Internt referansenummer: I-10.04.2020-1
Kilde:
http://www.luroy.folkebibl.no/artikkelregister.htm

Falne og omkomne under siste krig
Av Rune Bang

 

Det er gått mer enn 50 år siden Tyskland overfalt Norge, og landet tok kampen opp mot overfallsmennene. 9. april 1940 kom meldingen om at landet var i krig, og fra da av skulle hverdagen bli dramatisk forandret for de fleste av oss nordmenn. Inneværende år har vi markert på forskjellig vis fredsvåren 1945, og i den forbindelse bør vi ikke minst minnes våre falne gjennom disse fem krigsårene.     Noen ble drept i krigshandlingene under felttoget, andre ute på oppdrag i kystfartens tjeneste, noen i utenriksfart på fremmede hav. Felles for de alle var at krigen forårsaket deres død på en dramatisk og voldsom måte.

De fleste av lurøyfjerdingene var nok klar over at landet var blitt invadert av tyske tropper om morgenen den 9. april. Kamphandlingene var imidlertid ennå langt borte, og få var vel klar over at allerede denne morgenen hadde den første unge mann fra Lurøy gitt sitt liv i krigen. I løpet av de fem årene vårt land var okkupert av den tyske krigsmakt, skulle han følges av flere ofre, de fleste på havet.

Olaus Vold Ottesen, Kvina f. 25.06.1916 – d. 09.04.1940
Han var sønn av Otto Olausen og Elerine Pedersen, som var brukere på Gammen i Kvina. Var innkalt som dekksmann på panserskipet «Eidsvold». Panserskipene «Eidsvold» og «Norge» var ved krigsutbruddet i Narvik, da de fikk beskjed om at tyske krigsskip var underveis. Denne gruppen som stevnet inn Ofotfjorden besto av ti jagere med ca. 2000 soldater ombord. De gamle panserskipene fra 1900 kunne ikke måle seg med de moderne, tyske jagerne, som i tillegg til kanoner hadde torpedoer og dobbelt så stor toppfart. Imidlertid var det ingen ting i veien med den norske kampviljen!

Da tyskerne kom, heiste «Eidsvold», som lå utenfor havna i Narvik, stoppsignal og skjøt varselskudd. Tyskerne ba om å få sende parlamentær ombord, og da han forlot panserskipet med avslag på kravet om å få passere, sendte han signal til jagerne. På «Eidsvold» forsto man hva som ville skje. Sjefen, kommandørkaptein Odd Isachsen Willoch, ropte :»På plass ved kanonene. Nå skal vi sloss gutter!» og ga ordre til full fart forover, mens kanonene ble rettet mot den nærmeste tyske jageren. Men før nordmennene rakk å skyte, traff tre torpedoer «Eidsvold», som ble sprengt i luften. Panserskipet brakk i to og sank rett i dypet. Bare seks mann ble reddet, mens 175, blant dem Olaus V. Ottesen, gikk ned med skipet.

Johan Andreas Olsen, Oddøy f. 22.06.1918 – d. 15.07.1940
Sønn av Ole Thomassen og hustru Julianna Pettersen.
Han var alt fra ung alder utøver av fiskeryrket. Etter endt militærtjeneste ble han oppsatt i den bataljonen ved IR 14 som hadde tjeneste i Finnmark fra desember 1939 til midten av mars 1940. Johan hadde således ikke vært hjemme mange dagene da mobiliseringsordren gikk ut til soldatene den 9. april. Etter at bataljonen var oppsatt i Mosjøen dro de sørover om nettene 17- 19. april for å være med å stanse den tyske frammarsjen. Etter at Helgelendingene hadde slått tilbake det tyske fremstøtet mot Tiltnes 28. april, trekker de seg stadig nordover under spredte krigshandlinger.

Finneide var et viktig sikringspunkt for å gjøre det mulig for den norske bataljonen å passere nordover mot Rana. På Hemnesberget var tyske styrker landsatt fra «Nord-Norge» allerede den 10. mai, og disse soldatene kunne avskjære den norske tilbaketrekningen. Det tyske angrepet på Finneid startet kl. 16.00 den 14. mai med to kompanier, og snart ble de norske og engelske stillingene beskutt med mitraljøser og bombekastere. Hardest gikk det for seg på venstre flanke der fenrik Hjelvik hadde kommandoen. Flere ble skadet og her ble mitraljøse-skytter Johan Andreas Olsen hardt skadet av splinter fra tyske bombekastergranater. En sanitetskorporal kom straks til stedet og fikk brakt ham i sikkerhet. Imidlertid ble han da selv truffet av 7 granatsplinter i ryggen. De sammenhengene kampene på Hemneshalvøya fra 10. til 15. mai vil bli stående som noe av de hardeste i krigshandlingene på Helgeland. De skadene Johan Olsen ble påført og den harde transporten mot Mo, skulle bli hans banesår. To dager senere, den 16. mai, døde han på Mo.

Denne 17. maidagen på Mo ble spesiell på så mange måter. Soldatene fra kompani «Ellinger» fikk beskjed om å møte opp på Sagbakken denne morgenen. Etter oppstillingen ble alle bedt om å møte opp i samlet flokk i kirken til begravelsesseremoni for Johan Olsen.

Høytideligheten i kirken ble innledet med salmen «Vår Gud han er så fast en borg». I koret sto båren svøpt i det norske flagg med æresvakter. Sogneprest Widsteen forrettet over prekenen: «Ingen har større kjærlighet enn dem som setter livet til for sine venner». Deretter fulgte taler fra den militære ledelse før kisten ble ført ut og sørgestunden avsluttet ved graven med æressalutt.

Klifford Johan Johansen, Lovund, f. 14.07.1914 – d. 20.5 1940
Sønn av Petter Johansen og hustru. Gift i 1936 med Bergly Johansen og hadde et barn.
Han var med i krigshandlingene helt fra bataljonen ble sendt sørover til Trøndelag 15. – 17. april. De norske styrkene ble i all hast utover formiddagen 18. mai trukket ut av Rana i retning Storforshei. Snart fortsatte retretten nordover fra Krokstrand og den 20. mai var de norske soldatene forlagt på Pothus, Vensmoen og i Drageid-området i Saltdalen.

Ved 19.-tiden den 20. mai kom tyske fly over området på Drageid og slapp mange bomber i flere angrep. De fleste forsøkte å komme seg ut av bygningene og i dekning i skogen. Soldatene i 2. kompani som lå i et ungdomshus ved veien. En flokk på seks soldater passerte over en åpning i terrenget akkurat idet en bombe slo ned i utkanten av skogen de var på vei mot. Fem av disse ble øyeblikkelig drept, deriblant Klifford Johan Johansen. Han ble ført heim og er gravlagt ved Lurøy kirke.

Øystein     Holan, Indre     Kvarøy, f. 28.07.1923  –  d. 10.06.1940
Sønn av Hans Holan og hustru Inga Sørgård, Indre Kvarøy, hvor de var gårdbrukere.
Syttenåringen var ved krigsutbruddet på gymnas i Orkdalen. I de kaotiske forhold som rådde på denne tiden, skulle han følge en båt hjem til Kvarøy. Hva som siden skjedde er noe uklart, men båten vendte kursen «sørover», hvor den ble torpedert i nærheten av Ålesund.

Gunnar Bjarne Nygård, Ytre Kvarøy, f. 01.05.1923 – d. 23.10.1940
Sønn av Jeremias Nygård og Borghild Ingebrigtsen. Han var dekksgutt på hurtigruteskipet D/S «Prinsesse Ragnhild». 9. april 1940 lå «Prinsesse Ragnhild» i Ålesund for sørgående. Dagen etter søkte den inn i Hjørundfjorden og ble lagt under en bratt fjellside. Tyske fly prøvde flere ganger å senke skipet der det lå, men uten hell.

Da hurtigruten i juli kom i gang igjen, ble også «Prinsesse Ragnhild» satt inn i rute. Det første krigsforlis i vanlig hurtigrutefart rammet «Prinsesse Ragnhild» allerede høsten 1940. 23. oktober var skipet i nordgående rute på vei fra Bodø til Svolvær, med fullt belegg av passasjerer og lastekapasiteten utnyttet til siste kvadratmeter. Ved Landegode like nord for byen, inntraff plutselig en eksplosjon som faktisk rev bunnet ut av skipet. I løpet av få minutter var vrakgods og overlevende de eneste synlige spor. Om bord var ca. 450 mennesker, herav besetningen på 50 og 90 norske passasjerer. Resten var tyske soldater. Rundt 300 omkom ved forliset, også dekksgutten Gunnar B. Nygård. Årsaken til forliset er aldri blitt helt klarlagt, trolig dreide det seg om en undervannsmine.

Fridjof  August Kristiansen, Lurøy, f. 15.10.1917 – d. 12.09.1941
Han var sønn av Edvard Kristiansen og hustru Augusta Marie Olaussen, Lurøy
Var under krigen båtsmann på d/s «Ottar Jarl». Omkom den 12. september 1941 da skipet ble torpedert utenfor Omgang, mellom Gamvik og Berlevåg, i Finmark.

Albert Høyer Larsen, Nord-Solvær, f. 05.02.1913 – d. 21.09.1942
Sønn av Nikolai Larsen og Mathilde Marie Andreassen, Nord-Solvær. Han hadde kystskipperskole og var båtsmann på d/s «Augvald» ved krigsutbruddet. Omkom den 2. mars 1941 da skipet ble torpedert i Nord-Atlanteren på vei fra Halifax til England.

Leif Karoliussen, Nord-Solvær, f. 27.04.1913 – d. 01.01.1943
Sønn av Laurits Karoliussen og hustru Ella Klingenberg, Nord-Solvær. Han var nordpå ved krigsutbruddet og kom p.g.a. «uoverensstemmelser» på flukt fra okkupasjonsmakten da han følte seg truet. Under flukten dro han og 2 – 3 andre opp i fjellene ovafor Kåfjord i Lyngen. Her kom de ut for dårlig vær og etter hvert klarte ikke Leif å følge med videre. De andre måtte forlate ham sittende ved en stor stein på fjellheimen i Lyngen, og det var siste gang han ble sett i live. Leif ble senere ikke funnet på tross av leting,     og er oppgitt som omkommet under flukt.

Haldis Andreassen, Konsvik, f. 04.01.1913 – d. 22.03.1944
Datter av Bernhard Jacobsen og Barbro Markussen, Konsvik. Haldis giftet seg i 1939 med Jens Ferdinant Andreassen fra Lødingen. Hun hadde vært hjemme i Konsvikosen og besøkt sin mor og skulle følge båten som hennes mann var stuert på, tilbake til Lødingen. Dette ble imidlertid ekteparets siste tur, idet d/s «Narvik» ble senket av en ubåt på Rødøyfjorden den 22. mars 1944 og begge omkom.

8. mai 1945 feiret vi 50 år for fred og frihet i dette landet. Markeringen er både en tid for glede og takknemlighet, og en tid for ettertanke. Vi hedrer først og fremst dem som var sitt ansvar bevisst når tragedien først var ute, og tok kampen opp på hver sin måte. Mange ga alt det er mulig å gi i en slik stund. Nordahl Grieg formet disse ord: « Frihet bærer med seg strenge nådeløse krav». Summen av de mange små og store bidrag fra enkeltmennesker gav oss friheten tilbake i 1945. Vår frihet og selvstendighet kom ikke av seg selv. Dette må vi aldri glemme!

 

Kilder:
Arnt O. Åsvang : Det lange felttoget
Bokverket om «Våre falne»
Bygdeungdommen nr. 18, 1941
Hurtigruten 1893 – 1980
Berit Nøkleby: Da krigen kom

Muntlige kilder:
Thorleif Edvardsen
Kåre Kvitvær