Internt referansenummer: 10.09.2010 – A
Kilde:
FEM ÅR – Kvinner forteller
Minnebanken 1995
Trykk: Selbu – Trykk A/S
Illustrasjoner og bilder kommer fra privatpersoner, Fosen Bildearkiv og andre arkiv i Sør-Trøndelag.
En særlig takk til Kari Rolseth, som har latt oss benytte hennes fars, Normann Haugums, etterlatte arkiver.
ISBN 82 – 91572 – 00 – 3
(Klikk her for å lese innledningen ”Barn skriver om krigen og frigjøringen)
(Klikk her for å lese selve  innledningen til boken)

En tobarnsmors hverdag


Intervjuobjekt:    
Arna Hugdahl (1911)

Intervjuer:    
Ane Toft

Arna Hugdahl var 35 år da krigen startet. Hun var gift og hadde to barn med Torleif Hugdahl. Mens krigen pågikk, bodde de for det meste på Vikhamar.

Før 9. april 1940 var det uenighet om Norge ville bli trukket inn i krigen. Mannen hennes og en offiser diskuterte dette 6. april 1940. Offiseren var sikker på at tyskerne ikke kom, mens mannen hennes mente det motsatte. Begge stod på sitt, og til slutt gikk offiseren i sinne. Få dager senere viste det seg hvem som hadde rett.

Hva husker du fra 9. april 1940?

– Jeg husker at jeg og mannen min ble vekket tidlig om morgenen. Kringkastinga var overtatt av tyskerne. Vi fikk høre den rystende nyheten: «Norge er okkupert». Hele Trondheims befolkning var rystet og ville evakuere. Familien dro til kjente i Leksvik der de fikk bo i et uthus. I begynnelsen gikk greit å skaffe mat, og de hamstret til senere. Etterhvert ble det rasjoneringskort. Forholdene roet seg, og de drog tilbake til Trondheim. Der bestemte de seg for å flytte til Vikhamar og bo i et sommerhus de eide. Mens krigen pågikk, følte de seg tryggest der.

Hvordan fikk dere tak i mat og klær?

– Rasjonene var ikke nok å leve av. Det var lite av det meste, men poteter hadde vi nok av. Ettersom sommerhuset hadde stor hage, hadde vi mulighet til å ha et selvbygger – hønsehus med ti høns. Om våren kjøpte vi en liten gris, og til jul ble den slaktet. Vi skaffet oss fisk ved å fiske i fjorden like i nærheten. Rundt oss bodde det bønder som produserte melk. Vi hadde håpet å få kjøpe melk av dem, men de foretrakk å selge dyrt til tyskerne, sier hun med irritert stemme. Hun var tydeligvis ikke så begeistret for den slags virksomhet.

Hvordan fikk dere tak i nyhetsstoff?

– Vi kjente en mann som arbeidet ved jernbanen. Hver morgen kastet han avisen på samme sted og til samme klokkeslett. Mange andre hadde den samme ordningen, til tross for at det var ulovlig. Tyskerne ga oss beskjed om at radio var strengt forbudt. Likevel hadde vi en radio skjult i kjelleren.

Hver kveld måtte byen mørklegges for at engelskmennene ikke skulle se hvor de skulle bombe. En kveld banket det kraftig på døren. Vi ble livredde, for vi flyktet at de hadde oppdaget radioen og alle avisene våre. Jeg løp opp trappa, og puttet avisene i ovnen, mens mannen min åpnet døren. Heldigvis var det bare blendingen som ikke var i orden.
Jeg tenker for meg selv at det måtte vært grusomt å vite at hva som helst kunne skje. Du kunne bli arrestert, angitt eller drept. Uvissheten var sikkert verst.

Hvordan ble jul og 17. mai feiret?

– Tyskerne forbød oss å feire 17. mai, men de tillot oss å feire i julen. Vi gikk i kirken, og i prekenen snakket presten om hvordan vi skulle stå imot tyskerne. Gudstjenesten var overvåket av tyskere, men han snakket på en måte som bare nordmenn forstod.

Hvordan tror du barna dine opplevde krigen?

De gikk på skole som var overvåket av tyskerne. Jeg måtte sy om klær til dem, for rasjoneringskortene gav ikke så mye luksus, akkurat Når jeg tenker tilbake på krigsårene, tror jeg barna syntes matmangelen var verst. Vi kunne ikke kjøpe noe i butikken, alt var rasjonert. Da vi en stund etter krigen kunne kjøpe alt i butikken, var det en stor overgang.

Barna spilte fotball, gjorde lekser og andre ting som er vanlig for gutter. Men vi ga dem beskjed om å være påpasselige hvis de møtte tyskere. De måtte la være å si for mye, ikke begynne å krangle med dem.

På hvilken måte ble bursdagene feiret?

Bursdagene ble alltid feiret. Vi sparte sjokolade og laget vafler. Av og til kunne vi ha klart å samle nok ingredienser til å lage en kake, men det var sjelden. Gaver var det sjelden vi greide å skaffe.

Hva gjorde dere når flyalarmen gikk?

Vi holdt oss innendørs. De bombet ikke over Vikhamar, men vi hørte bombingen i byen. Fly fløy over huset vårt. Under krigen måtte en søke om tillatelse fra et kontor i Trondheim for å kunne reise. Ingen fikk lov til å reise fritt rundt. For å fa tillatelse til å ha bil, måtte en ha svært gode grunner. Mannen min arbeidet i byen og var avhengig av å komme seg fram og tilbake. Da kjøpte han dette batteridrevne framkomstmidlet. Siden vi ikke var tyskervennlige, var det umulig å skaffe drivstoff

Hva var verst med krigen?

Uvissheten om hvordan det skulle gå. i begynnelsen var tyskerne overlegne. Etter hvert ble vi mer optimistiske, og mot slutten var vi sikre på seler. Hun glemmer aldri den dagen de fikk beskjed over radioen om at tyskerne hadde kapitulert. De samlet seg til en stor fest. Månedene etter krigen var preget av stor glede, men også fattigdom. Det var fortsatt rasjonering.

Hun husker spesielt 17. mai 1945 da hun så barnetoget. – Barna hadde pusset på det lille de hadde av klær og sko. Hun tar en liten pause og tørker en tåre som renner nedover kinnet.
– Alle barna, og alle flaggene. Det var helt fantastisk. Tårene mine rant. Norge var fritt!
Det går opp for meg hvor mye Norges befolkning led under krigen, og hvor fantastisk det må ha vært å vite at fem grusomme år med krig var over. Dagens ungdom vet for lite om krigen. Det er umulig å forestille seg hvordan fem år med krig oppleves…

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *