Kilde
UTKANTLIV
BILDER FRA EN NORD-NORSK FJORDBYGD
Frithjof Vang
©Gyldendal Norsk Forlag A/S 1977
ISBN 82-05-10605-3

Fiskeren Frans


I begynnelsen hadde alle vært fiskere. Fiskere og fangstmenn som hentet sin føde i skogen og på sjøen. Steinholla og torvgammen klarte seg lenge til å spise og sove i. Mesteparten av tida var man ute likevel, i vær og vind. Den første tømmerhytta ble reist i bergklipa tett ute ved sjøkanten. Det var korteste veien til fiskeplassene —.

Nå er det ikke mange fiskere igjen i Utvika. Ungdommen dro inn til kystbyen — gikk på skole og fikk seg arbeid i fabrikken, på kontorene. De eldre holder hjulene i gang så godt de kan — driver sjøen som før fordi de er blitt vant til det, og fordi de aldri lærte noe avnet. Heimefisket gir et slags utkomme, de klarer seg fra dag til dag og klager ikke. De har gjerne ei ku og noen sauer ved siden av. En av dem er Frans Fredriksen.

Hver dag står han opp klokka seks — setter kaffekjelen på, går til vinduet og ser i været. Heile tida mens han spiser morgenmaten sin og drikker sterk kaffe, sitter han ved vinduet og speider. «Ser han an» opp i luften og utover havet. Er det bra vær, gjør han fort ifra seg, tenner pipa og går ned til naustet. Ordner redskapen og setter båten ut — så bærer det avsted til fiskeplassene —.

Det er en drøy halvtimes utror til den første plassen. Der kaster han snøret, og blir liggende og jukse etter taregjedden. Men i dag vil ikke fisken bite — etter tre kvarter har han bare fått en skråp i båten. Så suler han opp og legger årene ut, karrer seg videre til neste plass litt lenger ut. Der ligger et par båter før ham, de har visst ikke fått noe. Han ser at båtripa står høyt, de flyter lett i sjøen.

Frans tenner seg en røyk og jukser tålmodig mens formiddagen sleper seg avsted. Det går lenge mellom hvert bitt — han jukser automatisk og tenker på andre ting. Hva tenker han på?

Han tenker på sønnen som sitter på kontor i byen. Og på de to døtrene, som arbeider på sykehuset. Annenhver helg er de heime en tur og ser til «de gamle», foreldrene. Da blir det straks liv i stua en dag eller to. Men når de drar igjen blir det enda mer tomt og stilt enn det har vært før. Da er det bare Olga og han og den svarte katten.

Men i fjøsen er det ennå et slags liv. De har ei gammel ku, og et par sauer. Olga må ha noe å pusle med, enda hun ikke er så kvikk som før. Når han ror ut på sjøen står hun opp og går i morrafjøsen. Hvis været er godt, blir han liggende utpå til omkring fire-tiden. Han må prøve alle fiskeplassene, for fisken flytter seg og biter ikke like godt alle steder. Er han heldig, har han et par kasser med seg heim til kvelds.

Men der er dager da det kniper om så meget som en fiskespor. Og så kan han ikke ro i all slags vær. Det hender han blir sitrende ved vinduet og se på sjørokket, ikke planer om å komme ut. Det kan vare noen dager, og det tærer på humøret og tålmodigheten. Når ikke Frans får fiske er han ikke seg sjøl, han blir gående og drive og kommer seg ikke til det skapte grann. Da ser de:

Han går en tur til butikken for å treffe folk og prate med, om været og de siste nyhetene. Heim igjen og setter seg til radioen. Svært så lenge det er blitt mellom værmeldingene Forresten er det samme slaget. Han trør en tur til fjøsen for å se til kua og til sauene. Snakker litt med dem, forteller dem hva for et vær det er. Ut i svala med det samme for å sage ved. Bære veden inn, gå ut igjen og se.

Olga kommer ut og ber ham roe seg. Lokker med en kaffetår og vaffelkake. Han tusler inn og setter pris på både mat og drikke. Tenner pipa, holder på å sovne av i stolen. Er lite vant til innevarmen hennes Olga, er det ikke fælt som hun kan fyre! Så trør han ut igjen — og denne gangen går han helt ned til støa, ser om båten ligger som den skal. Det gjør den. Samme veien opp igjen — og han i vedskjulet og finne på noe. Sage noen kub-laer, kløyve dem, og bære inn. Sette seg på krakken, kanskje smie noen tollepinner? Bøte på det gamle sildegarnet —? Lappe sjøstøvlene —. Finne på noe, til været raser fra seg.

Det er en beisk og bitter kamp imellom ham og været — de er to makter som prøver å trette hverandre ut. Det er været som må gi seg til slutt .

Den dagen gjør Frans storfangst på sjøen. Etter tre samfulle stormdøgn er det liksom all fisken har samlet seg og er skrubbsulten. Det er bare å hive snøret ut og drage inn igjen. Noen ganger har ikke fisken tid til å vente, men tar kroken på nedturen. Glefser den i seg så Frans har nok med å ta unna. Han merker ikke tida går, snart er både skotten og midtrommet fullt av fisk. Han tygger skrå og flirer med seg sjøl — dette er liv, gutt! Sjølve livet! Det er jubeldagen for en fiskermann. Den dagen han drømte om alle de andre dagene, og ventet tålmodig på. Han visste den ville komme. Men tenk at den kom i dag!

Det er fullt av folk i støa når han kommer seg til lands. På lang avstand har de sett at båten er søkklasta, til ripa så å si. Heile bygda er der for å få seg kokfisk — de er fiskesultne etter flere dagers «årdaue». Et par gamle kaller som igrunnen ikke fisker mer, beslutter de vil prøve neste dag,

– Hvor fikk du fisken, Frans? spør de, og han skjønner straks. De skal ut i morgen og ta fisken fra ham. Men nei!

– I havet, svarer han og vil ikke ha mer snakk om det.

Men dagen etter er de med når han ror ut. I hver sin båt — men de to konkurrentene holder rimelig avstand, så han kan leite fisken opp for dem. Men Frans vil ikke. Han ror en ganske annen plass, en plass han vet der ikke finnes fisk, og legger seg til å jage tomsnøre —. Så gjør de like ens — og får ikke så meget som et napp!

– Kor du tror at det blei av han? undres de. –
– Ja kor i svarten blei det av han? svarer Frans.

Han er nesten like forskrekket sjøl, over aperiet sitt. Men etter et par timer er kallene blitt grundig lei av heile narrespillet. De drager inn og ror simpelthen i land igjen. — Fantes ikke fisk i sjøen! Banna bein —!

Men Frans får fisk. Han skifter fiskeplass så snart de to er ute av syne. Kommer dit han var i går, og legger til. Fisken biter! Men ikke fullt så grådig som i går. En herlig dag
allikevel. Og kassen biir så godt som full til kvelds.

Men i dag er det ingen i støa for å ta imot. Han trer fangsten på en honk, nei to honker blir det, svære og —. Bruker børetreet til å bære med, og gir seg tid. Kviler seg så smått oppover bakkene. Vet de sitter storøyde bak vinduene

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *