Kilde:
SKJÆRGÅRDSHISTORIER
Av Bjarne Moe Gumø
Hefte 2
BIBLIOGRAFISK FORLAG 1980
Sats og trykk: Naper, Kragerø
Klikk her hvis du vil kjøpe boken historien står i.

Fra forrige driftsperiode ved Langøy gruver (fra 1906 til 1920)

Noen minner fra svundne tider

Da nyheten i fjor vinter kom i radioen om at driften ved Langøygruvene skulle tas opp igjen, vakte det både forundring og glede blant befolkningen. Det var neppe til å tro, og nesten for godt til å være sant. Ikke alle hadde tro på at foretagendet ville lykkes, men etter et års forløp vet vi at alt har gått bra, og flere laster med malm er sendt ut av landet. Atter en gang skulle vi oppleve å høre mineskudd fra de gamle gruver.

Da «Fru Ankers gruve» er blitt lenset for vann i disse dager, minnes vi et og annet fra forrige driftsperiode. Av dem som var med og lenset «Fru Ankers gruve» i 1907 er, så vidt jeg vet, bare en i live, og det er Langøy-mannen Albert Olsen, nå bosatt i Bamble. Albert arbeidet ved gruvene i 7-8 år. Sammen med Martinius og Emil og drangedølen Jørgen Aavaldsen m. fl. tok de på med det uhyggelige arbeid. Aslak Menstad var sjakthogger og ble bas ved gruven de første år. De sto på en korkflåte som var 2 m lang 1 m bred og 1/2 m tykk. Med spett, feisel, kiler og minebor gjaldt det å renske sidene etter hvert som vannet sank og reise nye stiger. De gamle stiger og trammer som ikke dugde, måtte rives eller skytes ned. Fra flåten reiste de en stige opp mot bergveggen, slo spleisler og la planker og bord tversover til å stå og arbeide på. De hogg inn tykke kubber til nye faringstrammer og satte opp stempelkubber hvor det trengtes.

De gamle forteller at gruven den gang var ca. 70 m dyp. Da de hadde pumpet en tid og kommet 25 m. ned, fikk de besøk av bergmesteren som bl.a. sa:

«Nå er dere i høyde med havflaten, karer».

Da gruven var tom, skjøt de først ned «lodden» slik at det ble loddrett fra åpningen til grunnen. Dette var nødvendig for malmen skulle heises opp. Før hadde det gått på slep.
Å skyte ned «lodden» var et livsfarlig og besværlig arbeid. Til å begynne med og mot slutten hadde de så alt for lite å stå på, og under var det svarte dypet. Mange ganger var det nervepirrende, selv om de til stadighet hadde taug om livet. På midten (vomma) var det noe mere å bevege seg på, men stadig rant vannet. Stundom var de gjennomvåte etter en times arbeid. Ille var det når karbid-lampa sluknet. For et slit, og dagslønnen de første år var 3 kroner og 30 øre timen.

Da driften tok til for alvor, støtte de snart på fin malm, en 13 m. bred gang, sies det, det så lovende ut. Siden drev de i to strosser, den ene med 7 m.s høyde, og i en takstrosse som var trangere. Til slutt ble lufta så dårlig inni der at de ble nesten kvalt. Da gikk de i gang med gjennomslag, reiste en kjempefot av tre fra «sålen» – dvs. bunnen av strossa. Oppå la de planker som de sto og arbeidet på. Siden sto de på steinhaugen. Her måtte det drevne karer til som kunne slå «engelskmenner» eller «fjernkikker» de kalte. De satte boret mot taket over hodet på seg, satte i kile, snudde med nøkkel og med stropp om handledd og feisel-skaft slo de nedfra og opp. Hvis en bommet, risikerte de å få slaget i hodet. De som arbeidet i takstrossa hadde det meget lettere, og meningen var at de skulle møtes. En dag kom ingeniøren og tok fatt i stigeren:

«De som arbeider i øvre orta har gått forbi taksynken. De kommer aldri til å møtes».

Det ble en hvass diskusjon, og ingen ville gi seg, men til slutt sa stigeren:

«I kveld skal jeg nivilere opp, så skal vi se hvem som tar feil».

Dette ble gjort, og stigeren hadde rett. Om kort tid hørte arbeidslagene hverandre, og snart var gjennomslaget et faktum, det passet så akkurat.

Det var bare handboring i de fleste årene, og enkelte klarte det utrolig. En og annen greidde 4-5 m. om dagen under akkord når fjellet lå gunstig til, ja så fortelles det, men selvsagt var det lang dag. Det ga en fortjeneste på 8-10 kr., en sjelden fortjeneste blant arbeidsfolk den gangen.

Vi eldre husker så godt malmen kom opp fra gruven i to jernkor-ger til det 20 meters høye tårn hvor den ble sortert og ført med taugbane til Kjørebunn. Våren 1909 begynte de på taugbanen, og det var litt av et storarbeid og varte nesten et år. Vinteren var mild, så arbeidet gikk uavbrutt. I april 1910 var den ferdig til bruk. Tyskeren Hermann Pieper sto for ledelsen, visstnok den samme mann som anla taugbanen fra Vadfoss til Strand. Taugbanen på Langøy førte ned 10 tonn i timen, og det var sjelden noe kluss med den.

De tok opp mye stein av gruvene i forrige driftsperiode. I «Fru Ankers gruve» er det hulrom store nok til å plassere Skåtøy kjerke nedi, sa de gamle gruvemenn.

Mens jeg arbeider med denne artikkelen passerer henfarne gamle gruvearbeidere forbi i mine tanker. – De gikk under navnet «Langøyslusk, og gruveslusken fra Langøy var fryktet og beryktet og satte preg på sine omgivelser. Mange av dem var ikke mors beste barn, ble det sagt. Enkelte var ekte «rallare» som ikke stoppet lenge ved anleggene, fra alle kanter kom de, ja, helt fra østsiden av Kjølen, sterke og ville karer iblant som gjerne ville prøve krefter som skikken var blant slike folk. Om lørdagene og føre høytidene tok de seg gjerne fri og reiste til byen med gruvebåten eller «Fram». I flokk og følge kom de etter veiene pent kledd og godt beslått med penger. Det var lett og billig å skaffe seg drikkevarer i byen den gang, og som regel tok de seg en rus og kjøpte med seg vinpakker eller ølkasser. Med hatt eller lue på snei og snus under begge lepper og tobakk i munnen så de ikke pene ut når sausen rant nedover munnviker og skjegg etter at enkelte først kanskje hadde veltet seg i jord og søle. De fór ikke stilt frem når de besøkte møter, fester og basarer, og pengene satt løst. Vi hørte stundom på lang avstand at slusken var i anmarsj, og vi unger stakk helst av veien og tenkte på Åsgårdsreien. Stakkar, de led visst vondt mang en gang, de fikk tilsynelatende så lite godt ut av livet, og var altfor uforsiktige med penger, liv og helse, men forhold og vilkår de levde under var ikke de beste, nei, langt der ifra, og ingen drev noe velferdsarbeid blant dem. I edru tilstand og i arbeidstrøya var de aller fleste snille og greie karer, godhjertede og ærlige som ikke sparte seg på arbeidsplassen. Støyen fra feisel og mineskudd var larm de gjerne hørte. Intet annet liv og yrke var som dette. Selvfølgelig var det mange på Langøy gruver som var edruelige og levde et fornuftig liv. – For en innsats de gamle bergmenn gjorde bare med henders stit. Å være gruvearbeider i dag med alle slags maskinteknikk må nesten være lek, skulle man tro.

Enkelte bergmenn ble skamfert i gruven, eller forulykket på annen måte, men flest tok spanskesyken, den tynnet i rekkene og tok de sprekeste karene. Snart etter var det tyst i de gamle gruver, bare vannet som sildret og rant og menneskers slit gjennom årrekker synes å ha vært forgjeves.

Det sies at Johan Falkberget ved skildringer av fjellfolkets og «rallarens» liv vant inn nytt land i norsk litteratur. Og til slutt får jeg lyst til å sitere noen linjer om en i ungdommen forulykket bergmann fra Røros hvis livsdage var til ende.

«Han trellet taus og resignert under åket. Den gamle kjempen lå med de follede hender – de trofaste hender som hadde løftet titusener skippund malm, kvarts og gråberg i synker og orter. – Han lå og leste med blek munn sin konfirmasjonssalme for de omkringstående. Og så lukket han sine øyne. Livet er karrig, og livet ødsler, det gir i overfylte og rystende mål, og det tar ingen helt til bunnen. Aldri kunne det bli anderledes. Han underordnet seg det. Viss om at Gud rådde for liv og lagnad. Hans bilde i en sum: En mann, en korsdrager, gående oppreist mellom vugge og grav og med ansiktet hele tiden vendt mot lyset det evige lys som ble tent på den første dagen i uken. Og som skal brenne ned i sin stake.»

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *