Internt referansenummer: 21.11.2014 – BOK
Kilde:
VANDRING I DET TRONDHJEM SOM SVANT
Asbjørn Lund
Med tegninger av forfatteren
ISBN 82-990636-1-2
Sentrum Trykkeri, Trondheim 1981
Klikk her for å lese en kort «biografi» om Asbjørn Lund

 

 Fra fjerne år på Nidarøy

Nidarøy middelalderen

Illustrasjon: Asbjørn Lund.
På Nidarøy, som i middelalderen hadde ligget som jordegods under Elgeseter Kloster, ble Trondhjems Skøiteclub’s nye bane anlagt i 1900. 

NIDARØY tilhørte i middelalderen Elgeseter Kloster, som ble bygget for Augustiner-ordenen, av erkebisp Øystein, i 1160-årene. Intet spor er igjen av det. Klosterbygningene lå, etter all arkeologisk sannsynlighet, omtrent der Schwachs gate nå går, og en bekk rant forbi og ut i Nidelven. Det eneste som fremdeles minner oss om Augustinernes Elgeseterkloster er kun navn, Klostergaten og Klosterdalen. Og Klosterenget, lengre nede på Nidarøy. Der drev de augustinske legbrødre med svettende arbeide på grønn-engene og markene, ljået ned gress og hesjet, meiet kornaks og satte på staur.

Da kirkereformasjonen kom, ble all klostereiendom krongods, og senerehen ble de forhenværende klosterengene på Nidarøy svært ettertraktet av velhavende trondhjemsborgere, som tidlig i 1800-årene oppførte landsteder på dem, såkalte lystgårder å bebo i den lyse årstid, et «Sommerro» eller «Elisefryd».

Så ble de ikke bare lystgårder mer, de skiftet eiere, som satte seg bofast ned i dem, hele året gjennom. Og selvfølgelig hadde det da, fra langt tilbake i tiden, vært en og annen bondegård på Nidarøy, med buskap og kornåkrer og slåttemarker.

HER på Nidarøy anla Trondhjems Skøiteklub sin Stadion ved vårt århundres komme, med adgang for alle til å drive skøyteløping. Eller sparke futtbold, en grusbane som i årene fremover var arena for mang en dyst mellom Kvik og Brage, Rapp og Tryggkameratene, Freidig og NTHI (Norges Tekniske Høyskoles Idrettslag), for å nevne de fremste fotballklubber dengang, og som kjempet for å oppnå det trondhjemske fotball¬mesterskap, bli kretsmester.

Grusbanen ble siden gjort om til gressbane…

Men det var skøytebanen og dens løpere i begynnelsen av dette århundre vi skulle beskjeftige oss med. Det var av enkelte blitt foreslått at man skulle sette opp på Nidarøy Stadion den gamle paviljongen fra Museumsplass, men man nøyde seg med å ta ned den øverste del av paviljongen og bortføre til Nidarøy, iallfall ble den gjenoppbygd i samme stil og plassert på taket til tribunen på Stadions vestside.

— Det va da syinn, sa folk, at dem itj kuinn sett-opp heile gammelpaviljongen medt på banen, slik som på museumsplassen. For dein va da så arti å real å reinn-roinnt, dein-der paviljongen.

Nei, det kunne ikke la seg gjøre, her skulle bli en virkelig stadion, med fri utsikt for publikum fra alle sider av bane-ovalen. Og på den storartede tribune kunne bedrebetalende publikummere stå lunt i ly for vestavær og vind og snefokk og beskue skøyteidrettsmenn i hurtigløp, og i kunstløp. Johan Lefstad ble påny norgesmester i denne skøytegren, i 1900. Men året etter, i 1901, viste Oscar Holthe sine allerbeste løpskunster og vant norgesmesterskaps-tittelen. Likeså i 1902 og 1903 og i 1905. En Henie i Kristiania sikret seg da også senere Holthe som den første læremester for sin søte datter Sonja.

Av hurtigløpere begynte en ny generasjon å emne seg frem, og de skulle komme til å hevde seg utmerket ved de stevner Nidarøy Stadion ble skueplassen for, med «gjester» fra nær og fjern, blant andre russerne Melnikov og Ippolitov, som ofte var her og ble meget populære hos det trond-hjemske publikum.

Det var nokså langt å vandre til Skøitebanen for dem som bodde uti Ila eller i sentrum eller på Lademoen. De måtte gange over Elgeseter Bro, en drøy omvei, og var det ikke mulig å la seg gjøre å få slippe den? Jo, Skøiteklubben tok initiativet til å bygge en bro, i Kalvskindsgatens forlengelse, over Nidelven til Nidarøy, og samlet inn nesten ti tusen kroner til det formål. Ytterligere femten hundre kroner ble bevilget av Bystyret. Vedlikeholdet av broen skulle ivaretakes av Kommunen, «dog ikke forpliktet til å gjenopføre broen, hvis den ødelegges av isgang eller på annen ekstra-ordinær måte». En dag utpå vinteren 1902 sto broen ferdig, søndag 16. mars ble den ved en liten høytidelighet, som ruskvær forsøkte å ned-dempe, åpnet for trafikanter. Gangbroen ble dens offisielle navn, men jeg kan huske fra mine guttedager, at det var trondhjemmere som sa Interims-broen om den. Med annet ord, en midlertidig bro, inntil det kunne bli behov for en bredere, og solidere, egnet for kjøretrafikk. Den ble dog vedvarende liggende som kun en Gangbro, og som sådan brukbar nok, grei for folk som bodde på «Nerøya», men først og fremst ment som en lettelse for dem som skulle til Skøitebanen.

EN januarhelg i 1903 holdtes «Præmie-Løb» på tre distanser, og Oluf Steen ble best i alle. En meget god annenmann var en som het Martin Sæterhaug. I et «Nationalt Hurtigløb» på Stadion i 1905 ble han, foruten å vinne 1500-meter-løpet, nummer en på 500-meter og nummer to på «fem-tusen». Steen kom på henholdsvis annenplass og førsteplass i de to siste løp. Men der var også en ved navn John Røst. Året etter, 20. og 21. januar 1906, gikk han hen og vant norgesmes.terskapet på Nidarøy Stadion. Det var ogå kunstløpoppvisning, og Holthe og Lefstad «gjorde sig bemærket ved sine vakre og elegante Bevægelser», skrev en avis. Holthe foretok deretter elegante bevegelser med frøken Olga Jenssen, i parløp, som var «noget av det vakreste vi har sett præstert paa Skøiter», men det ble et kristianiapar som tok førsteplassen, «de bød paa mer Livlighed i Bevægelserne».

Vinteridrettsuke

Illustrasjon: Asbjørn Lund.
I «Vinteridrætsugen i Trondhjem» 1907 ble verdensmesterskapet på skøyter holdt på Nidarøy Stadion, og her fikk man blant andre se Martin Sæterhaug og Oscar Mathisen, den blivende skøytekonge.

I «Vinteridrætsugen i Trondhjem» 1907 fikk Trondhjems Skøiteklub den ære å skulle påta seg arrangementet av verdensmesterskapet, og det var vel noe av en begivenhet.

– Det ska jamen bli arti å sjå ka’n egentlig e go for, hain der krestjanensern, mot gutan vårres, sa folk der de travet til Skøitebanen torsdag 21. februar, mens store snefiller dalte ned i den milde luft. «Hain der krestjanensern» var en nittenåring ved navn Oscar Mathisen, som var blitt norgesmester dette år, og «gutan vårres» var selvsagt Oluf Steen, John Røst og Martin Sæterhaug. Dessuten skulle noen finner delta, vel nærmest for å gi VM en nødvendig internasjonal duft. Banefolkene sopte og feide i sitt ansikts sved for å få sneen bort fra isen, og det snedde fremdeles da «fem-hundremeteren» tok til. Steen ble den beste, og på de følgende plasser kom, noe overraskende for publikum, tre finner. Sæterhaug ble femtemann. Der ble nå en oppvisning i kunstløp, Oscar Holthe hadde dennegang frøken Aslaug Pettersen som partnerske, mens frøken Olga Jenssen var i armene på Karl Larsen. Og så lød startskuddet for «femtusen». Sæterhaug måtte her ta tiltakke med en syvendeplass, Oscar Mathisen inntok fjerdeplassen, og finnene ble nummer en, to og tre! og hilst med brakende applaus.

Fredagen kom, en god stund før løpene begynte hadde Nidarøy Stadion samlet inn i seg et anselig antall tilskuere, og der såes Kongen, skrittende langbent opp til tribunen, hilst med hurraer. Bri-gademusikken intonerte Kongesangen, og da den var forstummet, roptes atter et rungende hurra. Og så ble det stille. Vi holdt på å si, som i en kirke. Den hellige sports-time var inne — pang! der gikk startskuddet for «femtenhoinnern»…

La oss si det med en gang, med fedrelandssorg i vårt hjerte: En finne ble nummer en, en annen nummer to. Og på «titusen» besatte også to finner første og annen plass.

Ingen tvil om hvem som hadde erobret VM-tittelen.

Stor verdensmesterskapsfest i Frimurerlogen, med megen god mat og drikke, og taler. Festkomi-teens formann, en artillerikaptein, avfyrte en militær kort og kraftig velkommentilbordstale for Kongen. Så var det atter en tale for Kongen, og Kongen selv talte, og det var tale for Fædrelandet, og en av de utenlandske pressemenn, en representant for London-avisen «Times», holdt tale for Norway og utbragte en skål til ære for Tronthem, og så var det allsang, og deretter ble finnen Str6msten leiet frem til Kongen, som overrakte ham Konge-Pokalen, og da Str6msten gikk tilbake til sin plass med den, var det vel som verdensmester? Nei, man hadde fattet den bestemmelse at verdensmesterskapet for dette år skulle kjennes for uavgjort å være «eftersom der i hvert Løb blev en særskildt Seierherre». Man hadde neglisjert det som heter poengberegning og slik tacklet man vekk VM-tittelen fra finnen. Som en trøst lot Glomsaas sine brigademusikere smelle i med «Finska Rytteriets Marsch».

Og hva sa mannen i gaten til denne avgjørelse? Han ristet på hodet, men var ellers ganske fornøyd med de trondhjemske skøyteløperes prestasjoner, og hvem av dem ville nå hevde seg best i de kommende sesonger?

Oscar Mathisen

Oscar Mathisen. Public Domain.

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *