Kilde:
SKJÆRGÅRDSHISTORIER
Av Bjarne Moe Gumø
Hefte 2
BIBLIOGRAFISK FORLAG 1980
Sats og trykk: Naper, Kragerø
Klikk her hvis du vil kjøpe boken historien står i.

 

Fra grubesjakt til skomakerlest

Skomaker Anders M. Larsen, Kragerø fyller 75 år (1961)

NB! Bildet er kun et illustrasjonsbilde, og er malt av Richard Flockenhaus.

Søndag 8. oktober fyller skomaker-Anders M. Larsen 75 år. Han er født i Bamble, og foreldrene hans var Lars Hansen og Maren Halvorsdatter.

I 18-års alderen ble Anders med sin far på anleggsarbeid, først på tunnelarbeid i Nordmarka. Det gjaldt vannverket til Kristiania. Siden var han med på tunnelen under Notodden; men lengst oppholdt han seg i jerngrubene ved Ulefoss. Der var mye malm i den tiden. Der drev de etter malm i 7 tunneler samtidig. Så kom han til Langøy, og ble med der da de startet i 1908 med å lense Fru Ankers gruve. Han er den eneste som er i live av den gjengen som var med på det, og deretter var han med og skjøt ned «lodden» slik at det ble loddet fra åpningen til bunnen. Da Anders en dag røk uklar med basen (Menstad), sluttet han med en gang og reiste til andre anlegg, men kom snart igjen.

På Langøy så det ut til å bli stordrift. De var begynt i Grevinne Wedel (Grevinna) også, og da det stadig kom nye folk til anlegget, fikk Anders så god lyst til å begynne påny. En dag traff han stiger Swan og spurte om arbeid. Stigeren så på ham fra øverst til nederst:

”Har du attester å vise?” Etter å ha sett dem sa stigeren: «Det er nettopp slike karer vi trenger her. Begynn i morgen du».

Anders var en dreven bergmann som kunne sitt yrke. Han var makeløs til å handbore og ta ut fjell. Han var blant de beste ved Langøygruvene, ble det sagt. – Å slå Engelskmenner var hans spesialitet. Daglønnen var 3 kr. pr. dag; men under akkordarbeid kunne Anders tjene 8-10 kr., noe uhørt i den tid.

Det var ikke lenge Anders Larsen kom til å arbeide i Grevinna; det tok en sørgelig slutt. Ved 10-tiden søndag kveld den 22. august 1911 gikk han på skiftarbeid for siste gang. Han følte seg lite opplagt den kvelden og ville helst være hjemme. Men broren, 19-åringen Lars, skulle begynne på gruva for første gang, og sa:

”Du får bli med, du som er så godt kjent”.

Snart etter gikk de ned i dypet sammen med Karl Furuholmen. De arbeidet i to sjakter. Den ene var full av vann og skulle skytes tom. Ved 1 tiden tok de seg mat, men ikke Anders:

”Du får da spise et eple,” sa Karl. Han tok et par bit og kastet det.

Ved 5-tiden hadde de tent en rekke salver og skulle ha gått hjem.

«Vi får sette et hol her før vi går», sier Anders «og skyte, så sjakta blir helt tom til de neste går på».

Om en stund gikk Karl opp for å hente mer dynamitt mens Anders slo de siste slag. Da hendte det. Et mineskudd, en flamme, et tordenbrak under gruvehvelvet. Det hele var
gjort på et sekund. Broren ble slengt 3-4 meter bort mot bergveggen. Han kom ikke til skade, men ble helt fortumlet. Det ble hans første og siste tørn i gruven. Karl snudde hurtigst ned fra stigen. I røysen lå Anders, og liv var det i mannen, merkelig nok. Her hadde skjedd et under. En tid forut hadde noen skutt på samme sted, og et hull med 33 patroner i, hadde ikke gått av. Ja, så fortelles det. De fikk han straks løs. For et fryktelig syn. Det ene benet lå på ryggen, det andre på maven hans. Ansikt og klær var oversprøytet av gråsvart slam, steingrus og blod. I all hast rev de av seg busserullene og tullet ham inn. Ulykken skjedde på 18 meters dyp, og Karl Furuholmen gjorde et karsverk som det snakkes om den dag i dag. Karl bar Anders på ryggen opp gjennom de 23 meter lange stigene. Fra åpningen la de ham på to planker og dro ham gjennom den mørke gangen ut i dagen. Her hektet de smiedøra av og la ham på den. Nå var Anders bevisstløs, bare et lite lyst øyeblikk hadde han på veien til Langøykilen. Det sto en kone på veikanten og gråt, noe han la merke til. – De nevnte doktoren:

«Kommer ikke snart doktoren, da?» «Jo, han har vært her». «Jeg har jo munnen full av stein».

Det var to leger ute hos Anders i brakka. Tidlig på morgenen kom en mann springende til Østre-Gurnøy, det eneste sted de hadde telefon:

«Anders Larsen har skamskyte seg i «Grevinna». Ring etter doktor så fort du kan». Det vakte sorg og forskrekkelse i distriktet. Den kjekke, sterke mannen, bare 25 år. For et
fryktelig sj okk måtte ikke det være for kona. Den dagen var deres førstefødte bare 14 dager.

Legene her kunne lite gjøre. Han skulle sendes på Amtssykehuset, men det tok tid å nå Skien i de dager. Ved 3-tiden kom Breviksbåten gjennom Krepa. Her ble han ført ombord. Doktor Bentzon var med båten fra Kragerø og fikk åpnet munnen hans og renset ut. Der lå grus og småstein så store som nøtter, tenner og kjever var delvis knust.

Fra Brevik skulle han føres med toget, men en sa:

«Toget rister så, få tak i en motorbåt».

Dessverre fulgte de det velmente, dårlige rådet. Turen tok altfor lang tid; motorene var skrale for 50 år siden, og strømmen uberegnelig stri.

Først ved 11-tiden om kvelden ble han lagt inn, og legene tok på med en gang. Livet hang i en tråd. De snakket om å ta ut hans ene øye men lot det være, for de regnet med at mannen kom snart til å dø. Benpipene stakk ut gjennom skinn og klær. Dette var i overlege Henriksens tid. Det benet som var verst skamfert, ble best; det andre var de ikke så heldige med. Etter noen måneder måtte de brekke det opp igjen. Det ble skjevt og aldri godt.

I 6 måneder lå Anders Larsen i gips fra hofte til tær, og led ubeskrivelig. Ingen kan tenke seg det. Legene beundret ham.

«De er ikke bare legemlig sterk, De har også en sjelden stor viljestyrke», sa overlegen.

En dag sa en av de andre legene:

«Du får et stivt ben».
«Nei», sa Anders.
«Jo», sa legen, «benet ditt er jo så ødelagt, kneskålen er helt knust. Det må skje et under hvis det går godt; men under har jo skjedd med deg før».

Gud skje lov at de ikke tok øyet. Det sies at naturen er en god lege. Anders beholdt synet, og stivt ben slapp han å få.

Etter 8 måneder dro han fra Skien. Han var på langt nær ikke bra nok.

«De kunne trenge å være her 8 måneder til», sa overlegen.

Det tok 11/2 år før han kunne gå på et vis. Verst var det å få sko som passet. Det ble ikke bedre før han lærte å lage sine sko selv.

Snart tok Anders til å ruste seg til ny kamp. Sist av alt ville han bli noen til byrde, og et liv i ørkesløshet sto for ham som noe helt uverdig. Å ta ut verdier i fjellet måtte overlates til andre. Heretter ville han dyrke jorden, grave, så og høste. Han leide Bernmyrgården på 5 år, drev godt og hadde 3 kuer og hest. Han hogg og kjørte i skogen, rakk å pløye for andre også. – Snart gikk han med 100 kg sekken uten større vanskelighet og tok etter hvert til som skomaker på Langøy først, siden på Skarbo, Risør og i Kragerø har han hatt verksted i mange år.

Det er strålende godt gjort ved egen hjelp å lære seg et nytt yrke fra grunnen av og klare seg selv og familien gjennom så mange vanskelige år. Det som riksen ga, var så altfor lite.

Om skjebnen veltet alle håp og planer og slo ham ned ulykkesdagen i ”Grevinna”, fikk han beholde arbeidsviljen, motet og det gode humør, egenskaper som han er i besiddelse av ennå. Aldri skal en høre Anders Larsen klage. Hver dag er han i verkstedet, og gjør fortsatt godt arbeid tross høy alder.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *