Kilde:
SKJÆRGÅRDSHISTORIER
Av Bjarne Moe Gumø
Hefte 2
BIBLIOGRAFISK FORLAG 1980
Sats og trykk: Naper, Kragerø
Klikk her hvis du vil kjøpe boken historien står i.

Brødrene Hartvig og Henrik Pedersen var prektige karer som var meget respektert i kretsen og i den øvrige bygd. På Gumø gikk de under navnet Persane. I ungdommen tok de til sjøs med seilskuter, og begge ble skipsførere. Når de var ute drev konene eiendommene ved hjelp av barna og tjenestefolk som det var lett å få i den tid for en billig penge. Da de ble eldre, ble de redere og sluttet sjøen. Sammen med Elev på østre Gumø og Halvor Borteid, kjøpte de sin første skute. Da de skulle sette navn på den, tok de forbokstavene i konenes fornavn, og skuta ble døpt ”Alia”, etter Anne, Lena, Ingeborg og Anne Helene. Det var Peder, Hartvig's eldste sønn, som fikk den å føre. Siden kjøpte Persane dampskipet «Respit» som Johannes Jensen på Kjærra førte.

Persane var bygdas første ordførere etter at Skåtøy ble egen kommune og skilt fra Sannidal i 1882. Da Persane var ordførere, var skatteprosenten i 3 øre, fortelles det her. Det høres noe utrolig ut, men det var jo sparsomhet som var det karakteristiske ved de gamle ordførere. Da Henrik bygde på Rønningen, viste han forsiktighet. Det ser ut som stuebygningen er påbygd flere ganger. De kostet etter som de hadde anledning i den tiden.

Det ser ut til at det store dobbeltværelse i annen etasje, det som vender mot syd, var ment å være barneværelse, i alle fall det på Østveggen, for der er det innebygd to korte senger i veggen, og de opptar ingen gulvflate. Værelset på vestveggen var like stort, og midt etter værelsene gikk en skillevegg som endte et par meter fra nordveggen hvor ovnen står. I mange år ble dobbeltrommet brukt av gårdens tjenestefolk, særlig etter Henrik's tid, for de neste eiere var barnløse. Som regel bodde gutten på nordsiden og tjenestejenta på vestsiden av skilleveggen uten dør imellom og med felles kakkelovn. Der kunne de gå til hverandre om kveldene og ha det hyggelig, det var husets varmeste rom. Bare en gang hørte man om at det holdt på å gå alvorlig galt. Nå er skilleveggen fjernet for mange år siden, men sengene i veggen er bevart.

Henrik Pedersen var gift med Anne Helene, datter til Stina og Søren Pedersen, de siste leilendinger på Østre «Gumø». Da Stina ble enke, flyttet hun til Rønningen og ble der resten av sitt liv. Hun holdt til i den midtre stue i første etasje.

I mange år sto det en stor krampe i en av takbjelkene like ved langveggen. Folk kunne ikke skjønne hva nytte den gjorde, men det lot seg forklare. Stina hadde sin seng langs veggen og i krampen ble knyttet en sterk lerretssnor som den gamle grep fatt i og heiste seg opp fra hodeputen, – en måte å hjelpe seg på.

Hartvig Pedersen, Midt-Gumø var gift med Ranneig Thorbjørnsdatter, Kirkesund.

Hartvig på Midt-Gumø hadde i sin tid huslærer til sine barn. De skulle være meget begavet. Thorbjørn som ble dyrlege, var vel den flinkeste. Det hendte sjelden at en ungdom fra øydistriktet fikk så høy utdannelse, og i den tid måtte de helt til København for å bli dyrlege. Johan Sørensen fra Oterøy ble jurist, begynte i oppdagelsespolitiet og ble senere politimester i Aker. Han kalte seg Søhr. I sine guttedager var han også innom Gumø på skole i gamlestua.

Huslæreren på Midt-Gumø holdt til i det lille rommet som vender ut mot tunet hvor bestemor Hedda levde de siste år. Det rommet ble lenge kalt «Aklestad kammers».