Internt referansenummer: 10.09.2010 – A
Kilde:
FEM ÅR – Menn forteller
Innsamlingsleder:Knut Ottem
Utgitt i 1995
(Klikk her for å lese Forordet til boken)

Englevakt under krigen

Intervjuobjekt:    
Ole Eithun (1913)

Intervjuer:
Tone Eithun

Rennebu ungdomsskole

Ole Eithun er i dag 83 år og bor på Ulsberg. Under krigen var han leder for motstandsbevegelsen på Innset Pga. dårlig hørsel og vonde minner ville han helst at jeg skrev ned spørsmålene på ark, slik at han fikk skrive og formulere svarene selv.

Hvordan fikk du vite at landet var i krig, og hvordan reagerte du?

At landet var i krig, fikk jeg vite klokka 3 natt til den 9. april. Jeg lå da på Trandum, dit jeg var innkalt i forbindelse med et der avholdt kompaniførerkurs. Hva vi alt for godt visste, var at i tilfelle krig, så hadde vi ikke et eneste krigsfly, ikke ett antiluftskyts og ikke en anti¬tank-kanon, og dette som en følge av landets styre og stell den gangen. Og da vi, 2. bataljon, marsjerte mot syd den 9. april ca. klokka 09.00, så hadde vi ikke en gang hjelmer på hodet. Min reaksjon var forbitrelse og avmakt, og jeg var meget godt oppmerksom på at dette betydde en av to ting, liv eller død. Det var ballasten vi fikk med oss da vi marsjerte mot uvissheten den 9. april 1940.

Hva var det første du merket angående det faktum at landet var i krig?

Det faktum at landet var i krig, merket jeg ganske fort, for mot den klare aprilhimmelen ble det registrert store, svarte fugler med hakekors under buken. Det var tyske bombefly som allerede var på plass, og som hadde stor interesse av oss feltsoldater nede på landjorden. Og disse fuglene kom vi i løpet av krigen til å stifte nærmere bekjentskap med.

Hvordan var møtet med tyske soldater for første gang?

Mitt første møte med en tysk soldat husker jeg altfor godt. En del tyske soldater ble tatt til fange, og under et fluktforsøk så slo en av disse en av mine kolleger i hodet med børsekolben og skadet ham adskillig. I oppdrag fikk jeg, som sambandsmann, å føre ham til staben lenger bak. Og i en stor, militær lastebil ble soldaten plassert mellom meg og sjåføren. Dette var jo for oss en meget interessant person, og beglodd ble både uniformen og soldaten på alle bauger og kanter. Da jeg fikk tenkt meg om, så satt jeg her ved siden av en av Hitler-Tysklands bødler, og hatet kom sigende, rødt og glødende. Endelig hadde jeg taket, og hevnfølelsen meldte seg. Men å snakke om hevn her inne i denne militære lastebilen var det jo ikke snakk om. Og klimaks ble et jernhårdt grep om denne spinkle, tyske unggutten. Ja, dette var også en form for hevn, og siden har jeg mange ganger tenkt på at mennesket er et rart dyr, og at det aldri blir fred, det må vi vel alle selv ta skylden for. Siden i krigen fikk jeg selv erfare at helst så skal en gå stille i døra, og at en også helst skal gå varsomt frem overfor en forsvarsløs.

Kan du fortelle om din aktive innsats under krigen (illegalt arbeid)?

Situasjonen tilspisset seg. Det ble en del illegalt arbeide, og en del sjanser ble tatt, noe som førte til arrestasjon den 24. oktober 1944.

Kan du fortelle om noen dramatiske opplevelser fra krigen?

Personlig føler jeg det slik at for meg så var hele krigstida en dramatisk opplevelse, men her tar jeg med noen opplevelser som sitter spikret fast. Noen av dem så alt for fast, dessverre: Natta til 9. april da beskjed om krig ble meddelt meg.

Da jeg, som bataljonens sambandssjef, inspiserte en av sambandstroppens sambandsstasjoner. Nærmere bestemt så var dette i 2. etg. i et gammelt hus på Rena. Der stod jeg bøyd over et eller annet, da et tysk fly sendte en skur fra mitraljøsen gjennom vinduet. Skura gikk straks over meg, og ved nærmere ettersyn så var dørlåsen smadret. Dette var nære på. Jeg hadde englevakt. Og enda, 50 år etter, så tror jeg å huske at den ene av de to soldatene som hadde vakt der, het Holum og var fra Folldal. Den andre het Mikkelsen og var fra et sted på Hedemarken, tror jeg.

Arrestasjonen den 24. oktober 1944.

Ankomsten til Vollan i Trondheim der jeg sammen med flere stod om natta mot murveggen med oppstrakte armer, og med tyske maskinpistoler i ryggen. Plasseringen i mitt nye hjem her, en celle som var 4 m lang og 1 m bred, uten varme og med lys kun fra gangen. Ikke før så var jeg puttet inn i dette nye hjemmet, så ble jeg gloende varm over hele kroppen og trodde at nå hadde jeg fått feber. Men etter ei tid alene inne i dette mørke, kalde helvetet, fant jeg ut at det ikke var feber i noen som helst form, men tusen sultne lopper som kastet seg over min sultne skrott. Det var også en velkomst. Før jeg forsøkte meg på søvn med skoa under hodeputa, kneppet jeg ned buksa og børstet meg med begge hender. Et unyttig, men fortvilet forsøk. At dette var noen spøk var synd å si, men tragikomisk. Dette førte til at det ikke ble noen søvn den natta, og en trett, motløs fange var det nok som om morgenen, med maks stemme, måtte slynge ut mot de tyske bødlene utafor døra: «Celle 6, mit ein Mann belegt, alles in Ordnung». At alt var i orden, var nok ei løgn, men de samme orda gjentok jeg hver morgen under hele fangenskapet. Jeg for min del var ganske bra i tysk og kom således bra både ifra denne meldingen, og i å forstå tyskerne, også det de som oftest serverte i fullt sinne. Men stakkars de djevlene som ingenting forstod. Livet var et inferno.

Ankomsten til nok et nytt hjem, Falstad. Her var cella 1,80 m x 1,60 m.

Ankomst til Grini etter en strabasiøs tur på kuvogn, til fingeravtrykk og nye forhør med børsemunninger mot seg, og med klar forståelse for at dette var en mellomstasjon på vei mot tyske konsentrasjonsleire.

Til slutt «minner» fra besøk i «underverdenen» på Misjonshotellet, der jeg psykisk ble forvandlet til et sart løvblad som enda, 50 år etter, kan oppleve de svarte netter harde nok. Det jeg var mest redd for, var en liten engelsk feltradio som jeg fikk i fjellet av to sabotører, og på hytta en engelsk feltspade som jeg fikk av de samme herrer. Mine bange anelser var at kanskje hadde Gestapo saumfart både mitt hjem og hytta og funnet disse tingene. Det ville vel ha kostet meg livet. En revolver som jeg, ifølge Gestapo skulle ha, ble det et forferdelig spetakkel om. Revolveren hadde jeg også, men den lå vel forvart under låvegulvet på Krokbekken i Seierdalen. Dette var revolveren jeg bar under krigen, og jeg hadde den også på meg da jeg etter hjemkomsten meldte meg for oberst Kjøs. Hadde noen sette dette og i sin tid gitt tyskerne beskjed? Vel var det et krigsvåpen. Levert den skulle jeg nok ha gjort, men hva dette angikk, så nektet jeg plent. Et annet veldig følsomt emne var våpeninstruksjon, noe som det i tidligere forhør ble pirket adskillig ved. Jeg visste jo ingenting om hva som kunne vært kommet frem om dette, og skalv innvendig. Helt ukjent var jeg ikke med hva Gestapos torturmetoder gikk ut på, og var veldig redd for at jeg i forbindelse med våpeninstruksjon kunne bli torturert. Det ville jeg neppe ha greid, i alle fall ikke under dette presset. Jeg visste også at en tilståelse her ikke bare ville koste meg livet, men det kunne også gå utover andre, og det var verre. Mirakuløst nok så roet det seg omkring dette spørsmålet, etter bløff, tilgjort dumhet, og noen innrømmelser jeg måtte gjøre.

Denne gangen hadde jeg mer enn englevakt, men det psykiske presset jeg var utsatt for, er det ikke mulig å skildre. Så merket ble jeg av dette, at livet gjennom årene ikke har vært så lett. Jeg har alltid sagt at livet består av tilfeldigheter, og bestemt tror jeg det er en tilfeldighet at jeg sitter her i dag og skriver disse linjer. Og skulle jeg ha et ønske for de få år jeg kanskje har igjen, så måtte det bli ”fred – i sinnet”.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *