Internt referansenummer: 16.04.2011 – BOK
Kilde:
Grensebeboerne
Av Thor Krog

Forholdene i 1940

NB! Bildet er kun et illustrasjonsbilde! HEDMARK vinteren 1948. Vannmangel på Østlandet etter tørkesommeren 1947. Gårdsbrukene må hente vann i elvene eller få tilkjørt vann fra meieriene. Her vasker en kvinne klær i en bekk, gjennom et hull som er hakket i isen. Balje med klær, og vaskebrett.
Foto: Børretzen / Aktuell / Scanpix

Hvordan var forholdene og levevilkårene i årene omkring 1940?

De var så helt annerledes enn hva de er i dag, så det er vanskelig å beskrive det. Enda vanskeligere vil jeg tro det er for de unge å forstå det. Jeg mener ikke med det å si at det er lettere å være ung i dag. Nei, jeg tror tvert om, at det er langt vanskeligere. Det var flere enkle oppgaver den gang, og dermed færre tapere. Det var bare de aller klokeste som måtte fortsette på skole etter de obligatoriske sju år. Dermed slapp de skoletrøtte denne plagen. De måtte i stedet finne seg noe kroppsarbeid. Alt var så tungvint den gangen, så det ble gjerne noe arbeid til nesten alle. Da det ikke var elektrisk lys og kraft på mine kanter, ble det dårlig med bedrifter.

Så det ble som oftest å ta arbeid på en bondegård. Fortjenesten var dårlig, men behovene var deretter. Det var nær sagt ingen som tjente noe videre, eller hadde noe utenom det helt nødvendige. Dermed slapp en den forferdelige konkurransen om å ligge høyt på det materielle nivå. TV og video fantes jo ikke den gang. Heller ikke alle hadde radio. Tidsfordrivet for de unge ble derfor ofte å gi seg ut til fots.

Større eller mindre ungdomsgjenger møttes på landevegene.

Det kunne da bli skrik og jubel som hørtes på lang avstand i de mørke høst- og vinterkveldene. Festlighetene foregikk som regel i de lokale forsamlingshus, eller på en låve. Her var det gjerne en eller flere av de lokale ungdommene som spilte mens de øvrige danset, eller de satt som «veggpryd». Og titt og ofte var de ute i buskene og tok seg en slurk av den bortgjemte flaska. Hva inneholdt denne flaska? Det kunne være hjemmebrent, men det var nok svært ofte «dunder». «Dunder» var en blåfarget sprit som dyrlegen skrev ut på resept. Den var oftest beregnet til behandling av sår og muggdannelser på hestebeina, men den kunne også brukes til andre ting. Her kunne en få en deilig flaske brennevin for noen få øre.

Einar Håkås kan fortelle om en mann som hadde så veldig lyst på en dram. Til slutt vågde han seg til dyrlegen for å spørre om noen dråper til å helbrede sin sårede hest. Da han kom frem, var dyrlegen bortreist. Det var bare kona hjemme, «men det kan vi vel ordne», sa kona og skrev ut en resept. Mannen stolte ikke helt på konas kunnskaper. Han stoppet derfor i døråpningen for å kontrollere gyldigheten av verdipapiret. Om igjen og om igjen leste han. Jo, det sto virkelig 10 liter. «Gud velsigne deg mor», ropte han og forsvant.

Styrken kunne en bestemme selv, ved å tilsette mer eller mindre sukkervann. «Bland tynt så jeg kan ta store slurker», sa rømsjingen. «Den var jammen god, kan jeg ta en til» sa øymarkingen når han fikk den bar. Når festen var slutt, var det gjerne å gå hjem, og da var det ingen fare for promillekontroll.

La meg forsøke å gjengi livet på en vanlig bondegård omkring 1940. Jeg velger å fortelle om Erik og Else Sehlin. Erik var en av de mange svenske ungdommer som kom hit for å søke arbeid omkring 1920. Det var nemlig enda vanskeligere å få arbeid i Sverige enn her på den tiden.

Erik var en arbeidsom kar med godt humør. Han fikk arbeid på en gård i Rødenes. Straks etter drog han til Slupstadhagen på frieri. Han var heldig og fikk en av Johan Nilsens 18 barn til kone. Hun var også arbeidsom, og hadde heller ikke store krav her i verden. De valgte å forpakte gård og bli bønder. I 1940-årene har de en gård på ca. 100 da. Degnes heter den. De har 8 barn, 8-10 kuer + en del ungdyr, to hester, 2 griser og 30-40 høns. De står tidlig opp om morgenen, Else og Erik.

Forsiktig nå så ikke ungene våkner. De tenner parafinlampa og går ned på kjøkkenet. Her tenner de opp i kjøkkenovnen. Den må det være fyr i hver dag hele året uansett temperatur. Her skal det nemlig varmes mat og vann, både til dyr og mennesker. Så tenner de parafinlyktene og går ut. Erik går til stallen for å fore hestene, mens Else går til fjøset for å melke. Det må hun gjøre for hånd, i lys av parafinlampa som henger på en spiker bak kua. Erik har for sikkerhets skyld ikke lært seg å melke. Han synes han har nok annet å gjøre. Så det får Else greie hver dag hele året. Når melkingen er ferdig, går Else inn for å få ungene i vei på skolen. Erik overtar nå fjøsstellet. Han må bære inn får og pumpe inn vann med en håndpumpe. Han har heldigvis lagt vannledning til gårdsbrønnen. Det var mange som måtte bære inn vannet også. Gårdsbrønnen ja, denne forferdelige åpne brønnen som fantes på de fleste gårder og nærmest lokket ungene til seg. Det var mange barn som druknet i disse. Det verste tilfellet jeg vet om, hendte på Slupstad i 1930. Bonden Jens Slupstad hadde fått den snikende lungesykdommen tuberkulose som var så vanlig på den tid. Han kom på sykehus og døde der. Mens kona Emily var opptatt med dette, hadde en av ungene gått i brønnen og druknet. Far og barn ble lagt i samme kiste og begravet.

Tilbake til Else. Nå har hun fått ungene i vei, på en lang skolevei. Det er å ta til med klesvasken. Da må hun varme vann i en kjele på kjøkkenovnen, få dette over i en holk og skrubbe klærne mot et brett, «vaskebrettet». Når dette er gjort må hun ta det med til en bekk, eller et vann, for å skylle det. Om vinteren måtte en gjerne hogge hull i isen. Det ville da bli veldig kaldt på fingrene. Hun pleide da å ta med et spann med varmt vann hvor hun dyppet hendene en gang i blant. Mye klesvask ble det også. Papirbleier fantes det jo ikke den gang. Nei, her måtte møkka vaskes vekk. Klosettpapir var også et ukjent begrep. Her var «Nationen» et bra hjelpemiddel hos bonden. Hos husmannen var det verre. Her måtte en ofte ty til gamle ukeblader som en kanskje hadde fått fra en rik tante i Oslo. Det var glatte og dårlige greier. Da kunne «danglebæra» lett begynne å vokse. De kunne bli store som erter.

Når klesvasken er ferdig, må Else til på en ny runde i fjøset. Den samme som på formiddagen. Nå må hun greie alt arbeidet selv, for Erik har begynt å harve jorda. Han må se til å få sådd kornet før 17. mai. Han går etter hestene og harva, og han blir mer og mer sår i beina og i baken. Det var jo ikke snakk om noe bad på gårdene da det ikke var trykkvann. Når kroppen dertil skulle være tildekket fra åkklet og til halsen, av moralske grunner, ble ikke renholdet det aller beste. Når en så gikk etter harva og fikk jord og støv opp i dette ble det sårt, forferdelig sårt. Dette var faktisk en av de store plager i bondeyrket.

«Men Erik, hva har du gjort», utbrøt Else en morgen. Erik hadde blitt sår der bak. Han fikk ikke sove. I sin nød hadde han fomlet seg fram til kjøkkenet i nattemørket. Han hadde klint i skikkelig med potetmel. Det var nemlig universalmiddelet mot alt som var sårt den gang. Men i mørket hadde Erik tatt feil pose. Han hadde forsynt seg med kakaoposen. Men dette var en engangsforeteelse. Erik fikk høre om denne episoden så ofte, at den gjentok seg ikke.

Jeg vil også fortelle litt om hvordan en husmann kunne ha det. Husmanns-vesenet var for lengst opphørt heter det. Men disse menneskene bodde fremdeles på husmannsplassene. De hadde sjelden noe fast arbeid. Derfor hadde de heller ingen penger. Så leien for bruket måtte de betale ved arbeid framme på gården. Så var ikke disse husmenn så vet ikke jeg hva en husmann var.

Jeg velger å fortelle om familien Muskaug. De bodde på et lite bruk som het Foss. Kristian Muskaug var stor og sterk, og hadde av de gammeldagse lange bartene. Han var en modig optimist. Han slo ofte ut med den ene armen og ropte: «Har’n en liten jordveg, så svelter ‘n ikke ihæl.» Det sto respekt av Kristian. Dette visste han så godt selv. Derfor visste han å benytte seg av det. Når han var framme og avtjente leia for bruket, spurte han titt og ofte: «skal vi ta 20 minutter, eller skal vi holde på til vi dauær?» Søknaden ble alltid innvilget.

Under forbudstiden i Norge, da alt salg av alkohol var forbudt, ble det mange hjemmebrennere rundt i hjemmene. Men plutselig ble mange av disse anmeldt. Lensmannen reiste rundt og tok apparater villig vekk. Hvem hadde anmeldt dette? undret mange. Han Albert Kallak med sin hviskende dårlige stemme hadde mistet sitt apparat, og dermed det meste av sitt jordiske gods. Han hadde sterk mistanke til Kristian Muskaug. Han tok mot til seg og gikk til Kristian og hvisket: «Var det du som anmeldte’n Erik». «Nei», ropte Kristian. «Var det du som anmeldte’n Hans?» «Nei», ropte Kristian. «Det var vel ikke du som anmeldte meg heller da?» hvisket Albert. «Jo, det var jæ», ropte Kristian. Albert hadde verken retten eller makten på sin side. Det var bare å rusle hjem like uvitende og enda fattigere enn før.

En av de få jobbene Kristian hadde i året var å skjære opp fergeråka i Kroksund. Om vinteren ble nemlig isen på Rødenessjøen brukt som veibane over Kroksund. Men når våren kom, og isen ble svak, måtte råka opp så ferga kom fram. Det var Kristian, og Iver Evenby som pleide å få denne jobben. Iver hadde en langt svakere kropp en Kristian. Ja, han var så svak at det ble nok en del kritisert det å bruke offentlige midler på en så svak person. For å komme i gang med å skjære i stykker isen måtte de ha et hull. Dette måtte gjøres med et jernspett. En gang de skulle sette i gang tok Kristian jernspettet, løftet det høyt og drev det ned mot isen. Han var for sterk. «Plopp», sa det og spettet forsvant til bunns i sjøen. Kristian så langt på Iver og ropte: «Har du noe spett du Iver?» «Ja, jeg har da et, men jeg er lei å gå etter’t,» svarte Iver. «Gå etter’t!» befalte Kristian. Snart var Iver der med spettet sitt. Kristian løftet også dette høyt og drev til. «Plopp», sa det, og spett nummer to forsvant til bunns. Iver tittet bekymret ned i hullet etter spettet sitt. Men Kristian var like blid. Det skadet da ikke med en tidlig kveld den første dagen.

Kona til Kristian het Maren. Hun er av de jeg har hatt størst respekt for i mitt liv. Det lille huset på Foss besto av et rom og kjøkken. Her hadde Maren født 14 barn. Tenk bare på og ligge å føde i et slikt mylder av unger. Og tenk på alt arbeidet det medførte siden. Uten elektrisk lys og kraft og uten innlagt vann. Hun måtte da bli helt utslitt. Nei, Maren tok seg jobb ved siden av. Hun gikk rundt på gårdene og stoppet klær for å tjene noen kroner. Det var hennes form for barnetrygd. Hun var ofte hjemme hos oss da jeg gikk i folkeskolen. For hjemme skulle buksene stoppes så sant det var noe igjen å feste tråden i. Det var moro når Maren kom. Ho var så tøff. «Ræva» sa ho. Det var et stygg-ord i vårt miljø, som slett ikke måtte brukes. «Vi setter ei bot i ræva, så blir det bra», sa ho Maren. Så sveiva ho symaskinen og tralla og sang. Vi satte så stor pris på ho Maren, at vi faktisk ble glad i de buksene ho hadde satt bot i ræva på, og likte å bruke dem. Men hvordan greide ungene seg uten lommepenger? De greide seg faktisk bra. Tollef, som jeg kjente best, var en spesialist til å kaste på stikka. Han fikk alltid en liten pott med seg hjem. Otto, som var litt eldre, tjente penger på å bite hodet av lopp. Han fikk 10 øre av sine klassekamerater for å bite hodet av en lopp. Jeg spurte ham i ettertid om det var fælt. «Nei da,» svarte han. «Å bite hodet av en frosk var ikke verre enn å bite et stykke av en brødskive, men de tykke kjellerpaddene var verre. De var så seige så en måtte både tygge og vri for å få hodet av dem. Det burde nesten vært 15 øre for denne typen.»

Noen av de som var enda eldre var antagelig med på denne gullalderen med skuddpremie på ekorn. Vi lar Thor Høgås fortelle:

”Da jeg gikk på skolen, fant våre myndigheter ut at ekornet var et stort skadedyr. De spiste opp skogs-frøet. Det ble derfor innført skuddpremie på ekorn. Skoleguttene dro ut på ekornjakt. De skjøt ekorn og tok med seg halen til skolen hvor læreren betalte ut skuddpremie. Etter en tid oppdaget vi at halen ble kastet på møkkademma. Det gikk jo ikke an at slike verdier skulle bli ødelagt. Halene ble hentet inn igjen, omhyggelig rengjort og vist fram for nye skuddpenger. Et lite uskyldig dyr som ekornet kunne derfor bli ganske kostbart for våre myndigheter.”

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *