Internt referansenummer: 10.09.2010 – A
Kilde:
FEM ÅR – Kvinner forteller
Minnebanken 1995
Trykk: Selbu – Trykk A/S
Illustrasjoner og bilder kommer fra privatpersoner, Fosen Bildearkiv og andre arkiv i Sør-Trøndelag.
En særlig takk til Kari Rolseth, som har latt oss benytte hennes fars, Normann Haugums, etterlatte arkiver.
ISBN 82 – 91572 – 00 – 3
(Klikk her for å lese innledningen ”Barn skriver om krigen og frigjøringen)
(Klikk her for å lese selve  innledningen til boken)

Evakueringa

Intervjuobjekt:    
Ragnhild Granlund (1936) f Rasmussen

Intervjuer:
Sindre Olsen, Hans Kristian Åsen og Jan Erik Strøm

Jeg var 4 år da krigen begynte. Jeg husker ganske mye fra den tida. Da krigen startet var jeg hjemme i Nordreisa. Vi bodde ganske langt oppe i dalen. Jeg forstod at det var krig da jeg så store lastebiler som kjørte i lange kolonner etter veien, og at tyskerne laget seg leirer på forskjellige steder i dalen.

Jeg bodde på en gård, så vi hadde nok mat. Det var vanskelig å få tak i matvare på butikkene, for mye ble solgt på rasjoneringskort. Vi fikk kjøpe litt margarin og sukker i måneden. Hvetemel fikk bare de som hadde småbarn. Det melet vi fikk, var veldig grovt og mørkt, og det var bare så vidt det gikk an å bake brød av det. Klær var det også vanskelig å få tak i, så vi måtte bruke klærne så lenge det var mulig. Når vi fikk nye klær, så var det helst noe som var omsydd av andre plagg. Ellers gikk arbeidet som vanlig hjemme hos oss.

De første krigsåra var det mange tyskere der vi bodde. De hadde funnet ut at de skulle stikke jernbanelinje oppover dalen, og den skulle gå mellom våningshuset og fjøset vårt. Heldigvis ble det ikke noe av dette, men i mange år etterpå kunne vi se røde malingsflekker på trær og steiner som viste hvor linja skulle gå.

Til å begynne med var jeg redd tyskerne. De ble jo holdt for å være farlige. Jeg husker en gang jeg var syk, og doktoren kom. Tilfeldigvis hadde han samme farge på dressen som uniformene til de tyske soldatene, og jeg ble så redd ham at jeg hylskrek. Senere ble jeg litt mer dristig med dem, for de hadde drops i mange forskjellige farger som de delte ut til oss ungene, og dette hjalp nok på tilliten til dem.

Evakueringshøsten begynte jeg på skolen. Fra denne tida er det mange ting jeg husker, men spesielt var det nok da vi fikk evakueringsordren. Jeg husker også alle de forberedelsene som ble gjort før vi kunne reise. Mange trodde at krigen snart ville slutte, så det ville kanskje bare ta noen få uker før det hele var over. Derfor var det mange som bygde hytter inne i skogen, hvor de hadde planer om å bo. Far og noen andre bygde også ei hytte. Der var det meninga at vi skulle bo ni mennesker i ei lita hytte. Heldigvis ble det ikke noe av dette. Ordren var at de som ble tilbake, kunne regne med både straff og kanskje bli skutt. Så det ble til at vi også måtte reise. Men før vi kunne dra, måtte vi levere alle husdyra våre til tyskerne. Det var en trist dag da dette skjedde. Jeg husker at det var en søndag. Det var sent på høsten – sist i oktober. Det var fint vær og ganske kaldt. Både vi og et par naboer måtte gå seks-syv kilometer med en stor buskap Jeg hadde fatt en geitekilling av ei tante, og den gikk jeg sammen med hele veien. Selve avskjeden med killingen husker jeg ikke, men jeg tror at jeg ble sammen med noen av de voksne for å se på slakteplassen. Den var på en fotballbane like ved en skole (ikke den skolen jeg gikk på). På denne plassen lå det strødd innvoller og vommer i haugevis. Jeg kommer aldri til å glemme synet av alle kalvefostrene som lå der. Noen var bittesmå, og andre var så og si helt fallgått. Spesielt husker jeg en pen rød – og hvitflekket kalv.

Dagen etter måtte vi reise. Vi dro til Tromsø med ei stor fiskeskøyte. I Tromsø bodde vi hos noen kjekke mennesker i nærmere en måned. Vi opplevde ikke en eneste flyalarm på den tida, men vi kunne ikke bli boende der noe lengre. Faren min kjente noen i Vesterålen, så vi fikk komme dit og bo der, og der var vi helt til freden kom. Vi bodde ute på ei lita øy.

En fin kveld i mai fikk vi se at flaggene vaiet inne på fastlandet. Da skjønte vi at det var blitt fred. Gleden var stor hos oss alle, for nå skulle vi få reise hjem igjen.

Vi kom tilbake til Nordreisa på sankthansdagen. Dette var også en fin og solrik dag. Da vi kom hjem, var alle husene våre brent. Jeg hadde gjemt alle lekene og bøkene mine under verandaen før vi reiste, så de var også brent. Hytta som vi hadde bygd og gjemt en hel del ting i, var også brent. Det eneste jeg eide av verdi var en kanin jeg hadde fatt av vertsfolket vårt i Vesterålen. Like etter at vi kom hjem, fikk den unger, og det var stor stas.

Heldigvis var ikke husene til naboen vår brent, så vi fikk bo der til vi hadde fatt satt opp ei tyskerbrakke utpå høsten. Og så ble det ei travel tid med oppbygging igjen.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *