette sommeroppholdet. Det ble jo slett ikke fotografert så mye i 1950-årene. De bildene jeg fant, befinner seg i album hos Kari og Asbjørn Kristiansen på Onøy. De hadde en tynn liten pike på åtte år boende hos seg som hette Heidi Grossmann. I Berlin delte hun rom med hele familien, men her fikk hun eget rom med sine «egne» ting. Når Asbjørn slo gresset med ljåen, var hun bekymret og sa «De arme blomster dør»

I dag, snart et halvt århundre senere, er Tyskland en økonomisk og politisk stormakt i Europa og EU og tyske turister og tyske bobiler dominerer veiene i Norge og Nordland noen korte sommeruker. Men historien om barna fra Berlin på sommeropphold i 1959 alene i et fremmed land, og minnet om små jenter engstelige for at blomster skal dø, er også en del av vår nære historie, og vel verd å minnes.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *