Kilde
DEN GAMLE BY

C.BORCH-JENSSEN
EKKO FRA MIN BARNDOMS BY

Klikk her for å lese forordet

FRA GREVETIDEN
Utdrag av Larviks første Tingprotokoll
Ant. Anderssens trykkeri
Larvik 1960

Det får være historikernes sak å klarlegge om den strimmel Langestrand
som bærer det stolte navn «Batteriet» nogen gang har vært i pakt med
sitt navn, enten i forsvar mot lumske angrep, eller i salutt ved
festlige anledninger.

I mine guttedager kalte vi det «Batteriet» — som nu — og det var neppe
nogen av oss som anstrengte sig med å granske navnets oprinnelse,
betydning og berettigelse. Vi visste bare at det lå der, fritt og uten
stengsel.

En kunde starte med slodda fra Veldre, skri ned gamle Veldrebakken,
Søromen og Angellen, og stanse først på strandens sand, eller fortsette
utover isen, når fjorden lå.

Det er vel uvisst om «Batteriet» har løsnet skudd til stadens forsvar,
eller om det ved saluttkanoners drønn har markert en eller annen
festdag, men det er iallfall sikkert at det har raset adskillige
kamper, ja den rene borgerkrig på dette territorium. Og selv om
trefningene var hyppige, så var de korte og friske og uten ondskap, og
de efterlot aldri nogen såret på valplasscn. I disse daglige kriger
deltok alle aldre. Ja, kvinder selv stod op og strede som de vare menn,
og striden gikk høit ved dette gryende terranova. Det var i de dagene
man fylte på langs «Batteriet» og «Grisebu» med sagavfall fra Verket.

Og det var i de dagene da man så sin ære i å komplettere
brendselsbeholdningen for skorstein og kakkelovn ved fredelig og
tillatt direkte aksjon.

Fra den tidlige morgen og inntil solnedgang stod en hær opstillet der nede, ferdig til strid.

Eftersom lasset med sagmugg og flis nærmet sig ad Stavernsveien, steg
nervøsiteten hos de ventende. Det klødde fingrene efter å være de
første i ildlinjen, for derved å sikre sig de tykkeste og lengste av
vedstykkende som kunde slenge blandt sagmuggen.

Kjøreren behøvde ikke å bry sig med avlessingen. Han bekymret sig bare
for sin hest, mens de stridende løste kjeipetre og rep, stolpet
kassekjerren og dissekerte ladningen.

Hver soldat la sitt bytte i sin haug, for senere å kjøre det på
trillebør eller bære det i sekk til hjemmets arne. Jeg har truffet
aktede og fremtredende borgere, som med stolthet og uten å rødme har
fortalt om dengang de drog avsted. Guttanes andel i dagens kamp må
kanskje betegnes som dyd av nødvendighet, eller som sport, men de
voksnes, og da især de strevsomme kvinners iver, var sikkert et av
deres mange bidrag til hjemmenes vel.

På «Grisebu»-avsnittet ble fylt på mest med sagmugg. Den kom rå og
dampende fra bruket. Tusener av lass er der stolpet mellem
fjellrabbene, nedenfor Parken.

Og dér hvor den nye veien nu går, dér var de yngstes tumleplass.

I den fuktige, kompakte sagnvuggen gravde man lange, innviklede ganger
og svære tunneler og koselige lekestuer. Det var et under at ingen ras
forekom efter de uskydige muldvarparbeider. Lykken var nok bedre en
forstanden.

«Grisebu»? — Ja, også det navnet får historikerne analysere, ennskjønt det vel ikke er så meget å fortelle derfra?

Her skal bare meddeles et litet trekk, — et friskt minne fra åttiårene:
Jeg tenker nogen hver kan forestille sig hvordan en liten gutt vilde
bære sig ad, når han en søndagsmorgen anropte sin kamerat utenfor hans
hjem (så gjorde vi) for å få ham ut til dagens lek, og blev møtt med
den beskjed:

«Karl er ikke hjemme. Han er på «Grisebu»! En koff har gått iland der inatt»!

Jeg tror at gutt er gutt den dag idag, og at han vilde gjøre akkurat
som vi gjorde den søndagsmorgen: henlegge all sin fritid til «Grisebu».

Det var koffen «Antoni» som hadde «brekt ankere» om natten, utenfor
Jordfallskjæret, og var drevet iland og hadde lagt sig til hvile ved
Singdahlsens fjell. Men ingen blev borte ved katastrofen. Det er vel
nesten unødvendig å forsikre at Stranda og vraket var svart av ongær.
Koffen blev avrigget, og takkelasjen blev solgt, men trevirket blev vel
til – ved…

Når jeg en aftenstund på min vei passerer Stranda, bindeleddet mellem
«Batteriet» og «Grisebu», saktner jeg min gang, ja stanser kanskje, og
ser på de lange bølgene som danner sig mot grunnen. Jeg ser dem skyte
rygg, bli skarpe og hvite i kammen, krummer sig, og knuses mot
strandbredden.

I deres larm og drønn mot stranden, og når de for et øieblikk brer sig
ut som et glitrende teppe over grus og sand, for så igjen å trekke sig
tilbake og rulles sammen, synes jeg å fornemme en gjenlyd av tidligere
dagers dyst og dåd, — å se en utslettelse og en utjevning av det som
måtte ha vært oprevet og sårt, å høre en brusende sang om guttedagenes
liv og lyst — — —.