Kilde
KVERNFJELLET
SELBU OG TYDALS HISTORIELAG
AV: INGENIØR P. O. ROLSETH
UTGITT AV SELBU OG TYDALS HISTORIELAG
1947

Erik Kallar,

født 25. mars 1843.

Erik Kallar, født 25. mars 1843. Han holdt på å arbeide i fjellet helt til 1913 da han sluttet for godt. Jeg skulle ha holdt på ennå, sier han, for det er bedre betaling for kvernene nå. Uvær hadde vi mange ganger på turen til fjellet, men jeg har aldri faret vill. Når uvær med snøføyke kom, trakk vi «karpishuva» ned. Den var laget av vadmel, gikk helt ned på akslene og hadde bare en ilten åpning til nese og øyne.

Av finnen Nils Bull som hadde koie ved Rimsjøen, kjøpte vi renkjøtt, og finner i besøk natta over, hadde vi rett som det var. Vi kunne også ta turer ned på sjøen og isfiske.

Jeg har arbeidet i Lerhullet og Holm sammen med Halvor Nordstu og P. Eliassen, som nå er døde begge. For et 10 kvart kvernpar kunne vi få kr. 130,00, i den seinere tid opptil kr. 240,00. (I 1698 ses av en skifteforretning en kvern i byen å være taksert til 1 daler og 1 kvern i Selbu til 1 daler 2 ort, 1 hest 4 daler.) Ved å arbeide hele vinteren kunne vi få til hver sine 20 lass, og vi fikk ca. kr. 40,00 lasset levert i byen.

Jeg har mange ganger kjørt kverner fra fjellet og ned til Selbusjøen med okse med truger på.

En gang jeg kjørte høy fra Kråssådalen med okse, hendte det at oksen spente av seg trugene, og to av skoene fulgte med. Jeg fikk ikke trugene til å sitte uten at oksen var skodd, men så hadde jeg søm bare til en sko. Jeg slo under en sko og tenkte å kjøre bare med tre truger på, men det gikk ikke. Så la jeg mudden på oksen, satte den borttil høylasset, spente på meg skiene som jeg hadde med og fór den 1 1/2 mil lange veg etter søm. Da jeg kom igjen andre morgenen, sto oksen så godt og jorta attmed lasset.

Erik har ryddet 8 mål jord hvor kuppelsteinen var stinnere enn stivn, uten nydyrkingsbidrag. Av steinen har han laget en steingard som er høyere enn noen mann, 4 alen i botnen og 6 mælingsbolker lang. Nå er nesten hele plassen ryddet, bare et lite stykke med noen trær står igjen, og dette skal ikke ryddes, for han finner glede ved å se på disse trærne. Erik viser meg sine fingrer. Det er rart, sier han, at disse fingre som bare har holdt på med stein, ikke er blitt krokete.

En sommerdag traff lensmann Guldahl og P. Birch et underlig opptog i Langkjenlia vest for kvernfjellet. Først kom et par bikkjer, så Erik leiende en stor okse med store horn og svær kløv, baketter kjerringa og en del killinger. Det rørte seg noe på toppen av kløven, hvorfor Birch gikk hen og undersøkte. Det var katta som, puttet i en sekk, måtte gjøre reisen med. Hele huset var nok på sommer- utflukt. Erik måtte stoppe og kløven av, og det ble en lun passiar. SkriverfulImektigen som også var med, ble av Birch beordret til å ha katta ut av sekken.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *