Kilde:
Namdal Historielag (link til hjemmeside)
Årbok for Namdalen 1961 side 64
Skriftstyrar: P.Jæger-Leirvik
Skrevet Kristian Stendahl

Matias Finstad var nærmest født jeger. Allerede før konfirmasjonen skjøt han en bjørnebingse med to unger. Han fortalte meg selv denne historie:

”Jeg var gjeter på Reitgården. Så var det en høst at jeg hadde gått borti skogen for å se etter fugl. Som jeg gikk der, kom jeg til å trø på et vindfall. Til min store forbauselse ble jeg var , at under vindfallet lå der en stor bjørn med to unger i sin beste søvn. Den børsa som jeg hadde var en fin-kalibret fuglerifle, og den torde jeg ikke skyte bjørn med. Jeg la derfor på sprang til gårds, fikk låne meg en grov-kalibret bjønn-børse, ladet denne med et drabelig skott, og ga meg i pelsinga til skogs igjen. Nerloggo fant jeg igjen, og bjørnbingsa med ungene lå iro som da jeg sprang heim. Så skjøt jeg bingsa i ryggen, og hun rørte seg ikke mer. Etterpå skjøt jeg begge ungene. Da syntes jeg ha gjort et helt kupp”.

Etter at Mathias og Anna hadde flyttet til Beverdalen ved fjellvatnet Gilten, var han og kona en dag i fjellet og slo. Da ble de var to bjørnunger som klev oppi et tre. Men mora så de ikke. Mathias sendte da kona heim etter børsa, mens han selv stod vakt under ungene. DA kona kom tilbake med børsa, skjøt Mathias bjørn-ungene. Men han kunne være hjertens glad for at gamlemor ikke kom mens han stod vakt.

Mathias hadde en bror, Petter, som en gang møtte en sint bjørn med kjeften åpen, og fråden stod utav gapet på den. Peter hadde uheldigvis ikke børse med, men til gjengjeld hadde han lange bein, som han sikkert brukte det beste han kunne, og derved unngikk han nærmere bekjentskap med bjørnelabbene.