Kilde
SLOTTSFJELLSKOLEN – og vi som gikk der
Erling Dittmann
Klikk her for å lese ”Forordet fra 1982”
Klikk her for å lese ”Forordet fra 1999”
Opprinnelig utgitt i papirutgave av Cicero a.s. trykkeri og bokbinderi, Tønsberg, 1982.
Vev-utgave tilrettelagt av
Jarle Haugen, Lars Egeland og Kjell Ove Jahr for Høgskolen i Vestfold, 1999
Hentet fra Biblioteket ved Høgskolen i Vestfold – Digitale lokalhistoriske tekster.

Fikk lov til å bli med i kirkegårds-koret hvis jeg kunne
 
beholde viserguttjobben


av Einar Rivå

Den nye folkeskolen ved Slottsfjellet var bare 16 år gammel da skolen måtte låne klassevæerelser i middelskolebygningen for å gi plass til elever fortrinnsvis fra folkeskolens laveste klasser. Undertegnede var blant disse i en alder såvidt fylt 6 år ved skoleårets begynnelse i april 1901. 

Min første klasseforstander var frøken Ragna Hansen, som var datter til skolebestyrer O. Hansen.
Det er ikke meget en smågutt kan erindre fra det første møte med skoleplikter og den forunderlige nye verden, som overmanner ens overmådige inntrykk fra ens egen umiddelbare lille verden.

Undervisningen begynte gjerne med salmesang. Jeg husker godt denne: «Herre signe du og råde», osv., hvor jeg forvekslet ordet signe med navnet på en nabojente fra Gabriel Christiansens gate, nå Vestfoldgaten. Hun het Signe og var min søsters venninne.

I skolegården var det en passelig stor planke, som plassert på en stor stein gav en attraktiv anledning til vippe-moro med 2 gutter på hver ende av planken. Det var gøy. Men det var også andre aktiviteter. Jeg hadde forlengst oppdaget en åpning i stakittgjerdet mot jernbanetomten på skolegårdens vestside. Her kunne jeg sitte hele frikvarteret å drømme meg vekk fra skolen og dens plikter. Jeg beundret lokomotivenes farting mellom vognene og skifting fra kontinent til kontinent. 

I skoleårets tredje klasse ble vi forflyttet til Slottsfjellskolen. Frøken Hansen var fremdeles var klasseforstander.
Hun var meget påpasselig og hjelpsom med sine elever. Hun skrev av og til til foreldrene om barnas trivsel og kunne påpeke for dem hvor nødvendig det var at guttene deres gjorde sine lekser og fikk tilstrekkelig hvile i fritiden. Hun hadde fått nyss om at et par av elevene i en alder av 8 – 9 år arbeidet på en tobakksfabrikk i Tønsberg. Hun advarte mot dette. «Elevene var blitt blekere og blekere for hver dag», skrev hun. 

Et navn som først og fremst skal nevnes er lærer og klokker Severin Kjær. Han var lærer i 52 år og knyttet til kirken like lenge. Han nød elevenes dypeste respekt. Kjær kunne bli sa dirrende harm at det ble påstått at håret reiste seg på hodet hans og det sier ikke sa lite når hans hårmanke var a la Bjørnstjerne Bjårnson, må vite. Hans sinnsstemning var overraskende. Ved en andledning han fulgte min klasse opp trappene til sangsalen i 3. etasje, fikk jeg plutselig en ørefik så det sang. Jeg felte ingen tåre, jeg var uskyldig og skjønte ingen ting. Det falt meg inn at han var i samme situasjon, han hadde feilet. Kjærs tilstand etter dette var som hos en angrende synder. Hans interesse for min person var en søken etter utvei og den kom. Om jeg ville spørre mine foreldre orn lov til å bli opptatt i klokkerens kirkegårds-sangkor? Betingelsen var at jeg skulle møte et par ganger i uken og synge ved begravelser. For dette ville jeg få en svart dress av klede med lange benkær, fettlærs støvler, skjerf og flat lue med flagrende silkeband samt et par halvsålinger. Så ville det bli ekstra betaling for å bære småbarns båre fra hjemmet til kirkegården. Mine foreldre ga sitt samtykke på betingelse av at jeg fikk beholde min viserguttplass hos konditor Olsen ved «kjerka». 

Dette var høsten 1905 med sangøvelser og salmepugg. En salme var viktigere enn andre salmer. Den var på 6-7 vers og ble sunget ved alle begravelser på bårens veg fra kapellet eller fra kirkegårdsporten til gravplassen. Det første verset gjengis her: 

Hvo vet hvor nær meg er min ende,
se tiden meget hastig går.
Hvor lett hvor snart kan det hende
at jeg herfra at vandre får.
Min Gud gjør dog for Kristi blod
min siste avskjedstime god.

Det var stemningsfullt å overvære en begravelse med fullt sangkor, 12 unge klingende guttestemmer, flagrende lueband og klokker Kjærs basstemme foran en blomsterdekket kiste båret av 6 alvorlige menn og bak kisten presten i ornat og et stort følge av slekt og venner til avdøde. 

Vi hadde av og til en vikarierende lærerinne. Hun het fru Olsen og var gift med overlærer Emil Olsen. Hun underviste i norsk og geografi, tror jeg. Hun hadde pustevansker, og da var det for undertegnede å tromme henne i ryggen vekselvis og rytmisk med kanten av håndflatene så lenge undervisningen varte.
Alle mine skolekameraters navn fra folkeskolen er umulig å huske i farten. Men en av elevene markerte seg som ener. Han het Erik Bjønness og var klassens bestemann hvert år. Et annet navn var Johannes Andresen. Han hadde hvert år best karakter i flid, orden og oppførsel. 

I fjerde klasse fikk vi lærer K. Olstad som ny klasseforstander. Han var noe lukket av vesen, men ellers en dyktig lærer, men hans interesse var nok avholdssaken, hvor han oppnådde en glimrende karriere som kommunepolitiker.
En fargerik skolemann var lærer M. Haugseth. Han kunne gi uttrykk for pedagogisk sett friske paroler fra kateteret som ingen annen lærer, for eks.: «Hvis du vil være frisk og sunn, må du puste med lukket munn». Dette var en nyhet for mange, og den gjorde, som andre paroler, inntrykk på de fleste. 

Et hyggelig bekjentskap var lærer Kr. Skatvedt, en ordensmann av de sjeldne, nærmest en pedant sett fra ele-venes synspunkt. Hans spesielle interesse omfattet i første rekke guttenes penaler. I penalet skulle det til enhver tid være minst en blyant med brukelig spiss, penneskaft og penn, en reserve-penn, skinnfille og viskelær. Han fikk elevene mot seg og følgende smedevise — melodi «Gud sign var Konge god». 

Gud sign vår Skattevedt,
gi ham en kaffeskvett
i ny og ne.
Styrt ham av kateteret ned,
sett fruen i hans sted,
så få-er-vi-i ro og fred
i all evighet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *