Kilde:
Årbok for 1954 – 55
6. og 7. årgang
Verdal Historielag
Redaktør: Arkitekt Oddmund Suul

Ellev, Anneus og Odin het tre brødre. De var fra gården Indal i Verdal og spillemenn var de alle tre. Ja de var spillemenn alle på den gården selv kvinnfolkene.

En gang var jeg i et tredages bryllup og der spilte alle tre karene til dans. Ikke en eller to i gangen, men alle ihop på samme tid. Den gang var jeg enda bare i konfirmasjonsalderen og forsto meg ikke på fiolinteknikk. Men toner det var et språk som jeg skjønte. Jeg forstår enda den dag idag ikke hvordan de uten noter kunne finne plass mellom hverandre. Men de møddes ikke for det. Som myke katter hoppet de, og smøg, gikk på og bøyet unna hver sin gang. Og året etter reiste den yngste av dem til Amerika. Og jeg har aldri hørt slik musikk hverken før eller siden.

Det var furer Ellev Indahl som var den største solofiolinisten i denne slekten. Han hadde jo også hatt bedre anledning til å høre virkelige kunstnere, som opptrådte i hovedstaden, den tid han gikk kavalleriets underoffisersskole der. Men det hårfine gehøret og det musikalske temperament hadde de alle sammen.

Hvor mange fioliner de hadde der på gården, da enda Ellev Indahls søskenflokk var hjemme alle sammen, det har jeg glemt å spørre om, men det må nå vel minst ha vært en seks-syv stykker.

Vi snakket engang litt om dette tema mellom dansene, Indahl og jeg. Da var jeg straks etter konfirmasjonen blitt såpas i trim, at han hadde engasjert meg for å harmonisere med min måte å spille 2. fiolin på. Han hadde alttid en slik «kapellan» med seg når han var på messe, som han sa, noen steds.

Jo, de hadde da flere fioliner hjemme i hans tid, selv om der kanskjc ikke altlid var en for hver av søstrene. Han husket en av disse fiolinene som ikke var rare greiene. Det var svært lite mål i den. Han trodde den hadde vært likest i førstningen da han brukte den fra guttårene og utover. Men så ble den dårligere og dårligere — «berre som ei katt, som jamra å bar sæ». Og etter at den kom til nabogården, Rotmoen, «så ga æ’n namne «Rotmokatta» æ. Æ trur rett å slett æ spælt botn tu den fiola, æ. Vart vel fer hardhendt åt’ m sju! Å ja det vart itt berre den. Æ ha spælt botn tu fleir fiola, æ. Itt så at bottnan datt tå, næ.» Og så fikk jeg en ganske merkelig forklaring om hans spekulasjoner og ideer: Han hadde lagt merke til at alle nye fioliner klang forholdsvis kraftig og bra. Men etter hvert som de ble tatt i bruk begynte de å dabbe av og bli «utrivelig». I mange år solgte jeg unna og kjøpte nytt, solgte igjen og kjøpte nytt, opp og opp igjen. Så hendte det at jeg kom en tur til hovedstaden og gikk bl. a. inn til det største musikkfirma der, Carl Warmuth, for å se om han hadde noe brukbart. Der fant jeg en Stradivarmodell som jeg likte godt. Jeg klemte på den alle steds, men særlig på bunnen for å kjenne etter om den ga etter noen steds for trykk. Jeg hadde nu fått denne innbildningen at bunnene nokså ofte var for tynne og svake i veden. Men denne kjentes stø som et fjell og så kjøpte jeg den. Og denne karn har stått røkken nu snart i 30 år, og den står seg nok min tid ut og.

Men noen år etter Indahls død fikk jeg høre at en som mente å forstå seg bedre på fioliner enn gamle Indahl hadde hatt den til forbedring. Men da var det ikke blitt stor tone igjen i den.

Imidlertid hadde jeg da gjennom en lang rokke av år tatt fiolinstudiet opp på akustisk vitenskapelig grunnlag og bl. a. hadde hatt mange hundre gamle fioliner til behandling for aldersdomssvekkelse m. m.

Noe med det første og hyppigste jeg støtte på hos disse gamle pasienter var nettopp typen «Rotmokatta». Fiolinbunnene var jevnt over for lite motstandskraftige og motstandsløse for både trykket av lydpinnen, stoltrykket, strengetrykket og buetrykket. Indahl hadde hatt fullkommen rett i sin observasjon. Men som alminnelig regel var også fiolinlokkene tykkere enn de skulle være, hvilket gjorde saken enda verre.

Jeg mottok da Indahl-fiolinen og måtte ikke bare forsterke bunnen til dens gamle bærekraft, men jeg måtte også arbeide om lokket en del slik at platene fikk riktig akustisk spennkraft mot hinannen, slik som de ganske sikkert hadde hatt før.

Da jeg så tok en kraftig stubb etter at den var ferdig, hørte jeg både til min glede og sorg at nu var nok fiolinen i den gamle orden, så nu var det bare Indahl selv som manglet. Men dermed er det nu ingen råd.

Gammel-Ellev Holmen var en annen en av storfiolinistene i Verdal. Da Indahl etter hvert oppover årene dro seg til med spillinga, da ble det der som det hadde vært med Indahl og meg i de første ungdomsårene mine – det ble ikke så nøye om aldersforskjellen. Da var det Indahl som måtte tjenstgjøre som «kapellan». Og i mange år var det de to kanskje mest berømte spillemenn i Vukubygden som besørget bryllupsmusikken og festmusikken ilag deroppe.

Der var fest på en av nabogårdene til Holmen. Gården heter Aunet og ligger midt på sletten ved elven oppover i rettning av Grunnfossen. Min mor var oppfostret der hos hennes farbror Petter Gudmundsen Hjelde og var vel den gangen bare som småjente å rekne for. Men hun var meget god venninne med ei litt eldre jente som var der som hushjelp. De sto og hørte på musikken og så på dansen. Da sier den andre jenten som het Martina:

–    ”Ser du han litl-spelmannen du?
–    ”Ja-a.”
–    ”Han ska æ hå æ , når vi bli stor.”

En synes nesten å høre pusten på de to knøttene. Men det gikk troll i ord for slik ble det.

Jeg fikk ikke den gleden å høre at Gammel-Ellev spilte. Jeg var nok i et bryllup på Breding, hvor han spilte, men jeg var vist ikke mer enn en 4 a 5 år den gang og har ikke bevart noen erindring om hverken spillet eller om hvordan han så ut.

En historie har jeg hørt om engang han var på bytur. «Byen» det var Trondhjem det den gangen. Og Sorkstadkjelleren var det sted hvor i hvert fall landsfolket søkte både for å få seg mat og for å ta seg en dram om så trengtes.

Det var både et stort lokale og godt utstyrt, så det hadde stort besøk til enhver tid. Der var også meget god orkestermusikk. Jeg hørte en historie om at Gammel-Ellev var kommet inn der en kveld for å få seg mat. Da kall’n hadde gjort fra seg maten reiste han seg og ruslet bort til orkestret. Det hadde plass på en liten forhøyning med et lavt gelender omkring. GammelEllev ruslet bort til gelenderet og fulgte oppmerksomt med i musikken. Da orkestret fikk pause, sa en av fiolinistene til ham:

– ”Kan du spille du og kanskje?”
– ”A, æ hi da vel veri borti e litegrann. Men nu hi æ itt fioln me mæ.”
– ”Du skal få låne min,” sa fiolinisten, og de andre kom også bortåt for å holde litt morro med gamlingen.

Ja, kall’n tok imot og strøk etpar ganger på fiolinen og så leverte han den tilbake:

– ”Å næ, de va itt nå viar te mål ti den denna.”
– ”Du kan ta min, sa nu førstefiolinisten.”

De ville nu ikke gå glipp av moroa, når de var kommet så langt på veg. Ellev tok imot og prøvde også det instrumentet. Jaha, sa han. Og så steg han opp på podiet like selvskreven og vant som om det skulle være Ole Bull selv som var kommet til byen.

Ker de gikk? – Æ veit itt æ næ fer denne va førri mi ti de. Men ette som dem hi fortæld, så gikk nu først flirn utu augom på musikeran, å så vart de bløktande stilt omkring all bordan i lokale. Å da’n skull stig ned kom føsst musikeran me ei krafti klappsalv å der braut laus en applaus over heile lokale, så det kunn godt ha verri Ole Bull som steig ned som han steig opp.

Hva slags fiolin han Gammel-El levhulde? Ja det hadde jeg også lyst til å vite. Jeg kunne nok tenke meg at den kanskje ikke var så vel istand etter at gamlingen var død, men jeg var da blitt kjent med en politikonstabel i Trondhjem som var meget flink til å reparere fioliner med full pietet mot de gamle instrumenter, som man viste hadde vært gode. Jeg reiste hjem en tur i jula i 1906 og tok meg en tur opp til Midtholmen og spurte etter fiolinen. Da var det gamlingens dattersønn Ellev Aspås som eiet gården og der ble jeg godt mottatt. Men fiolinen var dessverre ikke hjemme. Og heller ikke var det godt å si hvor den hadde tatt vegen. Det nærmeste Aspås kunne tenke seg var at den måtte være oppe i Årstad i Lorents sin gård.

Ja så vandret jeg dit og traff Lorents Årstad selv. Tja, sa han det kan godt hend at Holms-fiolinen er her. Du får sjå oppå mørk-lofte du Ole. Det ligg da vest nån fiolskrotta oppå der ja. Ja han Ole gikk opp og langet ned og jeg tok imot og til slutt hadde vi en hel haug med gamle fioliner og løse deler liggende på bordet. Vi la nu sammen de stykkene som åpenbart hørte hverandre til, så vi fikk etslags kjennsel på dem. Hvem er det nu som er Holms fiolinen da? ville jeg vite. Tja sa han Lorents, æ veit itt æ næ, ka du mein du Ole?

Jeg syntes en av dem liknet på å skulle være særdeles gammel og velbrukt og undret meg på om det ikke skulle være den. Jå æ trur gjern det, sa han Lorents. Og dess mer vi pratet om saken dess mer enig ble vi om at det måtte være den jeg hadde pekt på, selv om ikke jeg hadde sett fiolinen før. Ja så ble det den da som i hvert fall først ble med nedover til Holmen. Jeg var bra spent på å vise fram stykkene der. Og Aspås var fremdeles hjemme. Nei nu som fiolinen så ut, så kunne sannelig ikke han avgjøre om det var den rette.
Men når det ingen veg lenger var med det, så lot vi det gå for god fisk. Jeg skulle ta den med meg til Trondheim og få den reparert, så skulle han betale reparasjonen sa han. Nei sa jeg, på den betingelse, at jeg får ha den og bruke den, skal jeg selv betale det det koster å få den i full stand. Ja, det gikk han med på. Men skulle det noen gang forekomme at det ble bruk for fiolinen i deres egen slekt, så måtte jeg forplikte meg til å levere den tilbake. Og det gikk jeg på min side med på.

Ja Gunnes gjorde utmerket og solid arbeid med reparasjonen og jeg varslet Aspås pr. brev at fiolinen nu var reparert og pårigget og tatt i bruk av meg etter avtale. Jeg fikk svar at det var i orden det, men jeg måtte ta den med neste gang jeg kom hjem, så han fikk se den. Og dessuten hadde han avtalt med sin nabo Arnt Nordholmen, som også var en god fiolinist og mangeårig kapellan til Indahl, at veste gang skulle jeg komme til Nordholmen og avlegge prøve for ham og Arnt om jeg var verdig til fiolinen etter han GammelEllev eller ikke.

Dette møte ble holdt 2. juledag 1907, da jeg kom vandrende til Nordholmen i måneskin om kvelden med fiolinkassen under armen.

Der ble fest, først kaffe, så mat og så en liten karsk som grunnlag for prøven, sa han Arnt. Midt under karsken kom det uro i han Arnt, at nu ville han høre måle hans Gammel-Ellev. Og så reiste han seg og for bort til pianoet. – Kan du denden du? Det var nettopp en av de sveisneste Gammel-Ellev-slåttan som også Indahl spilte nokså ofte. Jeg stemte i en fart og han slo an pianoet. B-dur, sa han slik at det hørtes. Det ble ingen lett prøve. Men heldigvis var det ingen han forlangte som jeg ikke var vel kjent med fra Indahls kapellantid.

Under en ny karsk og enstemmig ble dommen avsagt. Og jeg vandret glad og fornøyd hjemad med Holmsfiolinen i kassen. Jeg hadde den i mange år. Sist på jeg hadde den spillet den førstefiolin i Bodø Orchesterforening.

Men så kom der krav fra slekten om at fiolinen måtte sendes hjem til oppbevaring. Jeg fant ingen grunn til å motsette meg det på det tidspunkt og der er nok fiolinen forhåpentlig i god orden. Jeg har ikke sett den siden.

Men egentlig burde vel slike trofeer oppbevares omsorgsfullt på bygdens museum liksom Ole Bulls fiolin oppbevares på Bergens museum. Hvis der så skulle oppstå spesielt gode fiolinister så kunne der selvsagt ikke være noe Tvegen for at de fikk låne ut fiolinene til bruk, dersom de var av den opprinnelige eiermanns og brukers slekt.

Jeg går ut fra at Verdal historielag fra annet hold har fått god oversikt over spillemennene i bygda. Jeg hørte imidlertid i min tidlige ungdom om en som skulle hete Erik Melby som fiolinspillemann. Det var også nevnt at han og gamle Ellev Holmen ofte spilte i lag og at også Erik var så god til å spille, at det i grunnen aldri ble avgjort hvem som var den heste av de to. Saktens må det nu vel være noen som kjenner bedre til dette enn jeg, hvis det var så. Jeg kan ikke nu ta igjen hvem som fortalte meg dette. Men enten var det vel Ola Johnsen Storvuku, som sat og trallet gamle slåtter for meg og fortalte gamle historier nesten en hel natt på Storvukusetrom, eller så må det ha vært Indahl som en passant har nevnt dette for meg.