Kilde
DEN GAMLE BY

C.BORCH-JENSSEN
EKKO FRA MIN BARNDOMS BY

Klikk her for å lese forordet

FRA GREVETIDEN
Utdrag av Larviks første Tingprotokoll
Ant. Anderssens trykkeri
Larvik 1960

FOTEFAR

Går du en sving over Eidet og Bergeløkka, vil du finne arealer hvor bunnen er svart som sot.

Det er levninger av kullmilene fra jernverkets tid.

De gamle kan fortelle om hvordan skogens tømmer blev drevet frem, reist
og dannet til miler, antent og passet under en langvarig og omstendelig
forbrenningsprosess, for så endelig å bli rasert, hvorefter de
gjennemsvidde stokker blev slått i stykker, og som trekull lesset på
kjerren og kjørt til Verket.

Det er eventyr…

Når det har gått et regnskyll over Langestrand, og vårflommen riktig
har husert på sin vei nedover bakkene, og revet med sig det grus som
drysset fra veivesenets
overflødighetshorn, vil du ha lagt merke til gatens egentlige legeme,
eller dens skjelett: stein, stein og atter stein. Men ser du nøiere
efter, vil du opdage, at det ikke er hare
gråstein, men også noen raringer iblant. Noen er glassaktige, noen er som jern, ja noen er som marmor!

Det er historie…

Hvis tidens krav har medført at der blev revet en bakerovn, en pipe
eller en brandmur i et gammelt hus på Langestrand, så sandelig traff
man ikke også der på disse raringene: slagg fra masovnen i Hammerdalen,
levninger fra Jernverket!

Akk, den som var gammel nok til å kunne berette dets saga!

Men alikevel er den ikke eldre enn at her lever efterkommere i første
ledd — av innvandrede utlendinger og utenbys landsmenn, kaldt hit til
Verket som spesialister i sitt fag: smed, støper, modellsnekker,
belgmaker.

Disse nevenvttige og utmerkede menn slo sig ned med sin familie
fortrinsvis her på Langestrand, som derfor blev den del av byen hvor
fremmede tungemål vekslet rikeligst med det typiske larvikssprog: Her
lød fransk, tysk, engelsk, dansk og svensk tale, og her klang oplands-
og vestlands-dialekt og christianiaprog.

Langestrand måtte på den tid ha vært et lite utland, en stat i staden.

Det er mulig at disse forhold — og ellers andre årsaker,har bevirket at
Langestrand alltid har vært liksom et lite samfund for sig selv. — En
av byens kommunemenn skal engang i en debatt ha betegnet en
langestranding som: representanten for republikken Langestrand.

Men er Langestrand en republikk, så er den iallfall en fredelig republikk, med beskjedne fordringer og mange uopfylte krav.

For langestrandinger elsker sin del av byen, og ønsker å leve fredelig med hverandre.

Langestrand er jo en eneste stor have, som kun er skilt med noen
gatestumper og trange og koselige smug, eller med små stakitter om
lykkelige hjem.

Verkensklokken ringer til dagens arbeid og til kveldens hvile —.

Og de tunge klokkene ved vår lille hvitmalte kirke kaller hver helg folket sammen til sinnets ro ved ordets trøst.

Men ringer de ved middagstid en virkedag, da forkynner de at nu gjør en
langestranding sin siste reise, og blir lagt til hvile ved sine ferdres
støv — — —.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *