Internt referansenummer:B-15.04.2013
Kilde:
EKKO FRA MIN BARNDOMS BY
Av: C. BORCH-JENSSEN
2. OPPLAG (Forøket utgave)
TH. FJELLANGERS BOKHANDEL (I KOMMISJON)
ANT. ANDERSSENS TRYKKERI
LARVIK 1944Våre vingede venner

Fjordfiske

 

Den som har ferdes langs fjorden i disse dager har sett et uvant og vakkert syn: en hel flåte av prektige, motordrevne vestlands-jekter – en og tomastede – tøffe hit og dit, eller liggende stille og vente på signal fra søkebåtene: fjorden var stinn av sild, jaget her inn av makrell, lyr og sei.

Fra Hummerberget og Ramsholmen og innover så du det skinne og lyse i hvite måkevinger, der de elegante aeroplaner kløvde luften. De steg med kråftige, langsomme slag, tok glideflugt, de falt lett som sne, og de slo som lyn ned på vannflaten, når de så sildens strimer.

Det måtte være lett å være måke i de dagene, men sannelig måtte det være ille å være sild! Den hadde jo fienden både foran og bak. Den hadde den over sig og under sig. Og flittige mennesker spente sine lumske nett om den på alle kanter.

Og tilslutt blev dette havets sølv levende øst op – i overflødighet – lagt på is og sendt til Stavangers hundreder fabrikker for å tilberedes og legges i sin blikkembalasje for videre eksport og fortæring.

Jeg kan tenke mig at silden der borte sorteres efter sin stand og størrelse: noen blir vel stolpet – som de er – i tønner, blir drysset salt på og blir brisling; andre får vel litt krydderi i pakningen, ja sogar laurbær, og blir kalt ansjos; men de aller minste hører til sardinfamilien og hviler i oliven! Men en ikke liten del av silden endte sine dager i stekepannen, blev overheldt eggerøre, salt og pepper — stekt som pannekake.

Jo, Larviksfjorden har virkelig vært rik i disse dagene, og den har villig gitt av sin overflod til enhver som vilde og kunde ta imot.

Den har gitt ikke bare sild, men også sei og lyr i slik mangfoldighet at fiskehandlerne nødig vilde ta imot, og amatørfiskerne har ikke visst sin arme råd med all den velsignede fisken, selv efterat de hadde delt rundelig med kjenninger og naboer.

Det sies at en notbåt med redskap koster mangfoldige tusen, og det er trolig, for alt må være førsteklasses. Men så er det heller ikke småsummer her er fisket for heller.

Anderledes er det med amatørfiskeren. Han behøver ikke så svære greiene: en promfille går an — for farten skal være minimal til dorg på sei og lyr — et snøre med senetom, og gummislange om kroken.

Det er merkelig hvor lett sei og lyr lar sig dåre av den treske slangen! Selv makrellen brenner sig nu og da på tyggegummien.

Hvem skulde vel ha trodd at vår kjære fjord skulde bli et slikt Eldorado?

Eller har den måskje vært slik i all tid, og er det bare vi som ikke har hatt greie på å nyttiggjøre oss dens rikdom?

Jeg må tenke tilbake på mine guttedager, da vi tagg et øsekar skjæl av langestrandsfiskerne, lånte prommen av jaktemannen i Ælva, og rodde ut til Skjæret, eller gjorde fast i aktertrossen i lekteren «Laugen» og fisket simpe der i ælvestrømmen.

Et skarve snøre hadde vi i lomma, noen hadde bare en-to-tre favner, og til stikke hadde vi spiker, eller en liten gråstein. Andre hadde orntli kviksel og hjemmestøpt bly¬stein med trestikke, bendsel og barduner på, men fisk fikk vi: nesten alltid et langt knippe, ja dobbeltknippe, men det var som sagt mest simpe, dog slang det en halvvitting iblandt, og nu og da ei fille skrubbeflyndre.

Og vi små fiskermenn var tilfreds, men det kan dog ikke dølges at moer kviet sig for den evindelige renskingen – sent på kveld som det ofte blev.

Vi fikk aldri makrell på håndsnøre. Jo, en gutt fikk da en en kveld, men det var en hendelse. Jeg har ikke hørt om andre enn ham — på den tid.

Ingen fisket efter makrell.

Riktignok hørte jeg om dette å ligge på leie efter den, da jeg som mindreårig var i besøk på arendalskanten, men her på våre fiskeplasser var dette fiske ikke tatt op.

Det egentlige snørefiske efter makrellen heri distriktet begynte først for 40 à 45 år siden, og det visstnok av en mann som var flyttet hit fra brevikskanten. Men så tok det til mer og mer, og nu for tiden er det snøremakrellen man stunder efter, for det er bare den man finner verdig til å komme i holken.

Vi visste tidligere ikke av annen makrell her omkring i åtti-årene enn den som kom i mai — garnfisken — og sluttet som dørjemakrell litt over sankthans.

I slutten av garnfisket slo man til sig et flisefat makrell, så’n en halvhundre stykker, for saltning. Og så fikk man da denne blå, tørre spikemakrillen. Men den smakte jo fint til de nygrodde potetene og blåbærsuppen.

Men sannelig var det livlig på fjorden og ved bryggene i makrelltiden også for 50 år siden! Nesten som i sildeukene nu…

Dog var det ingen motordrevne farkoster på den tid. Det blev derfor å kappseile eller kappro for dem som skulde praie garn- og dørjebåtene utenfor skjærene, kjøpe op deres fangst og selge den i detalj ved bryggene.

Det gjaldt å komme tidlig inn, og sette prisen: 2 for 1/2 krone; 20 øre støkke, 3 for 1/2 krone, og nedover ut på kvelden.

På den tid kom folk til bryggen for å kjøpe. Skjektene lå så tett, at de lå på kant: akterenden inn mot bryggen og med en stert om løigangen, roret tvers over akterstevnen, med prøvemakrellen som avertissement. Og fisken vendte alltid halen mot publikum. Den ble plasert slik for å se større ut, visstnok. Storseilet var spridd, og gjorde tjeneste som solseil, og alt i ett ble makrelldyngen spylt med et-par øsekar vann.

Selgerne som ofte var i skjorteærmer og panama — kan¬skje også en cigar — var livlige og spøkefulle, og særdeles ivrige:

– Makrill her! Tre for ei hall krone!

Kjøperne gled langs radene. Det gjaldt å se sig om efter den største makrellen, og den som nettop var kommen inn.

– Jeg skulde ha to makrillær jeg, men di må være pene!
– Ja, Dere ska’ få pene makrillær…

Han skyver med hånden i dyngen og leter og leter, mens kjøperen hjel¬per til med tilskyndelser:

– La mig få den dérre!
– Den?
– Nei, den bortaforre!
– Den?
– Nei, den ved masta der! Og så den derre!
– Den?
– Nei, den!

Endelig kan seilnålen trekke hyssingen gjennem makrellnebbet, de to makrellene får en liten dupp utenbords og blir grasiøst overrakt den nye eier som – når han har betalt og skal gå løfter tvillingene op i øiehøide for riktig å overbevise sig om at h a n hadde da fått to ruggær, men skuffes ved å erfare at de nok ikke var så store som han hadde trodd.

For igrunnen var de like store alle sammen. Eller like små. Ennskjønt – jeg tror at den makrellen som vi fikk på den tid var større enn den vi får nu til dags. Kanskje kom det derav at man den tid brukte mer grovbendte garn, og at fisket som følge derav ikke var så overvettes stort som det kan være nu.

Det var nemlig sjelden at makrellen kom under 10 øre. Men senere, da man gikk over til finmaskede garn og til motor i både fangst- og kjøpebåter, har fangstene vært større, og prisene av den grunn så lave, at man for en krone har fått så meget man kunde bære.

Men man blir jo i lengden lei av sommermakrillen og rabarbraen, og lengter efter den fine, fete høstmakrillen, den som fiskes på snøre, og kan fiskes av nesten hvem som helst.