Internt referansenummer: I-10.04.2020-1
Kilde:
http://www.luroy.folkebibl.no/artikkelregister.htm

Fiskarbautaen på Lurøy – et 50-års minne
Av Rune Bang

 

I bladet ”Folkevennen” slo Eilert Sundt fast at ”… For mandfolk over 10 års alderen ligger der altsaa i Tromsø stift den skjebne for at 1 af 4 finde sin død i bølgerne”. Selv om dette gjaldt i siste del av 1800-tallet, har havet som alltid har vært menneskenes venn og fiende, fortsatt tatt mange liv. Det å ha havet som arbeidsplass og ferdselsåre i ofte omskiftende og lunefullt vær, har alltid hatt sin pris. ”Havet gir og havet tar”, sa de gamle langs hele vår karrige kyststripe. Gravsteiner på kirkegårdene minner om mange av de omkomne, og etter hvert er det også blitt reist sentrale minnesmerker til minne om bortkomne fiskere. Så også i vår kommune Lurøy.

Vi skal i det påfølgende ta et lite tilbakeblikk på den høytideligheten som fant sted for nokså nøyaktig 50 år siden, i samband med feiringen av Fiskernes dag den 15.juli året 1951. Denne dagen, som  ut fra hva som fortelles,- tok til regntung med hyppige regnbyger, er så absolutt verdt å minnes. På tross av regnet, kom folk i betydelige mengder for å ta del i denne dagens program. Med flaggsmykkede båter kom de fra alle kanter av kommunen. Etter hvert kom også værgudene på bedre tanker og det ble litt lengre mellom bygene utover dagen, til glede for så vel arrangør som de fremmøtte. Denne dagen skulle sette varige spor og gav kommunen Lurøy et sentralt minnesmerke å ta vare på for ettertiden.

Programmets første del.
Dagen som hadde vært planlagt over lang tid og hadde en stor arrangementskomite fra Onøy fiskarlag, startet med høymesse i den vakre kirka på Lurøy. Sogneprest Bøe forrettet og holdt en utmerket og virkelighetsnær preken for de mange fremmøtte. Onøy/Lurøy sanglag, under ledelse av lærer Kvalstad, bidro ellers på sin måte til å gjøre denne gudstjenesten til en oppbyggelig feststund.

Etter gudstjenesten bød distriktsfiskarlaget ved sin formann Kristen Oddøy de spesielt innbudte i anledning dagen, til middag i kjøpmann Riddervold Pettersens hjem på Lurøyvollen. Her deltok bl.a. Nordland fylkesfiskarlags formann , Astrup Johansen og formann i bautakomiteen, John Slotterøy, samt formennene i de lokale fiskarlag og andre som hadde tatt del i arbeidet med å ha fått bautaen reist. Etter middagen ble det en pause for de fremmøtte frem til kl. 16.00, da programmets andre del tok til. Nå var det selve høytideligheten ved bautaen deltakerne skulle ta del i.

Ved bautaen.
Høytideligheten ble innledet med sang av Onøy/Lurøy sanglag, som også senere i programmet medvirket. Formannen i distriktsfiskarlaget ønsket deretter forsamlingen velkommen til Lurøy, hvoretter formannen i fylkesfiskarlaget, Astrup Johansen, fikk ordet til avdukningen. I sin tale sa han blant annet :”… Det er mange alvorlige hendinger som danner bakgrunnen for denne bautaen. Hendinger med nødrop og angst fra dem som kjempet på båthvelvet og på havet. Til dels kunne det bli en hard og temmelig lang kamp. Men slike hendinger rammet også de som satt heime i angst og uvisse, og tusener av bønner gikk til ham som rår over liv og død. Vi som har vært forskånet for slike hendinger, har vanskelig for å forstå den situasjon som de som ulykken rammer kommer opp i, men det er vår simple plikt å hjelpe og trøste, selv om vi ikke kan gi dem de kjære tilbake. For enkelte synes alt å ligge vel til rette, mens det for andre ofte ikke er måte på hva de må gjennomgå. Likevel er det forbausende hvorledes de etterlevende har kunnet bære tapet av sine kjære. I de fleste tilfellene har de greid å verne om heimen og holde familien sammen ….”

Videre nevnte han flere av de tragedier og ulykker som hadde rammet vår lange kyst – i Lofoten i 1849, da over 500 fiskere satte livet til, Sandsundværulykken som krevde over 30 menneskeliv og Titranulykken som også kostet en masse fiskere livet. ”… Det lå nær å tro, at slike ulykkesbudskap ville bidra til at lysten til fiskeryrket stagnerte. Men så er ikke skjedd. Ungdommen gikk innn i yrket med nye krefter og optimisme, og etter hvert som fiskerbåtene ble større og utstyrt bedre, er ulykkene blitt færre, men dessverre kan en nok ikke regne med at de forsvinner helt”, sa han senere i talen. Avslutningsvis rettet han en takk til fiskerne i Lurøy for at de hadde reist denne bautaen over sine kamerater, ”.. som burde hatt i gull sitt navn blant kjempekull”. I dyp ærbødighet for de mange som var falt under utøvelsen av sitt harde yrke, ba han så om at flagget – som hadde dekket deler bautaen – måtte falle. Derpå ble selve duken tatt av og forsiden av steinen kom frem for en forventningsfull forsamling.

Den fire meter høye bautaen har et relieff av en fembøring i storm på havet og under står skrevet :

”Reist av sambygdinger i Lurøy til minne om bortkomne fiskarkamerater”.

Etter avdukningen sang forsamlingen ”Vår Gud han er så fast en borg….”. Deretter redegjorde formann Kristen Oddøy for bautaens tilblivelseshistorie. Opptakten kom allerede i 1944 og ved fester og bidrag av lokallagene, hadde det lyktes å reise de nødvendige midler til dette foretaket. Steinen sto derfor nå ”noenlunde skyldfri”. En undersøkelse i kirkebøkene for Lurøy som var blitt foretatt i anledningen, viste at hele 201 omkomne under fisket i hundreåret fra 1847 til 1946. Sannsynligvis kunne en regne med flere, og før den tid måtte tallet kanskje mangedobles. Steinen skulle minne om alle disse. Det var opprinnelig tanken at bautaen skulle ha en minneplate med navn på alle omkomne. Men det store antall personer det her ble snakk om, gjorde at en både av praktiske og økonomiske årsaker måtte gå bort fra dette forslag. Til slutt rettet han en takk til alle dem som hadde ytt hjelp med å få steinen reist. Han nevnte her spesielt bautakomiteens formann, John Slotterøy, og kjøpmann Riddervold Pettersen som hadde gitt gratis tomt og vært behjelpelig på mange vis, og endelig, men ikke minst, de mange som hadde ytt penger til dette prisverdige formålet.

Deretter overleverte han bautaen til Lurøy kommune ved ordfører Brandser, som tok i mot gaven med takk og lovte at det skulle vernes og ”vydsles” om den på for alle parter beste måte. Det var et overlag stort og kulturelt tiltak som her var løst og som kommunen hadde grunn til å sette pris på. ”… Også i dag er fiskerne ryggraden i Lurøy…”, sa ordføreren, og la så ned krans fra kommunen ved foten av støtten.

Det ble videre lagt ned krans fra Øyenes fiskarlag ved Alfons Karoliussen, som i ærbødighet over de falne fiskere innsats, lyste fred over deres minne, som aldri glemmes blant fiskere.

Høytideligheten ble derpå avsluttet av sogneprest Bøe, som med en varm hyllest til de levende gjennom døden i tilknytning til ordene ”I din hånd, herre, er mine tider”. Til slutt sang den fremmøtte forsamlingen fedrelandssangen.

Kommunen bød derpå de fremmøtte på kaffe og smørbrød i kommunelokalet, hvor ordføreren nok en gang rettet en takk til alle som hadde bidratt til at denne store dag i Lurøys historie kunne feires på en så verdig måte. Det ble her også bestemt å sende hilsningstelegram til statsråd Reidar Carlsen – ”som fiskerbautaens far” – og til R. Pettersen som på dagen dessverre var bortreist.

Avslutning.
Fiskerbautaen er plassert overfor ”anløpskaia” på Lurøy, hvor alle som kom til Lurøy i gamle dager steg i land. Plassen skulle således være et vel egnet sted for å bli sett av alle sjøfarende i Lurøy, – enten en skulle på de kommunale kontorer og/eller i nødvendig ærend i tilknytning til kirken. Stedet har gjennom generasjoner vært det sentrale anløpspunkt i Lurøy, og var det fortsatt i de dager da bautaen ble reist. Anløpsstedets betydning er derimot de senere år blitt vesentlig redusert sett ut fra dagens reisemønster, idet de fleste som nå kommer til Lurøy bruker bil. Et besøk ved dette minnesmerke, vil derfor i dag kreve en ekstra innsats av de tilreisende. Bautaens plassering er imidlertid fortsatt like fin og stedet har flere kvaliteter å by på. Fra haugen kan en se utover til kommunens øyverden med Træna og ellers er stedet godt egnet til ettertanke for kommende slekter. Ikke minst for å minnes de mange som i kampen for sjølberging og i fiskeryrket kom bort på havet opp gjennom tidligere generasjoner. Det kan også være på sin plass å ha i mente hvilken sentrale anløpsplass som Lurøysjøen har vært i tilknytning til handel, kirkebesøk og politisk møtevirksomhet, spesielt i tidligere år.

I dag står det også en bauta tett ved siden av den noe eldre ”fiskarbautaen”, en bauta som er reist for å minnes også kystkvinnenes harde og usikre liv opp gjennom de tidligere generasjonene i Lurøy. Deres kamp for familiens hjemmesituasjon med forsørgeren ofte borte fra hjemmet i store deler av året, er så absolutt verdt å minnes av etterslekten i kommunen. Kvinnenes situasjon i tidligere generasjoner er dessverre i alt for liten grad fremme, både i publikasjoner og når minnesmerker blir reist.

Kilder:
Helgelands Blad nr. 81/51 av 16.7
Rana Blad nr. 81/51 av 18.7
Møteprotokoll for Onøy fiskarlag, møter i perioden 1945 – 51

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *