Kilde:
SKJÆRGÅRDSHISTORIER
Av Bjarne Moe Gumø
Hefte 2
BIBLIOGRAFISK FORLAG 1980
Sats og trykk: Naper, Kragerø
Send mail hvis du vil kjøpe boken historien står i.

Ungdommen gikk på «kast» hos gamle som hadde trangt om mat

Hundreåret er nylig passert siden Peder Hansen delte eiendommen mellom sønnene, slik at Hartvig fikk Midt-Gumøe og Henrik Rønningen.

Peder Hansen var leilendingssønn fra Østre Gumøe, og han hadde en bror som het Bernt som bodde på Haugen, en liten plass under østre Gumøe. Huset på Haugen ble revet for over 100 år siden og flyttet til nabogården og oppført der som bryggerhus. For 50 år siden så en murene etter den lille stuen, med gamle frukttrær omkring. Der sto det et veldig stort epletre som neppe noen her hadde sett maken til. I dag er alt dette borte.

Bernt hadde flere barn. Per flyttet til Knuten i 1861. Det stedet eier nå skipsreder Bergesen. Maren ble gift med skomaker Lars Thorbjørnsen. De bodde på Gjedholmen. Lars lå 18 år til sengs for gikt. Per kom til Arøy som toller.

Hans – en tredje sønn – var sjømann og kom til Kragerø en julaften fra to års tur. På veien ut til Gumøe forsvant han sporløst på en mystisk og dramatisk måte, sier tradisjonen; men om dette skal det kanskje fortelles en annen gang.

Peder Hansen var en klok og opplyst mann som i sin ungdom var skoleholder (lærer), og siden fikk han flere kommunale verv. I 1837 ble han den første varaordfører i Sannidal og Skåtøy. Peder Hansen giftet seg til Midt-Gumøe da han inngikk ekteskap med odelsdatteren, Marthe Hartvigsdatter. Far hennes Hartvig Olsen, mener man kom fra Kongsberg. Han var gift med Karen Jakobsdatter fra Øen i Kragerø.

Litt slektshistorie

Omkring 1750 bodde det en mann på Øen i Kragerø ved navn Torkild Jakobsen. I 1761 solgte han huset til sønnen Jakob som var gift to ganger. Karen og Torkild var barn av første ekteskap, Hans og Marthe av annet.

Torkild – sønn av Jakob – overtok farens hus i 1785 og døde i 1808. Søsteren Karen ble som før nevnt gift med Hartvig Olsen, som kjøpte Midt-Gumøe av Bartolomeus Arnoldsen mot å innfri til Halvor Heuch i Kragerø en utstedt pantobligasjon datert 4. august 1772, tinglyst 4. september samme år, lydende på 300 riksdaler; men den hele kjøpesum kom opp i 408 riksdaler.

I 1781 ble det holdt en offentlig dødsboauksjon over et hus på Midt-Gumøe-stranden etter eieren Ole Taersens død. Huset besto av et kammers og kjøkken samt et fehus. Hartvig Olsen fikk tilslaget som lød på 33 riksdaler.

Som nygifte bodde Hartvig og Karen en tid på Rønningen i det gamle huset som sto nærmere Rønningtangen i nærheten av kjøpmann Carlsens sommerhytte. Ved graving
utenfor hytteveggen for noen år siden fant man gamle kokekar, krus og bruddstykker av annet kjøkkeninventar, og i stranden nedenfor ligger stokker etter en gammel brygge.

På den tid var det far til Karen – Jakob Torkildsen – som eide Rønningen. Jakob kjøpte ejendommen i 1780. Da Hartvig og Karen flyttet inn på Midt-Gumøe ble det Marthe, Karens halvsøster, som drev på Rønningen. Men i 1813 solgte Hartvig Olsen på Marthes vegne Rønningen til kjøpmann Peder Knoph i Kragerø til en pris av 150 riksdaler.
I 1825 ga Hartvig seg i føderåd til svigersønnen Peder Hansen som i sin tid kjøpte Rønningen igjen og delte sin eiendom mellom sønnene. Den 10. april 1863 ble delings- og skyldsetningsdokumentet utstedt, og følgende fire herrer var med på oppmerkingen og underskrev: Halvor Christensen, Bortøe, Jørgen Bjørnsen, Skaadøe, Gunder Jensen, Røsholmen og Jens Pedersen, Jomfruland.

Torkild Jakobsen d. e. som bodde på Øen i Kragerø omkring 1750 blir da tipp-tipp-tipp-oldefar til Hartvig Kjønaas, Stabbestad. Da det nok finnes noen hundre personer i distriktet som er skudd på denne slektsgren, så kan kanskje dette ha sin interesse.

Da Peder Hansen hadde delt eiendommen, bodde han på MidtGumøe og endte sine dager der. Han var en streng mann som det sto respekt av i kretsen, men som gammel mann var han ikke alltid så lett å omgås. Peder ville engang selge en slipestein og en hest, og naboen Jens ville kjøpe. Flere ganger var han der borte, men Peder Hansen visste ikke hva han skulle ha. Naboen kunne ikke komme noen vei med ham. Gamlingen var vrang og kom stadig med følgende:

”Jeg kunne få mye mer for hesten hvis jeg reiste til marked med den.”

Til slutt ble Jens sint og sa:

”Ja, så ta slipesteinen og merra di og reis på marked, da!”

Den siste tiden han levde, satt han ofte ved vinduet og fulgte godt med. Han hadde særlig moro av å se på skolebarna som tumlet utenfor. Om vinteren når de rant på ski eller sludde og veltet som verst, da reiste han seg opp i vinduet, den gamle skjeggete hedersmann, og smilte eller lo.

De holdt skole i Gamlestua, og den står enda, men er nokså falleferdig, og alderen er ca. 300 år. For 150 år siden var den mye større. Tilbygget på nord- og sørsiden er forlengst nedrevet. I sin tid var det gjestgiverhus. Da nyhuset var ferdig, har eierne siden brukt Gamlestua til bryggerhus gjennom nesten 100 år. Nå er det kassert som sådant; men flere mener at det ikke må rives, men vernes om.

Anne Nesbukten fortalte at i hennes skoletid, møtte elevene også andre steder, på Østre- og Vestre Gumøe, Haukeberg og Knuten til det sted Martin Danielsen eier i dag. Det var lang skolevei for defleste. Når de kom til Kvernkilen, hendte det at de alt smakte på skolematen. I 1879 fikk kretsen sin faste skole.

Før i tiden kom ungdommen sammen til «kast». Det gikk helst for seg i fattigfolks hus om vinteren når det var vanskelig å få tak i fisk og annen mat. En og annen lørdagskveld kom de sammen til et ektepar som ville ta imot. Vertsfolket skaffet en liten gjenstand som de unge tok nummer på. Når trekningen var over spiste de og drakk kaffe, og dette hadde de med seg. De som holdt husværet, fikk mat nok og pengene som kom inn. Lenger ut på kvelden ryddet de stua til lek, dans eller annen moro. De holdt gjerne på natten til ende og vel så det. Som regel gikk det pyntelig for seg.

På Kalvtangen, en plass under Rønningen, bodde i 1850 årene Amund og Maline. Amund hadde trebein. I ungdommen får han til sjøs. På siste turen falt han ned av riggen og brakk beinet som det satte seg koldbrann i, og følgen var at det måtte settes av. Amund kunne dårlig klare seg i båt om vinteren, og de hadde det ofte trangt. De hadde to sønner som begge ble borte på sjøen; datteren reiste til byen og drev med rengjøring.

Det ble «kast» nokså ofte hos Amund og Maline, og siste gangen gikk det noe vilt for seg. En av dem fikk delirium, og jentene ble vettskremte. Styggere syn hadde visst ingen sett, og det opptrinnet ble aldri glemt. To-tre karer sprang inn på galningen, og der ble det basketak, og alt som i stua var får ille. Ut bar det, døra ble hengende på en hengsle, og trammen trampet de i stykker. De dro ham ned til brygga og kastet ham i vannet og vassdengte ham.

Ja, så forteltes det. Og straks ble han rolig, og var som dott mellom hendene på dem. Men fy, for en hard og kald kur.

Om ikke så lenge var Amund død, kona reiste inn til datteren, og stua ble revet.
I flere hus på begge sider av sundet holdt de «kast». I Langårsund møtte de gjerne opp, og før i tiden het stedet Vintereid-Bråten. Forbi det stedet kom folk østfra om vinteren for å gå isen til byen. Når de rodde la de ofte innom; der fikk de kjøpt både mat og brennevin. Vertsfolket kjøpte billig brennevin på ankere og solgte ut i drammevis.

I det gamle Gjedholmhuset (det er borte nå) holdt de «kast», og der havnet plutselig et dansende par i kjelleren. Lemmen gikk ned, og da de uskadde stakk hodene opp, ble det et leven og en latter som nesten ingen ende ville ta.