Internt referansenummer: 18.11.2014 – BOK
Kilde:
Småstubber fra storskog og fjell
Helge Søraa
P. F. STEENSBALLE FORLAG
Utgitt i 1987
ISBN 82-7004-277-3
Trykt i Bjarne H. Reeskaugs Offsettrykkeri

 

Fjell-sommer

NB! Dett er kun et illustrasjonsbilde, og er malt av Julien Dupre.

På ei stor grasmyr bortunder Bjønnhifjellet gikk det to personer og arbeidet. Jon førte den lange ljåen gjennom det feite fjellgraset og la ei brei skår etter seg. Straks bak ham gikk ei langbeint jente med sterke blå øyne og bredde ut skåren med ei trerive. De hadde startet arbeidet med det samme sola kikket opp over fjellene i nordøst. Morgenduggen måtte utnyttes, det var bedre å slå det korte fjellgraset da. Senere på dagen, når sola hadde tørket den opp, tok de en pause før det graset som lå utover, ble satt opp i små hauger. Slik hadde de det liggende over natta, og så bredde de det utover igjen om morgenen. Hvis været holdt seg like varmt og tørt, kunne nok tørrhøyet bæres i stakk neste kveld. Det stod flere stakkstenger i overkanten av myra. Der skulle høyet ligge til utpå vinteren. Da kunne det hentes med slede og fraktes hjem.

Egentlig var det ei anna rakstejente han kunne tenke seg å ha med her på myra, men foreldrene til den jenta hadde bestemt at hun skulle være budeie i sommer. Hun var derfor på ei seter på andre sida av fjellet, en 2-3 timers tur unna. Hans egne foreldre var visst ganske tilfreds med den ordningen. Faren hadde vært en tur til nabobygda og tinget rakstejente — eller breiartaus — som det ble sagt her. Hun var datter av en kjenning han hadde fra den tiden han var i militærtjeneste. Jenta var bra nok, det var bare det at han hadde sett seg ut ei anna kvinne å arbeide sammen med.

Solvarmen hadde etter hvert tørket opp graset så mye at Jon hengte fra seg ljåen i ei bjørk like ved. Jenta, som forresten hette Karen, var like i hælene på ham. Hun rettet seg opp og pustet ut, samtidig som hun smilte og spurte:

–    Gir du deg?
–    Ja, det blir for tørt nå, sa han, mens han undret seg over hvor vakkert hun lo mot ham.
–    Da kanskje vi skal ta oss litt mat, sa hun.

De ruslet tilbake til den digre bustegrana der de losjerte under en gammel båt som var hvelvet mot to kraftige stubber. Der var det fint å bo i det fine sommerværet.

Jon lå halvt innved båten og passet potetkasserollen mens Karen var innunder barhenget og hentet fram spekeflesk og flatbrød. Nå skulle det bli godt med en hvil! Det var sju timer sida sola stod opp og et ordentlig dagsverk med gras lå utover myra. Det var sikkert flere myrer bortgjennom fjellet der det gikk både to slåttekarer og to breiartauser, og enda var ikke mer gras berget enn her. Han var sjøl sterk til å arbeide, og denne jenta hadde en merkelig evne til å få arbeidet til å flyte unna. Det så ikke ut som hun hadde det så travelt heller, men plutselig var arbeidet unnagjort. Det er noen få som er slik.

Mot kveldingen raket de sammen høyet i små tuer, og så tok de fri. Det var lørdag, og i helga skulle en ikke arbeide unødig. Høyet måtte selvfølgelig utover til tørk, men det skulle ikke slås nytt før mandag.

Jon tenkte å ta en fisketur utpå kvelden, og så kunne han kanskje smette over fjellet en tur for å besøke noen i ei seter i Roktdalen. Han sa selvfølgelig ikke noe om denne setra, men han nevnte fiske. Da sa Karen straks at fisking var noe hun likte, så hun ville gjerne slå følge. Etter hvert ble det slik at hun skulle bli med, men måtte finne vegen tilbake selv. Det kunne hende at han gikk til noen tjønn langt borte i fjellet når det ble seinkveld, og det ville nok bli for langt for henne. Dette svarte hun ikke større på. Kan hende hadde hun liten tro på at hun ville gå trøtt før ham i fjellet.

Bare et kvarters gange fra slåttemyra kom de til den første tjønna. Der ble de sittende med hver sin fiskestang og hektet snart opp noen pene. fisker. Jon satt og så på arbeidskameraten sin. De hadde arbeidet med fjellslåtten i 2-3 uker nå og bodd under samme bustegrana, men det var først nå han så henne skikkelig. Ei slank, men sterk ungjente med knallblå øyne og langt brunt hår. Riktig et arbeidsjern og jamt i godt humør. Kanskje han hadde vært for opptatt av å tenke på seterbesøk likevel?

Det ble Karen som fikk mest fisk. Det kan hende hun fulgte bedre med i det hun holdt på med enn han gjorde. En 6-7 fine steikefisker lå på bakken ved siden av henne da hun med ett ble anspent i hele kroppen. Et virkelig hardt hugg sendte signal gjennom bjørkestanga, og da hun tok inn tømmen, var angelen snau. Hun satte på to nye marker, og laget det slik at det ble fire ender av markene som vred seg lokkende på kroken. Så vippet hun ut redskapen med et stille plask og stod på ett kne og ventet på napp. Jon fulgte oppmerksomt med uten å si noe. Han så på stillingen hennes at noe omframt var i vente der ute i tjønna. Et øyeblikk etter kom hugget så det riktig knaket i stanga, og den sterke fisketømmen var spent som en fiolinstreng. Snart ble stangspissen svingt mot land og jenta sprang innover grasvollen og dro en svær ørret etter seg før den fikk tid til å samle seg til skikkelig motstand.

Jon nikket anerkjennende for seg selv, — her var en som hadde tatt storfisk før, og han husket at det rant ei lakselv gjennom bygda der jenta hørte hjemme. Han kom fort bort til henne og beundret fisken hun hadde landet. Den var nok mellom 1 1/2 og 2 kilo og var et vakkert syn. Men enda viktigere var jenta som stod på kne på grasvollen og holdt opp fangsten mens hun lo mot ham med sterke hvite tenner. Setra der på andre sida av fjellet var glemt da de litt senere tok seg ned til bugrana ved slåttemyra igjen. Jon gikk og så på de lange sterke jentebeina som tråkket stien foran ham. Han tenkte på hvor dyktig denne arbeidskameraten hans var, både i arbeid og ikke minst som fisker.

De steikte fisk til nattmat og spanderte en skvett av den dyrebare kaffen etterpå. Jenta hadde klokelig ikke nevnt noe om at han tidligere hadde snakket om langtur. Nå halvt lå han mett og tilfreds og kikket på henne. Hvordan det foregikk, er ikke godt å si, men en stund senere lå hun på armen hans inne under båten, og da de neste morgen gikk og bredde høyet utover, var det allerede bestemt at det skulle bli de to som skulle arbeide sammen i årene framover. Det var nok kanskje noe slikt faren også hadde tenkt på da han avtalte med jenta om onnearbeid her i fjellet. Kanskje også «breiartausa» hadde en slags mening med å bli med på fisketuren.

En ting er i hvert fall sikkert: Fiskelykke kan føre til så mangt, men å være snar til å berge fangsten er viktigst av det hele.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *