Kilde:
Namdal Historielag (link til hjemmeside)
Årbok for Namdalen 1961 side 62
Skriftstyrar: P.Jæger-Leirvik
Skrevet Kristian Stendahl

Fra Klinga i gamle dager

Olaus Solum

Olaus Solum var en kjent og dyktig jeger, som skjøt mange elger og en masse mår. Derimot var han mer reservert når det gjaldt bjørn.

En dag i sine yngre år tok Olaus eg en tur oppi Solumsfjellet. Han hadde en grovkalibret munnladning, og det traff seg slik at han gikk seg på en bjørn. Olaus skaut, men bjørnen forsvant. Han var ikke lysten på å leite alene, og gikk fram til gården, der han fikk med seg sin bror Peter. Da de kom dit Olaus var da han skaut, lå bjørnen død bare noen få meter fra dette stedet.

Så var det en dag om våren at Olaus og en annen kar hadde vært opp til Bongsjø-dammen. Da de på nedtur begynte å nærme seg Solum, ble de var at bjørn hadde slått en elg og forsynt seg av skrotten. De skynte seg heim og fikk tak i skytevåpen, – kaliber 12 med mer. Med disse våpen og vel forsynt med patroner drog de til fjells i følge med Olaus’ gode venn og følgesvenn, hunden Maus. Litt før de kom dit elghen lå, møtte de Hans majestet med et stort kjøttstykke i kjeften. Bjørnen kom imot dem i luntende trav på nært hold. Begge jegerne fyrte samtidig, og det ble to treff i brystet med to tommer mellom hvert. Da bjørnen fikk skotta, hiva han kjøttstykket høyt opp i lufta, gjorde helomvending og tok flukten. DA ble hunden sluppet. Olaus fortalte at det ble et fryktelig leven på bjørnen. Den brølte noe forskrekkelig. Til slutt smatt den inn under en tettkvistet gran, hvor Maus holdt den i sjakk. Å gå rett på hadde Olaus liten lyst til, men ved å gå litt tilsides, kom de slik til at de fikk gitt den dødsskottet.

Kasper Solum hadde en gjeter, som en dag fikk se en bjørn komme spaserende rett forbi buskapen uten å gjøre den noe. Det var på vestsida av Bogna. Om kvelden gikk gutten til naboen, Peter Gundersen, og fortalte dette.

–    ”Å, du har ikke sett noen bjørn”, sa Peter. ”Har du sett noe, var det vel bare en rev.”

Kvelden etter gikk gutten atter til Peter, men da var han ikke hjemme. Kona Peternella, visste ikke hvor han var. Han hadde reist bort tidlig om morgenen, men var ikke kommet tilbake. Litt senere på kvelden var gutten der igjen, og da var Peter kommet .

–    ”Du hadde nok rett for deg, du”, sa Peter. ”Det var nok bjørn du så allikevel. Nå kan du se på bursveggen…”.

Der var bjørnehuda oppspila. Peter hadde rekt sporet til Kjeipan, og der hadde han skutt bjørnen.

Det var alminnelig meining at Peter var den mest uredde av de fire brødrene når det gjaldt bjørnejakt.

En annen som hadde vært gjeter på Solum, fortalte meg at en dag han gjette på vestre siden av Bogna, ble der overlag til skyting mot Kjeipan. Da var det samen Thomas Eliassen som hadde skutt en bjørnbingse med to unger der. Thomas hadde funnet spor etsteds i Overhallafjella, og fulgt dem over Bogna og opp i Kjeipan. DA Thomas kom fram til Solum, sa han til ei av konene der:

–    ”No må’n Thomas ha rymgraut, fer no hi’n skøtti tre bjønna:”

I 1870-åra ble der skutt en bjørn på fjellet aust for Andsjøvatnet av Halvdan Romstad ilag med Georg Berre. OM dette er det utførlig fortalt i Johannes Kjesbus bok ”På jakt”.

I 1894 var min bror Erik hjemme fra Amerika, og om høsten skulle vi jakte etter elg i lag i Andsjø-marka. Mens jeg stod på post der Rønningsvegen begynner å gå opp, gikk Erik en runde utetter langs Bogna, svinga ved Klinga-merket og kom tilbake over Rønningen. Da jeg hadde stått på post en tid, så jeg meg tilbake i den retningen jeg kom, og akkurat der jeg hadde gått, ble jeg var noe som liknet en bjørn. Dyret satt som en hund og på passende skotthold. Men det rørte seg ikke, så jeg begynte å tro at det måtte være en trestubbe. Og så var jeg jo nylig kommet gående der denne skapningen satt. Da jeg skulle passe på om det kom elg, slapp jeg øynene fra denne skapningen. Og da jeg på nytt så dit, var den borte. Men da stod det klart for meg hva det hadde vært. Da Erik kom, fortalte jeg dette, og han mente at vi nok skulle finne karen. Vi hadde en fremragende elghund, men da vi kom dit dyret hadde sittet, viste hunden ingen interesse for sporet. Mens vi stod der, fikk vi i granskogen, ca. 50 meter oppfor oss, høre at det klappet som om en mann klapper i hendene med store sjøvotter på seg. Men hunden viste fremdeles ingen interesse. Da vi så gikk i retning av der vi hadde hørt klappinga, var karen forsvunnet.

 Dage før hadde Erik jaktet sammen med Elias Wik (da dreng hos far) på elgvallet vest for Bogna. Da de var kommet ganske nær merket med Flakk uten å ha sett nytt spor, og de stod der og snakket om å gå heim, ble det kastet en trerot mot dem oppå haugen der de stod. De kunne ikke begripe hvem som kastet, og hunden viste ingen interesse. Dette var nok samme karen som jeg så dagen før, midt imot på andre siden av Bogna. At det var en bjørn, er jeg ikke i tvil om. Jeg fortalte denne historien til jegeren Thomas Eliassen, og at bjørnen hadde klappet sammen labbene til oss. Da sa Thomas:

–    ”Det var ikke labbene den klappet med, – det var kjeften han slo i hop. Det har jeg sett. Da er den sint og lite hyggelig å ha noe med.”

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *