Hentet fra artikkelen:Levanger kommune
Skrevet av Ola Wanderås
Hentet fra Årbok 1987
Nord-Trøndelag Historielag
Redaktør Olav L’orange
STEINKJER TRYKKERI A.S 1987


Fattigstellet


Den eldste kjente lov om fattigvesenet er Magnus Lagabøters landslov av 1274 – 1276. De som ikke klarte å brøfø seg selv skulle gå fra gård til gård på legd. En forordring av 1741 fastsatte at det skulle betales fattigskatt som skulle gis til de trengende – så de kunne slutte å gå rundt som tiggere. Arbeidsskye personer ble sendt til tukthus i Trondheim der de fikk forpleining og opplæring i handverk. Tukthuset den gang var ikke bare fengsel, men også en læreanstalt.

Forordning av 5. mai 1786 satte i verk det som senere ble kalt legdsvesenet. Bøndene hadde lite penger å betale med i fattigskatt, det falt lettere å yte naturalier, som mat, husly og klær.

Forordningen av 03.04.1789 viser at det ble opprettet skriftelser og legater til fattiges beste, for å få slutt på tiggingen. Foreldreløse barn skulle helst ikke gå på legd, men settes bort til gode og skikkelige bønder for betaling, slik at barna kunne få opplæring i arbeid og være underlagt tukt og orden. En oppgave fra 1866 viser at det i Skogn prestegjeld var 3786 innbyggere. Av disse var 19 på legd. 74 var bortsatt for betaling. Videre var det gitt bidrag til 163 som bodde i egne boliger. Legdsystemet var i bruk bortimot århundreskiftet 1800/1900.

Etter konkelig forordning av 13. august 1790 skulle det opprettes egen administrasjonsordning for fattigvesenet.

Fattigkommisjonen skulle bestå av presten, lensmannen og deres medhjelpere og 2 av bygdens bønder valgt av amtmann etter tilråding av futen. For Trondhjems stift skulle det i stedet for 2 bønder være 1 handelsmann eller 1 proprietær. Skolekommisjonen og fattigkommisjonen hadde hver sin kasse, og måtte sørge for at utgiftene ble dekket ved utredning på bygdens innvånere. Det kunne oppstå problemer om hvem som skulle betale for eksempel for fattige barns skolegang – skolekassen eller fattigkassen?

I bygdene ble prestene de sentrale personer både i skole- og fattigvesenet. Foruten sjelesorg var prestene også rådgivere for folket på de fleste områder, bl.a. jordbruk, hagebruk og særlig potetdyrking.

Lensmennene var ofte av bygdefolket og utgjorde et verdifullt bindeledd mellom bygdefolket og embetsmennene.  

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *