Internt referansenummer: 12.04.2014 – B.
Kilde:
FALSTAD
Strektegninger av: Leif Hallesby
Teksten av: E. Osnes
LUTHERSTIFTELSENS FORLAG
OSLO 1945
Printed by Reistad & Sønns Boktrykkeri Oslo
Klikk her for å lese ”Forordet”

NB! Nederst i artikkelen ligger det et sterkt og rørende brev skrevet av en av fangene fra FALSTAD mens han satt fanget der.

FALSTAD

Hos alle Falstad-fanger vil disse skissene av Leif Hallesby vekke til live en mengde minner, både gode og vonde, og de vil hos den enkelte hjelpe til med å «stadfeste» og tidfeste de forskjellige opplevelser fra dette skrekkens og lidelsens sted. Når vi Falstad-fanger nå i fred og frihet kan sitte og kose oss med barna eller barnebarna våre heime, da vil det være godt å kunne ta fram Falstad i streker, peke på skissene og si: Der var det far — bestefar satt i fengsel, der fikk han straffeksis, der er køya han lå i, i den cella satt han så og så lenge osv.

01 Falstad 1942

Tegning 1.
Falstad 1942.
Tegning av Leif Hallesby.

 02 Eksteriør 1942

Tegning 2.
Eksteriør 1942.
Tegning av Leif Hallesby.

11 Bekken og brua 4

Tegning 11.
Bekken og brua.
Tegning av Leif Hallesby.

 03 Garasjen bygges - høsten 1942

Tegning 3.
Garasjen bygges, høsten 1942.
Tegning av Leif Hallesby.

 «Førsteinntrykk fra Falstad» er vel ikke bare tegnerens førsteinntrykk, men det er noe vi har fått inn i minnet alle vi fanger fra første årene (til våren 1943), vi som kom til lageret om dagen, den vanlige 7 km. lange marsjen fra Ronglan stasjon mer eller mindre utkjørt etter som vaktmestrene var av den gode eller vonde typen. De seinere årsklassene husker det vel best som vi ser det på skisse 31 med de mange nye brakkene rundt hovedbygningen.

31 Fugleperspektiv - høsten 1943

Tegning 31.
Fugleperspektiv – høsten 1932.
Tegning av Leif Hallesby.

Alle vi som hadde hørt litt om Falstad på forhånd, enten på Vollane eller i andre fengsler, vi gruet oss for «velkomsten» i «Hofen» (4), med «hinlegen», «hümpfen» og «pompen».

04 Gårdsinteriør

Tegning 4.
Gårdsinteriør.
Tegning av Leif Hallesby.

05 Gamlesaga

Tegning 5.
Gamlesaga.
Tegning av Leif Hallesby.

 Særlig var det fælt sommeren og høsten 1942 da «Gråbeinen» og de andre storsadistene rådde grunnen der. Det ser så rent idyllisk ut med den velkjente, idylliske bjørka inne på Hofen (6), men kunne treet og veggene tale om alt som her har gått for seg, så ville det bli et skrekkelig kapitel.

06 Tårnet

Tegning 6.
Tårnet.
Tegning av Leif Hallesby.

Når så «velkomsten» var vel overstått med eller uten straffeksis, med legeundersøkelse og «avlusning» hos trivelige, joviale Øvrelid, Lange eller de legene som gjorde så mye for fangene, så måtte en levere bagasjen på «Bekleidungskammer» der Vogt eller Linge eller andre av de «gamle gode» tok seg av det. En fikk ha bare det mest nødvendige med til daglig bruk og en fikk sin uniform (ikke cellefangene) med en eller annen distinksjon.

08 Sal 40 1943

Tegning 8.
«Sal 40», 1943.
Tegning av Leif Hallesby.

Så var en innrullert i «lageret» og fikk anvist plass på en av salene (8). En fikk sin egen køye, og de eldre fangene på salen gav instruksjon om køya, om hvorledes den skulle være oppredd, om hvorledes en skulle hilse og stille opp når vaktmesterne kom, om dagsordenen, timetabellen fra morgen til kveld. Alt måtte en prøve å få med første kvelden, for ingen kunne vite om en ikke fikk bruk for det straks.

09 Min arbeidsplass

Tegning 9.
Min arbeidsplass.
Tegning av Leif Hallesby.

Ellers så gikk kvelden med til å svare på de eldre fangenes spørsmål om hvorledes det sto til «ute» og heime og til å oppfriske felles opplevelser i tidligere fangenskap. De fleste Falstad-fanger hadde gjort turen innom Vollane og var således interessert i å vite om hvorledes det sto til der nå.

Men en ny dag ventet, en trengte å komme til ro og samle all styrke en kunne til neste dags strid og trengsler. Snart hadde alle krabbet i køya og salen dormet av. Bare han som skulle melde av til inspeksjonen satt på køy-kanten og døset, for så å sprette opp når støvlene nærmet seg salen. — — Første natt på Falstad.

«Aufstehen». Det er vaktmesterne som skråler og roper, og nåde den som er for sen til å komme i klærne. Det gjelder å skynde seg og komme av gårde til vaskerommet i kjelleren eller til vaskebrakka. Så tilbake til sovesalen igjen for å få alt i orden med påkledningen. For når varslet kom om mat, så måtte alle være parat til å springe til matsalen — i kjelleren i østfløyen første årene og i første etasje i samme fløyen senere.

— Springe, ja, en måtte aldri gå rolig og langsomt i «lageret». En måtte springe eller gå fort om en ikke ville risikere en omgang eksersis i Hofen.

— Ved matbordet måtte også alt gå fort for seg. Det var ikke snakk om å tygge maten, bare om å gjøre å bli ferdig.

22 Utsnitt fra leiren

Tegning 22.
Utsnitt fra leiren.
Tegning av Leif Hallesby.

23 Utsikt mot sørøst

 

Tegning 23.
Utsikt mot sørøst.
Tegning av Leif Hallesby.

 

 

Så var det morgenoppstillingen — appellen — da, det mest spennende av hele dagsprogrammet, særlig for en nybegynner. Da ble det nemlig avgjort hva arbeidsgjeng en kom med i. Fangene stilte opp tett i tett under balustraden (4 + 6), mens en del av vaktmesterne spankulerte nede i Hofen og fektet med stavene sine eller kjelte med bikkjene. Så gneldret fløyta og fangene veltet ned fra balustraden og stilte opp i hver sine kolonner: Jødene for seg, russerne for seg, lærerne for seg i en stor kolonne, gislene for seg, — og nybegynnerne litt rådville i dette store ståheiet.

24 Del av hovedbygningen

Tegning 24.
Del av hovedbygningen.
Tegning av Leif Hallesby.

 

Når så opptellingen var unnagjort, så var det eksersisen som skulle utføres. De gamle fikk marsjere ut av Hofen og fikk ha norsk instruktør. Det er nok mange som husker de taktfaste kommandoordene til kommandørkaptein Bergesen når han ledet sine seniorer. Vi yngre måtte gå med i den evindelige rundgangen rundt Hofen og lære oss til å synge de idiotiske tyske sangene som mange ellers satte norsk tekst til og sang til stor fornøyelse for seg selv og sine nærmeste i geleddet: «Du å du så tyskeran skal få det, du og du så Quisling han skal ha det.» I det store vrælet fra flere hundre mann kunne ikke vaktmesterne skille ut dette «hjertesukket».

Men så hadde de plaget oss lenge nok og alle ble kalt på plass igjen og de forskjellige arbeidsgjeng tatt ut. Og nå var de «nye» spent.

Jødene skulle til skogen og steinbruddet (32 + 7), til de tyngste jobbene selvsagt. Med eder og forbannelser etter seg og om seg marsjerte de ut til en hardere dag enn de fleste.

32 Steinbruddet

Tegning 32.
Steinbruddet.
Tegning av Leif Hallesby.

07 Steinbæring

Tegning 7.
Steinbæring.
Tegning av Leif Hallesby.

Ute i porten så en noen fredelige folk som ikke tok del i oppstillingen og ståket. Det var bøndene fra omegnen som skulle hente fanger til arbeid på gardene sine. Mange var de som bad en stille bønn om å få komme med i en av de arbeidsgjengene som stakk ut porten og forsvant utover bygda. Der vanket det mangen en godbit som vi andre måtte unnvære.

16 Vedplassen

Tegning 16.
Vedplassen, desember 1942.
Tegning av Leif Hallesby.

26 Saga og kappsaga - våren 1944

Tegning 26.
Saga og kappsaga, våren 1944.
Tegning av Leif Hallesby.

Holz (ved)gjengen måtte gå til saga, hoggestabben og de tunge bærebårene (se 16 +26 ). I de første årene skulle det ikke nyttes noe hjelpemiddel som kunne lette arbeidet noe vesentlig. Ting som skulle flyttes, måtte bæres og arbeidet måtte gjøres for hånd. Fangene fra 1942 vil nok ikke tro sine egne øyne når de får se skissene 26, 27 og 34 der en kan se kappsag, traller og skinneganger.

27 Vaskebrakka under oppførselse

Tegning 27.
Vaskebrakka unde oppførelse.
Tegning av Leif Hallesby.

34 Porten

 

Tegning 34.
Porten.
Tegning av Leif Hallesby.

 

Nei, skisse 16 viser den «gamle» arbeidsmåten, og mange er det nok som husker gamle, gode skoledirektør Todal som han sto her utfor porten til Hofen i ukene før jul 1942 og dro saga i allslags vær. Cellefangene på nr. 26 og 27 fulgte alle hans bevegelser disse ukene, for de hadde intet annet å ta seg til. — Og hvem kjenner ikke verken i armene og knærne bare ved å se på steinbærer-gjengen skisse 7. Det var nok helst jødene som fikk stå for denne jobben, men også mange andre fanger har trellet seg gjennom lange dager på Falstad i dette fæle arbeid. Skisse 5 viser en liten «forbedring». Fangene får her lov til å dra tømmeret på støtting i stedet for å bære det.

Disse tungarbeidergjengene var det ingen som traktet etter å komme med i. Arbeidet var slitsomt og en var stadig utsatt for vaktmesternes luner, både de på tårnet (16) og de mange som tilfeldigvis kom forbi. Det vanket både «hinlegen» og de andre straffemåtene på løpende bånd.

19 Kommandantbygget - mars 1944

Tegning 19.
Kommandantbygget – mars 1942.
Tegning av Leif Hallesby.

 

Nei, da var kjellergjengen noe annet. Der havnet også som oftest nybegynnerne og de kom under kjellerkapos (17) ledelse. Og det var gutt som kunne sette karene i sving, særlig Henriksen da. Han gikk de tyske en høy gang med å rope, og det sto et vær omkring ham som om han kommanderte en millionarma. Det tok som oftest en tid før de nye forsto hva det gjaldt, nemlig at alt arbeid måtte ta lang tid og trekkes mest mulig ut. Men snart var alle med på notene.

17 Rengjøring

Tegning 17.
Rengjøring.
Tegning av Leif Hallesby.

15 Potetskrellerrommet

Tegning 15.
Potetkjelleren.
Tegning av Leif Hallesby.

Her i kjelleren var det bedre høve til å stikke seg unna og til å få seg en ekstra godbit, f. eks. i potetskrell-rommet (15). Det var ellers helst de eldre og svakelige som fikk plass her, men vi andre tittet innom når vi kjente oss trygge for vaktmestrene. Og da fikk vi oss ei gulrot, et kålrabistykke eller kanskje bare en rå potet, alt kom vel med, for formiddagsøkta var lang.

Når en hadde vært på «lageret» en tid og hadde kommet i forbindelse med eldre, innflytelsesrike fanger, så tok en til å drømme om å komme med i de finere jobbene, for eksempel arbeidsgjengene ute på gardene, på kjøkkenet, på systua, i snekkerverkstedet (28), malerverkstedet (18 +9). De som kom med her, kom liksom opp på et høyere plan og fikk større bevegelsesfrihet. De ble ikke plaget så hardt av vaktmesterne heller.

28 Treskjæring - høsten 1943

Tegning 28.
Treskjæring, 1943.
Tegning av Leif Hallesby.

18 Modellarbeide

Tegning 18.
Modellarbeide.
Tegning av Leif Hallesby.

 

20 Veggdekorasjoner - høsten 1943

 

Tegning 20
Veggdekorasjoner, høsten 1943.
Tegning av Leif Hallesby.

 

10 Sykestua

Tegning 10.
Sykestua.
Tegning av Leif Hallesby.

Noen fanger skilte seg særlig ut — i nybegynnernes øyne — med at de så mer enn vanlig godt ut for fange å være. Det var de som fikk jobber som «pussere», oppvartere og kokker for vaktmesterne.

På skisse 25 og 29 legger en merke til noen tønner ved kjellernedgangen på sørsiden av hovedbygningen.

25 Sørfasade

Tegning 25.
Sørfasade.
Tegning av Leif Hallesby.

29 Sørvestre hjørne

Tegning 29.
Sørvestre hjørne.
Tegning av Leif Hallesby.

Disse tønnene har sin egen eventyrlige historie. Og traff du en av «grisematgjengen», for eksempel Lars Lie fra Bolsøy eller Mjelva — sambygding og samtidig lidelsesfelle med tegneren —, så kunne de fortelle mer enn en historie om hva som kom inn i leiren i form av pakker med matvarer og andre gode ting til fangene gjennom disse grisemat-tønnene når de kom i retur fra Falstad gård. Og alltid? gikk det godt etter det vi har hørt. En gang ble tønnene for små for Mjelva. Så la han likeså godt en pakke åpenlyst på vogna ved siden av tønnene. Uhellet ville at han møtte en vaktmester på heimvegen og vaktmesteren pekte på pakken og spurte hva det var. «Privat,» sa Mjelva. Han tok svaret for godt fisk og lot Mjelva passere. Det var en del av Ekne-Falstad-folkets store hjelpearbeide for fangene som nyttet disse tønnene til innløpskanal. En annen del kom inn ved besøkene om søndagene. Det er vel ikke mange Falstad-fanger som ikke husker et eller mange slike besøk, da en helt ukjent dame smilte en i møte inne på mottakelsesrommet (på nordfløyen i 1942) og disket opp med nystekte vafler, godt smørbrød med haugevis av pålegg og så den tradi-sjonelle fløteflasken. Var vaktmesteren i godlag, så fikk en kanskje med en del av de gode sakene inn til kameratene på salen eller cella. Ære være Falstad-EkneRonglan-folket for dette arbeidet. Det var ikke for meget om vi fangene gav dem et synlig bevis på vår takknemlighet. De er verd det.

21 Brakke I - april 1944

Tegning 21.
Brakke I, april 1944.
Tegning av Leif Hallesby.

 

30 Brakke II reises - september 1943

Tegning 30.
Brakke II reises, september 1943.
Tegning av Leif Hallesby.

 

En av «gjengene» så vi ikke noe til ved morgenappellen, men vi hørte Øvrelid, Lange eller de andre doktorene gav melding om dem som lå på sykestua — Kranken-revier —. Vi ser dem på skisse 10. Så underlig det høres ut, så var det ikke så meget sykdom her som en skulle vente etter behandlingen og stellet. Men så var det også bare i ytterste nødsfall en tydde til det å søke seg sykmeldt. Vaktmesterne så simulering i alle slike krav, og det kunne bli verre og ikke bedre.

Når så alle «gjengene» som her er nevnt, og alle de som ikke er nevnt, var sendt av sted hver til sitt arbeidssted, så sneglet da dagen seg av sted. Det gikk kanskje ikke så lang tid før en tok til å kjenne sugingen under brystet. De to brødskivene, med eller uten smør, og den svarte kaffeskvetten skulle ikke være så meget til å greie en 5-6 timers økt med. Og mange lange øyekast fulgte viserne som sneglet seg oppover mot middag på tallskiva oppe på tårnet (det måtte selvsagt bare gjøres i smug).

33 Innhegning

Tegning 33.
Innhegning.
Tegning av Leif Hallesby.

 

Endelig var tiden inne, og vi fikk sette redskapen til side eller ta den på nakken og dra «heim». Kanskje ble det litt tid til å henge seg nedpå til en liten kvil når molda var vasket vekk av hender, sko og klær — hvis det hadde vanket straffeeksis med åling gjennom søla. Men oftest bar det til matsalen med en gang for å rive i seg den tradisjonelle «Falltad-suppa» med den ramme smaken. Den riktig reiv ned gjennom matrøret. Men en «biet» ikke, følte seg ikke mett, så lenge av den. De som ble først ferdig ved bordet, fikk kanskje en liten pause nå før middagsappellen. Denne var som oftest nokså kort. Det gjaldt å komme fort ut igjen til ettermiddagstørnen. Denne økta var kortere enn formiddagsøkta. Særlig om vinteren var det kort, mest bare en sviptur ut og så kom mørket og gjorde arbeidet umulig. Utover høsten og førejulsvinteren kom derfor kveldsappellen tidligere og tidligere om ettermiddagen, selv om de dro det ut så appellen måtte foregå i det svake elektriske lyset på gårdsplassen.

35 Inngang

Tegning 35.
Inngang.
Tegning av Leif Hallesby.

 

Kveldsappellen ble oftest tatt grundig, og det var kanskje klander eller straff å få for dem som ikke hadde tilfredsstillet vaktmesterne gjennom dagen. Var sjefene i det gode hjørnet, hendte det at de ville underholde fangene på en eller annen måte.

I «jødetida» kunne det hende at en jødisk operasanger måtte opp på den vesle runde plassen midt i Hofen (vi ser den på skisse 4), og synge et av sine store nummer. Merkverdig nok sto også tyskerne andektige under denne forestillingen, og en kunne ikke se på dem hva meningen deres var med å la ham gjøre dette. Men for oss som elsket sang, var det uforglemmelige stunder som vi bent fram lengtet etter. En kan ikke forestille seg hva denne fine kunstneren måtte lide ved å bli hundset av herre-folket, han som hadde stått og høstet verdensbyenes applaus på scenene ute i Europa. Han endte nok sitt liv i gasskammerne i Tyskland, han som så mange av sine stammefrender.

36 Indre port

Tegning 36.
Indre port.
Tegning av Leif Hallesby.

 

Mer tydelig kom tyskernes hensikt til syne når de lot jødene messe en spottehymne om Moses under disse kveldsappellene. Men de høstet ikke applaus blant fangene for sitt påfunn.

De russiske fangene fikk rett som det var i oppdrag å synge sine sanger, og Volga, Volga ljomet kraftig og likefram smektende henført i «hofen». En tid var der en tropp tsjekkere som måtte underholde ved disse appellene og ved andre høve. De hadde øvd inn de taktfaste folkesangene sine flerstemmig og disse måtte de så lire av seint og tidlig når vaktmestrene fant på det.

Ja, så var det kveldsmat — to brødskiver og kaff e-slurpen, og kanskje litt «pålegg» av restene av middags. suppa. Dagens strev var slutt, og en hadde en time eller to til eget bruk i de overfylte salene. Det var kanskje et brev som skulle skrives — det gikk ikke ofte på —, noen strømper eller skjorter som skulle vøles ,og så var kvelden og dagen gått.

37 Gartneriet sett fra sør

Tegning 37.
Gartneriet sett fra sør.
Tegning av Leif Hallesby.

 

På Falstad var der en del fanger som ikke kom med i dette dagsprogrammet vi her har gjengitt, hverken i appellene eller måltidene. De vanlige fangene hverken så eller hørte noe særlig til dem. Det var cellefangene, og til dem regner vi også damene som iallfall i 1942 satt på cellegangen. Senere fikk de visstnok en sal i annen i sørfløyen.

Vi ser litt av cellene på skissene 12, 13 og 14.

12 Celle 4 - sett fra min køye

Tegning 12.
Celle 4, sett fra min køye.
Tegning av Leif Hallesby.

13 Interiør fra Celle 4

 

Tegning 13.
Interiør fra celle 4.
Tegning av Leif Hallesby.

14 Min cellekamerat

Tegning 14.
Min cellekamerat.
Tegning av Leif Hallesby.

Høsten 1942 og meget av 1943 var hovedbelegget på mannsavdelingen, populært kalt «Panseravdelingen», fanger fra Molde, mens dagene — på «Fornøyelsesavdelingen» – for det meste var fra Namsos, Ålesund og andre steder.

Når noen fikk den strenge «dom» å bli satt på celle, så var det ventelig tyskernes mening å isolere disse rett kraftig. Men faktum var at bare et mindretall på lageret hadde så god forbindelse seg i mellom og med utenverdenen som cellefangene. Bare en pratet ganske alminnelig mot panseret (sinkplaten) på celledøren, så kunne en anrope hvilken som helst celle på denne gangen. Og praten gikk, – ja, det ble endatil holdt ”sangkonserter” som fangene på cellene 26 til 35 kunne lytte til med ganske gode ”lytteforhold”.

Her på gangen satt Majavatn-karene de siste timene før de ble ført ut i skogen for å skytes under unntakelsestilstanden oktober 1942. Her satt også Toralf Berg (Tolle Berg) som fant sin grav på samme sted. I cellen hans fant en medfange en lapp der han hadde skrevet ned en bønn og bekjennelse i den kjente versestrofen: ”Jesus bred dina hvita vingar øver mig”. Ikke underlig at han kunne gå rolig på sin siste gang ut til graven i Falstadskogen. Russerne Nikolai og Gregor som mange husker både fra Vollane og Falstad, gikk sin stille gang her og oppvartet oss andre med et stille smil. De fant sin grav i skogen og likedan serberne som ble torturert på vaskerommet utenfor cellegangen våren 1943. En kunne høre stønna og skrika fra dem i de nærmeste cellene.

Trass i alle disse fæle minnene ,så er det det lyse og morsomme en vil huske, de muntre episodene som særlig en slik som doktor Øvrelid var så flink til å lyse opp med. Vi husker de små smørgrannene, gulrotbitene og framom alt nyhetene som han og de andre doktorene stakk i oss. Vi kan more oss over at en av de mannlige fangene på «Fornøyelsesavdelingen» «fisket» matpakker med en hyssing under døra inn til dameavdelingen.

Damene var i det hele uforlignelig snille med oss mannlige. De startet en rettelig hjelpeaksjon til oss ved å smugle matpakker over på mannsavdelingen. Russerne og kjøkkenpersonalet ellers var selvsagt implisert i dette.

Disse cellefangene kom ikke med i det vanlige dagsprogrammet som de andre fangene måtte gå igjennom. De «fikk lov» å ligge om morgenen til de andre fangene var sendt ut på arbeid. Det var selvsagt bare vaktmesternes nåde. Oftest gikk signalet på cellegangen til samme tid som i leiren ellers. Men cellefangene snudde seg bare på andre siden og døset videre. Det hendte nok at de ville gjøre alvor av «Aufstehen» til rett tid også her. Fangene i «Panseravdelingen» høsten 1942 vil nok huske den morgenen da de gikk løs på celle 27 og ville ha Møllerup, han er senere visstnok død i fangeleir i Tyskland, ut i steinbruddet klokka 6 enda han lå med 41° feber avdi de hadde banka ryggenden hans fordervet dagene i forvegen.

Cellefangene fikk maten «brakt» på cella etter at døra var blitt åpnet for den friske morgenlufta. Denne stunden var den beste i hele døgnet, mente de fleste av cellefangene, for lufta var til å skjære i i de små dokkebura etter ei lang natt da to voksne karer hadde brukt opp surstoffet helt til siste rest.

Så var det marsj til vaskekjelleren for vasking, barbering og «austritt» — med flaska forsiktig i handa.

Formiddagen var ofte lang, ble utnyttet så forskjellig, til tju-lesing av innsmuglet lesestoff — kanskje av nytestamentet som var lovlig lesestoff det meste av tiden merkverdig nok. Noen brukte tida til forskjellig slag selv-lagede spill. Ellers gikk diskusjonen fra celle til celle gjennom «radioanlegget» og også — om litt mer møysommeligere — gjennom murveggen til damesiden. Fangene på celle 26-27 holdt utkikk med Hofen gjennom gluggene i «panserdøra» og holdt de andre fangene å jour med «nye» fanger, om hvem som fikk straffeksis osv.

Moldefangene fikk en tid liv til å danne «sangkor» som sang på cellegangen og i vaskerommet til hygge for seg selv og vaktmestrene.

Vi fikk middag også seinere enn ute-fangene og kveldsmat likeeins.

Dagen sneglet seg av sted, men ble fylt på sitt vis. Heldig var den som hadde von om snarlig frihet.

Mest heldig var likevel den som kunne finne trøst i sin bibel eller sitt nytestamente. Det var visselig sant det en Falstad-fange sa om høsten 1942: De hadde nytestamentet under hodeputa i køya. Det skulle litt selvover-vinnelse til å ta det fram så andre så det, men mange gjorde også det. Husker flere fra høsten 1942 som fant inn til hverandres fortrolighet i samtale om felles åndelige opplevelser. Da gjorde det så godt å få dele de gode kjerneordene fra Bibelen. De gav von og trygghet og lettet det tunge slitet.

Våren 1945 ble en blomstringstid for kristelig arbeid i lageret. Det kom da en hel del prester, teologer og andre troende personligheter til Falstad. Særlig var Volda og Ørsta på Sunnmøre godt representert med sokneprestene Tjensvoll og Nordenval, lektor, pastor Gautestad, lærer Magerøy og flere. Der var også prester og andre troende fanger fra andre kanter av landet og alle disse gjorde hva de kunne for å få lyset til å brenne. I store matsal fikk de lov til å holde vanlige møter og sangmøter. Gudstjeneste fikk de ikke lov til å holde, men i all hemmelighet ble det holdt gudstjeneste og nattverdmøte i brakke 1 og 2. Det viste seg at det var flere troende som gjerne ville samles til disse møtene, og de samlet seg også til små vennemøter og samtalemøter i hovedbygningen. En synlig frukt av disse møtene var at en mann fra Trondheim ble omvendt. Det var ikke råd å få tak i salme- og sangbøker til å synge etter, men salmer og sanger ble avskrevet og spredt på den måten. Et annet direkte resultat av dette arbeidet var at det ble gått til angrep på uvanen med banning med godt resultat. Alle som har vært på Vollane og Falstad vil huske hvorledes denne stygge uvane ofte tok overhånd. Sokneprest Tjensvoll gikk resolutt til angrep mot dette, og det bedret seg ganske påtakelig fram mot kapitulasjonen.

Det skal nok ellers vise seg at oppholdet her på Falstad – som i andre leirer og fengsler – har båret frukter for Guds rike i de enkelte som har gått sin mer eller mindre tunge gange her. Mange som kom ut herfra kan si: Her lærte jeg å trygge meg til Guds ord og løftene i Bibelboka, eller: her ble fars og mors bønner hørt. Her ga gutten, mannen sitt liv til Gud. En får da tro at også Falstad var et ledd i Guds plan med de enkelte og folket vårt.

 

Brevet

 

Nedenstående er tekst og faksimiler til noen dagboksnotater fra enecelle.

Som en vil se er det skrevet på klosettpapir. Teksten taler ellers for seg selv og gir et godt innblikk i de tanker som krysser en fange i ensomheten.

Og dagene går — den ene lik den annen — som perler på en snor. Hvis det da kan tales om perler i dette tilfelle. — Det kan. Aldri har jeg vel satt større pris på livet enn nu da jeg har stått på dødens terskel. Først nu vet jeg hvilken verdi livet har, først nu fatter jeg hvilken gudegave hver dag jeg opplever er. En perle på mitt livs perlekjede. — Og dog, aldri har jeg hatt det værre enn nå. — Innestengt. Ensom. Jeg fryser og savner omtrent alt det som før blev regnet som livets selvfølgeligheter. — Jeg drømmer om hvor vidunderlig det vil bli å komme hjem. Hjem til mine kjære. Å gå i ordentlige klær igjen. Sitte i en god stol, ligge i sin gode seng med rene lakner og på en god madrass. Spise med kniv og gaffel på en hvit duk. — Det er 15 måneder siden sist. På den tid har jeg sett min kjære kone 4 ganger. Og ingen av mine andre kjære.

Jeg lever her som et dyr i bur. Cellen er 1.9 X 1.7 m. med to små vinduer ut til en lang trang gang. Celle 4. Ialt 20 celler, 20 bur. En gang om uken omtrent får vi en halv times frisk luft under streng oppsikt. Ellers ser jeg kun et lite gløtt av landskap og sol gjennem et til-gitret vindu på den annen side av gangen. — I 3 måneder har jeg sittet i denne celle uten noe å ta mig til. Tanker, tanker. Om det dreier tilværelsen sig. Inventaret er enklest mulig. En seng med en madrass av papirstrie stoppet med treull. En skråpute av samme sort. Sengen 0.7 X 1.9 m. En liten taburett til å sitte på. Et lite bord og et ganske lite hjørneskap. Hvite vegger. I loftet en uskjermet lyspære — og oftest er lyset så dårlig at jeg bare kan skimte. Ingen op-varming. — Nu vinters tid blir vinduene duggete av kulden på gangen og alt blir fuktig og klamt inne. Riktig et klima for giktsykdommer. Og jeg merket det. — Ett skritt frem og ett tilbake — ett frem, ett tilbake, det er bevegelsesmuligheten, å drive litt gymnastikk er umulig, plassen sier nei. Det er ikke godt å holde varmen. Og enda er det dem som har det værre enn mig. Jeg har da forholds-vis rikelig med klær og jeg har en sovepose. Det er dem som har ett enkelt ullteppe og dårlig med klær. — Jeg velsigner lusekuften og ullgenseren min. — Om morgenen blir vi vekket i 8 tiden — da har vi ikke hatt tilsyn i 16 timer. Efter en nødtørftig morgenvask og toflene kommer frokosten. Som oftest 2 brødskiver med litt margarin og en kop sort erstatningskaffe. Ofte er brødet bart eller bare med litt marmeladeklister. — Middagen serveres i 13 tiden. En kumme lapskaus av en eller annen art. Poteter og litt fisk, fiskepølse eller lignende. Uten fettstoff. Nu og da lite grand kjøtt oppi. Det er nærmest jubileum når det er saus. Alt spises med skje. Jeg har vel snart glemt å håndtere kniv og gaffel. Men jeg får nok mat. Blir jo ikke nettop sulten av dette livet. Værre er det for ungdommen, 20 åringene som trenger noe å vokse på. —Det hender at jeg får motta pakke. Da er det fest. Ingen som ikke har prøvet det aner hvad litt avveksling vil si. Litt godt smør. Litt på brødet. Livet lysner. — I 16 tiden kommer kveldsmaten. Det samme som frokosten. Rett som det er muggent brød. Nu og da litt havresuppe søtet med sakkarin. En kjærkommen avveksling. — Jeg gjør mitt fornødne — hvis jeg da er så heldig å få det til, maven slår sig jo regelmessig vrang — og så er jeg igjen alene med en kopp eller flaske til urin, 16 timer. Og dog er jeg tilfreds. Jeg lever, mine sanseorganer fungerer. Jeg er verden. Verden er mig. For 3 måneder siden var jeg sikker på at jeg skulde dø — utslettes. Det var en underlig følelse. Livet betød alt, og alt annet intet. Og jeg, jeg tror ikke at jeg kan si at jeg var redd. Det som optok mig var tanken på min kone, min mor og søster, som jeg alle visste vilde lide — for min skyld, og uten at jeg kunde hjelpe. Jeg syntes at det jeg selv skulde gå til var for intet å regne mot det som jeg visste ventet dem. — Og allikevel håpet jeg, håpet at underet vilde skje.

Ja, jeg kan vel si at håpet var den mest intense følelse jeg huset. Og siden. Håpet er stadig blitt større, stadig mere grunnfestet. Troen på rettferdigheten er urokket. — Hvad er livet forresten annet enn tilfeldigheter? Rår vi mennesker over det? Ofte synes det mig som vi er helt hjelpeløse. Men innerst inne er det noe som sier meg at min vilje tross alt har innflydelse på mitt liv, ja, at den er avgjørende for meg og at den virker på mine omgivel-ser. Og jeg lever altså. Jeg vil leve. Jeg vil engang hjem til mine kjære. Hjem til min kone. Jeg er på ingen måte ferdig med livet i 35 årealderen.

Mitt liv har passert revy. Utallige ganger har mine tanker pløiet igjennom det. Minner dukker stadig opp. Jeg har hatt mange, mange gode minner å gledes over. Mange lykkestunder å tenke på. Men også sorgens timer har jeg gjenoplevet og funnet trøst i. Mangt galt har jeg gjort det vet jeg nu og ofte har jeg undlatt å gjøre det jeg burde. Men kan ikke meget rettes på ennu? Kan ikke menneskene leve lykkelige i verden. Er det nødvendig å gjøre hverandre ondt? Krig. Er krig uundgåelig? Hvor ofte beskjeftiger ikke mine tanker sig med disse spørsmål.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *