Internt referansenummer: 10.09.2010 – A
Kilde:
FEM ÅR – Menn forteller
Innsamlingsleder:Knut Ottem
Utgitt i 1995
(Klikk her for å lese Forordet til boken)

Fangetransport

Intervjuobjekt:    
Kalmar Teodor Gotvassli (1923)

Intervjuer:
Kjetil Gotvassli

Åset skole

Den 100 tonn tunge båten «Mira», med et mannskap på fire åfiordinger, lå værfast i Alstadhaug på hjemtur fra Lofoten, etter å ha vært der og saltet fisk som de skulle frakte til Mord og tørke, da krigen brøt ut.

Båten ble tatt av tyskerne og lå lenge i Nord-Norge og fraktet fanger som tyskerne hadde tatt. De fraktet opptil 190 fanger av gangen og blant dem var det mange serbere. «Mira» passerte mange festninger når de transporterte fanger, og båten holdt på å bli skutt i senk flere ganger. Mannskapet så også miner som eksploderte, men de ble aldri truffet.

Hver gang «Mira» fraktet fanger, var det med en hel haug med tyskere, og de hadde en tysker som var ombord hele tida for å passe på mannskapet.

I lasterommet der fangene ble plassert, var det en fæl lukt. De var syke og det rant avføring av dem. De hadde fått dunker for å gjøre fra seg i, men disse dunkene ble fylt på en-to-tre. Fangene var lusete også, så en gang måtte «Mira» på lusanstalt for å vaskes og bli kvitt lusa.

Etter hver fangetransport var det flere døde i lasterommet, en 3-4 stykker hver gang. Da måtte de fram med vinsj for å heise de døde på land, og det hendte noen ganger at de døde mistet buksene og da ble tyskerne spake.

Mannskapet hadde problemer med å skaffe seg mat. De hadde rasjoneringskort, men de fikk ikke mat på dem, for det var helst kjentfolk som fikk det. De holdt på å sulte i hjel, men klarte å skaffe seg noen bøtter med småsild. Med tiden så fikk de mat av tyskerne, og det var svære saker.

Når det en og annen gang hendte seg at de hadde litt ekstra mat, heiste de ned litt til fangene. En gang fikk fangene en bøtte med småsild. De åt den rå.

En gang tok de ombord en last med fanger fra Holland i Namsos og da sang en av dem «Tipparary» og Kalmer sang med. Da storflirte hollenderen, kanskje for siste gang i sitt liv.

Mannskapet hadde en radio gjemt i en tønne, og om kveldene satt de i rorhuset og hørte siste nytt fra London.

«Mira» ankom til Lofoten etter at engelskmennene hadde utført et raid og sprengt oljetanker, tranfabrikker, sildoljefabrikker og andre fabrikker. De hadde også tatt mange tyskere til fanger. Tyskerne hadde også vært der før «Mira» ankom og brent husene der hvor sønnene hadde dratt til England for å bli soldater. Husene brant langs sjøkanten, mange hadde blitt hjemløse, det var et trist syn som møtte mannskapet på «Mira». Det var ei fæl tid i Lofoten da Joseph Terboven var der. I Vestorden måtte «Mira» gå helt opp i fjæresteinene for å unngå minene som var lagt ut.

I Narvik var det vanskelig å legge til kai, for det var mange senkete båter der. Mastene stakk opp, slik at de måtte ha los for å komme fram. Det var rene skipskirkegården, et trist syn.

Etter krigen ble «Mira» brukt til frakting helt til den ble solgt.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *