Internt referansenummer: 21.11.2014 – BOK
Kilde:
VANDRING I DET TRONDHJEM SOM SVANT
Asbjørn Lund
Med tegninger av forfatteren
ISBN 82-990636-1-2
Sentrum Trykkeri, Trondheim 1981
Klikk her for å lese en kort «biografi» om Asbjørn Lund

Før Nidarnesset steg av fjord

NIdarnesset

Illustrasjon: Asbjørn Lund.
Kommer ikke Olav Tryggvason? spurte Gråkallgubben. Nei, hvor bliver Nidarnesset? Det kunne han saktens spørre om, for syv tusen år siden lå Nidarnesset dypt i f jord, og hadde Nidarosdomen stått på sin plass, ville bare den øvre del av spiret ha synt seg over vannet.

NIDAROSDOMENS grunn er, med sine elleve meter over fjordnivået, det høyeste sted på Nidar-nesset og det første som synte seg av halvøya, for tre, fire tusen år siden. Som den hevet seg av vanne og vokste i omfang, tok folk til å ferdes der, mange redskapsfunn ved gravninger i slutten av forrige århundre og i begynnelsen av dette, forteller oss om det, blant annet ved Gerhard Schønings Skole, på Frimurerlogens tomt, og i Vår Frue strede, nede ved hjørnet av Kjøpmanns-gaten.

Men lenge før, mens Nidarnesset lå ufødt i dypet og ingen tobente skapninger vandret i landskapet omkring Trondhjemsfjorden, hvis flate i en fjern fortid var sine sytti meter høyere enn idag, hadde mennesker i flere tusenår holdt til like utenfor den, på Fosna og Nordmøre-kysten, og de livnæret seg av fangst og fiske. Herute yrte det av havets dyreliv, ikke minst av sel, og der var en himmelsk hærskare av sjøfugl, som hekket på Hitra og alle de småøyer og holmer trint omkring, så fosnaværingene manglet såvisst ikke egg til frokosten sin. Og de jaktet på reinen, som tydde lenger og lenger innover mot Trollheimens vidder, ettersom storbreen, restene fra den siste istid, dro seg tilbake. Den minsket stadigvekk, Trollheimens jutuler, Snota og Svarthetta, forsøkte forgjeves å holde på sine breer, i et klima med stigende temperatur, og for syv tusen år siden var evig is svunnet hen, og der ble vintrer uten sne, kun regn falt mildt mot marken.

Gråkallgubben småsnakket i søvne, drømte fremtidssyner om en by nedenfor seg og han gløttet på ene øyet.

Kommer ikke Olav Tryggvason?

Han strakte hals og kjek.

Nei, hvor bliver Nidarnesset!

HAN kunne så si, Nidarnesset lå ennå dypt under vann, hadde Nidarosdomen stått på sin plass, ville bare den øvre del av spiret ha synt seg over vannet. Ikke stort var det å se av det som skulle bli et Stor-Trondhjem heller. I vest gikk fjordens strandlinje, fra Høvringen og sydover, omtrent tretti meter ovenfor Bynessveien og fremetter Ilabergene til Elsterparken, fulgte den øvre del av Vestoppfarten, gled i retning mot Dyrborgveien, og så parallelt med, og en tyve meter ovenfor, Byåsveien og Gamle Åsvei, forbi Breidablikk, og deretter bortover Gråkallbanens spor og Sommerlystveien, forbi Hoem og derpå likeløpende med og tyve meter høyere enn Dovre-banens trase, kom inn på denne ved Selsbakk, og fjorden ble ett med elveløpet ovenfor Øvre Lerfoss.

På østsiden av denne fjordarm buktet strandlinjen seg forbi Utlerbakkene, Stubban og Ho. eggen, fortsatte øst for Nardo, over Berg prestegård, løp mellom. Jonsvannsveien og Tiedemands gate, langs Riddervolds gate, Tyholtveien, Henrik Mathiesens vei og Bergstien, gjorde en stor sving sydøstover, mellom Bromstad og Persaunet, og over Tunga gård, for å ende i Strindfjorden, ved Ranheimstraktene.

Slik var den omtrentlige strandlinje.

Vel å merke ifølge våre dagers kotelinjer.

Og enhver vil da selvsagt forstå vi tar det forbehold at de kan ha gått litt annerledes dengang og terrenget ha endret seg noe gjennom tiden, dels ved jordforskyvninger, forvoldt av skred og leirras, særlig i Nardo-området, dels ved menneskers nivellerende inngripen. Men i store trekk var strandlinjen som skissert ovenfor og Moholt og Tyholt med sine omgivende trakter således en halvøy som hvelvet seg nordover, Lade-halvøya var helt undersjøisk, Gløshaugen likeså, og Nardo-sletten lå som en lang grunne utover og viste såvidt kun en del av sin flate. Småbergan var ikke synlig, bare knausen sydøst for Kristianstens festningsmure stakk litt av seg opp av vannet.

Smått stell, ja, mumlet Gråkallgubben.

Det kunne han ha rett i, men landhevningen vedble, om ikke jevnt, så dog oppad.

Og så, for nærmere fem tusen år siden, kom de da endelig sigan, de som skulle bli de første trondhjemmere.

DE kom østfra, de første bosettere i Trondheimen, og de hadde med seg krøtter, og korn, mest bygg, og med dem trådte vi inn i den periode som kalles yngre stenalder, da våre forfedre begynte med jordbruk og husdyrhold, ved siden av det de hittil hadde basert sin eksistens på, jakt, fangst og fiske.

En av de flokker som vandrer søkende vestover Strindalandet, ser seg ut en boplass nærved Rønningsbakken, på Solsethaug, like ved den daværende fjordbredd. De lar blikket fare rundt i landskapet for å bli kjent med det, og vi gir flokkens eldste og uimotsigelige overhode et Trond-hjemskart i hånd, så han kan påpeke og slå fast for sine familiemedlemmer at: Jaha, der går strandlinjen fra Leangen vestover Rønningsbakken og hit, her vi just nå står forsamlet. Og den halvkilometerlange øy der et stykke ute i fjorden, i kompassretning nordvest, den heter Ladeham-meren, og den ene av de tre, fire holmene som vi skimter lenger unna, rett i nord, kalles Gart-nerhaugen, og holmene der noe hitenfor og mer mot nordøst heter Ringve og Devle…

Så sant som det var sagt, og Ringve og Devle raget ikke mer enn ti meter over sjøen, og bortsett fra Ladehammeren og de andre nevnte steder var Ladehalvøya bare vann.

For å følge strandlinjen videre fra Rønningsbakken, så gikk den langsetter Bakkaunveien, gjorde en liten bue på seg mot nord, før den strøk sydover og bortover Båhusgaten, for å legge seg rundtom Småbergans vestside, som hellet bratt ned like mot fjorden. Dro seg så mot Singsaker og omfavnet Gløshaug-platået, som fjorden hadde gravet og tæret på fra alle kanter, og etter omsider å ha greid å skille det fra Nardo-terrassen, prøvde den nå å gjøre det helt av med Gløshaugene, skyllet sine bølger innover dem i vestaværs rokk og vasket med seg leire.

Imidlertid tok de første trondhjemmere heimstad på Solsethaug, utså seg et jordstykke til kornåker, gikk i gang med å svinge hakker og løsgjøre mulden, og hev sine byggkorn nedi den. Det var forresten kvinnene som mest fikk skjøtte med åkerarbeidet, jaktlysten sydet fremdeles i den jordbrukende stenaldermannen på Solsethaug. Mens kvinnene passet det som skulle gjøres på boplassen, laget mat, stelte med dyrene og drev med mangt annet av «huslige» sysler og innimellom samlet skalldyr nede på stranden, var på urtesanking eller trasket ut på bærplukking, la karfolket avsted som snøftende jegersmenn, etter storvilt og alskens småvilt. Tid om annen skjøv de båter fra strand og padlet i vei for å harpunere fjordsel. Eller dra fisk, og de kunne da søke innover den sydlige fjordbukt, som strakte seg til Nedre Lerfoss og i høyde med den, for Nedre Lerfoss var ennå ingen foss. Men Øvre Lerfoss hadde fått sitt tretti meter fall og stupte ut i en Nedre Nidelv som var begynt å danne seg. Hit var det stenaldermennene på Solsethaug padlet når de ville ta laksen.

Stenaldermenn

Illustrasjon: Asbjørn Lund.
Stenaldermenn padler hjemover etter å ha vært på laksefiske ved Lerfossen. Vi ser Paulinelund-området og Gløshaugene (med Høyskolen, om den hadde ligget der), for omtrent fire tusen år siden, da fjordens strandlinje gikk langs Klæbuveien.

Da vi nevnte dem som «de første trondhjemmere», steilet man vel over en slik anakronisme, Trondhjem var jo ennå ikke påtenkt! Ja, Nidarnesset, der en sagatids og middelalders Trondhjems-by skulle bli, var ikke engang oppstanden av vanne.

Likevel, vi fastholder benevnelsen, ettersom solsethaugianerne bodde innenfor grensene for et fremtidens Stor-Trondhjem. Og flere med dem. Boplasser synte seg snart på de forskjelligste steder omkring der Nidarnesset skulle stige opp, blant annet Havstein.

Jaja, sa Gråkallgubben, det begyinne da iaillfaill å bli mer folkelig her roindtom.

Ja, ikke bare roindtom i Trondhjems-traktene. Også «innant» kom folk til, østenfra over Kjølen, og fant seg boplasser. En var ved Steinkjer, på Våttåbakken, en annen ved Hammervollen i Beitstad, og de og andre plasser la spirene til begynnende trønderbygder.

Ja, spirene — de sådde jo korn stenaldermenneskene på disse boplassene! Og husdyr bragte de med seg. Ikke hest, den travet ennå vill omkring. Men ku og sau og geit og gris hadde de, og buskapen gikk ute hele året igjennom. Så gode klimaforhold som i yngre stenalder og et halvannet tusenår utover den, har det siden ikke vært i Norge. Det skulle ta en brå slutt noen hundreår før Kristi, og breene vokste atter frem, Svartis, Jostedalsbre, Hardangerjøkul og Folge-fonn, og Dovres topper, og Trollheimens, fikk igjen «evige» snehetter på seg…

DEN tid, den sorg, ville vel vår stenaldermann ha sagt, om han hadde vært fremsynt. Han skulle i langelige tider kunne glede seg over at mor Norge ga ham stadig herligere varmeår og ikke åndet den minste vinterpust på ham.

Skoger var bredt seg innover landet, skoger av bjørk, som fulgtes av osp og andre løvtrær, og furu. Siden ruslet furuen til fjells, fortrengt fra lavlandet av eik og bøk. Reinen var også flyktet til høyfjellet, inn i Trollheimen, der breene på Snota og Svarthetta var aldeles forsvunnet. Men i de store, dype skoger travet elg og hjort, og luntet bjørn, som nå hadde innfunnet seg på våre breddegrader, så stenaldermannen behøvde ikke nødvendigvis dra på fjelltur for å skaffe seg kjøtt-mat.

Vi nevnte Våttåbakken og Hammervollen boplasser, foruten Solsethaug og Havstein, vi kunne ha tatt med flere. Men la oss nå ihvertfall peke på Lade, der det var blitt en større boplass. Lade-halvøya var sågodtsom helt kommet opp i dagen for omtrent fire tusen år siden, bare enkelte steder lå under vann: Fjorden buktet seg langt inn på begge sider av Kariodden, og Korsvika gikk et godt stykke oppover Korsvikalleen.

Etter å ha svøpt seg om Ladehammeren, løp strandlinjen etter Ormen Langes vei og Lade alle, men ikke så langt frem som til kirken, og skar seg dypt innover i sydøstlig retning, i en smalnende fjordkile nord for Dalen Blindeskole. Fra Ullstad-dalen strøk strandlinjen i sydlig kurs, fulgte Gamle Kongevei inntil Øvre Møllenberg gate, gikk en ti meter nedenfor Bispehaugen skole og videre bortover Møllenberg. Så like nedenfor Skrenten og Brinken, krysset Lillegårdsbakken og gled siden mellom Schives gate og Korsgaten ( som er en rest av en gammel fjordmel) og langs Klæbuveien…

Fjordens angrep mot Gløshaugene var ebbet ut, bokstavelig talt. Det var lyktes den å adskille Gløshaug-platå fra Nardo-terrasse og merket ut det for en ettertid med dalsøkket mellom dem. Stort mer var det ikke blitt til, sjøen skvalpet maktesløs mot foten av haugene — men haugene, de var fem i antall, de skulle senerehen, av 1920-årenes nødsarbeidende never, bli nivellert, jevnet ut til parkområde. Kun «Sisten» og «Pynten» er idag fremdeles tildels gjenkjennelige. Men deres nær-meste nabo, «Stuaveggen», er ganske utslettet. Likeså de to første i Gløshaugenes rekke.

ÅRHUNDRENE gikk, den vikende strand dro seg helt bort fra Klæbuveien, og nedover mot Øya og ble østbredd for Nidelven, for vel tre og et halvt tusen år siden. Av Nidarnesset var da en holme såvidt begynt å syne seg, grunnen der Nidarosdomen i tidens fylde skulle reise seg. Fjordens nivå var med andre ord omtrent ti meter høyere enn idag, og strandlinjen i Trondhjemsområdet gikk bortetter Bakklandssiden og Volla-fallet, forbi Bloksberg og videre vestover, så Nidarøy lå fremdeles under vann, og her var Nidarosen dengang.

Vanligvis gled Nid stille sin elvevei, men det hendte den svulmet og gjorde seg farlig, og en dag, på den tiden vi er kommet frem til, omkring 1700 år før Kristi, skjedde der en flomkatastrofe som kostet menneskeliv.

Hvordan vi vet det?

Fordi tre av de forulykkede er funnet.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *