Internt referansenummer: 02.02.2022 – B
Kilde: «Slik var hverdagen»
Arbeidsfolk forteller frå husmannskår, anleggstid og kriseår.
Redigert av: Hallgrim Høydal, Kari Moen og Jostein Nerbøvik
Notodden historielag
NKS-Forlaget
Oslo 1988
ISBN 82-508-0499-6

Forteljar av denne historien er Johanne Anderson

 

Et slit uten like

Når jeg slutta på Borgja og reiste til Solum, så kom det seg av at det var så gildt å komme nedover til Skienskanten. Alle jenter skulle nedover til byen. De fikk bedre betaling og meir fri. Og hadde det reist ei jente, så skreiv ho og kytte av plassen sin, og snart reiste andre nedover. Jeg hadde ei halvsøster som hette Mari, ho tente hos ei som hadde et festekontor i Skien. En dag spurte ho Mari om ikke ho hadde ei søster som ville nedover og få seg en post. Mari skreiv til meg og spurte om jeg hadde lyst til å komme nedover. Om jeg hadde lyst, det skal være visst at jeg hadde! Ingeborg Borgja ba meg bli og sa at ho skulle lære meg alt ho kunne, både veving og matstell. Ho var veldig flink i huset, Ingeborg Borgja, og hadde mye å lære fra seg. Men nei. Jeg hadde fått det i hue at eg skulle nedover og var ikke til å stagge. De andre jentene skreik over seg da de fikk høre at jeg skulle få ti kroner i måneden og kosten. De sa jeg var dum hvis jeg ikke reiste, og i veg bar det.

Jeg kom til en gard i Solum. Det blei et forferdelig slit, og ved sankthanstid sa jeg opp til fløtting 14. oktober. Tenestfolka festa seg for et halvt år den gangen og begynte 14. april, og hvis de ikke ville være der de hadde festa seg, måtte de si opp ved sankthanstid. Da jeg sa opp, fikk pipa en annen låt. Kjerringa visste ikke hva godt ho skulle gjøre for meg. Jeg skulle få kjoletøy, tøy til bluse og sko, bare jeg ville bli i plassen. Jeg lova at jeg skulle stå ut festetida, men blei der i fire år.

Det var et slit uten like på garden. Jeg hadde både ute- og innestellet. Det var seks kuer, fire griser og to hester å stulle. Om vinteren måtte jeg hver dag bære atten bøtter med vatn fra en brønn og til bryggerhuset, slå det opp i bryggerpanna, og når det var kokende hett, måtte jeg bære det til fjøset. To ganger om dagen måtte jeg bære vatn til dyra i et åk med to bøtter, og attpå kom det vatnet som blei bruka i huset.

 

Om forteljaren Johanne Anderson

Forteljaren, Johanne Anderson, blei fødd i 1875 i Bø i Telemark. Foreldra var gardsarbeidar Hans Aslakson Bergkaas og Ingeborg Tollevsdotter Myhre. Johanne Anderson blei hjuringjente som sjuåring. Ho fortel om bitre tårer og såre bein, om slit og armod og mykje anna. Som gift kone blei Johanne Anderson buande på Notodden. Språkforma hennar er «bymål», men Bømålet slår tydeleg igjennom i ordval, bøyingsverk og uttrykksmåte.