Internt referansenummer: 16.04.2011 – BOK
Kilde:
Grensebeboerne
Av Thor Krog
Klikk her for å lese forordet til boka

Den 7. mai 1945 fikk vi høre at tyskerne hadde gitt opp kampen og overgitt seg betingelsesløst. Selv om vi hadde håpet på dette lenge, var det så gledelig at vi våget nesten ikke å tro det. Denne tiden ble senere betegnet som «da freden brøt løs».

Vi som hadde hatt øvelser i hytta på Grinfossmoen samlet oss. Våpenhvilen skulle først tre i kraft den 8. mai kl. 12. Men vi orket ikke å vente. Vi dro til Østre Krog og omringet leikestua. Der lå det nemlig noen tyske soldater og holdt vakt over to nødlandede fly. Jeg har tenkt siden at vi var heldige. Hvordan ville det ha gått hvis de hadde forsvart seg? De hadde antagelig flere års trening bak seg, mens vi hadde bare noen få dager der inne på hytta.

Og hva med våpnene? Jeg hadde en maskinpistol av norsk fabrikat. Delene til denne var fabrikkert på forskjellige bedrifter i Oslo under okkupasjonstiden. De ble så skrudd og sveiset sammen til et slags våpen. Et våpen som var tilnærmet lik det engelske Sten-gun. Jeg kunne jo ikke vite om det virket i det hele tatt. Jeg hadde aldri løst et skudd med det. Det viste seg imidlertid senere at jeg hadde ingen grunn til mistanke. Våpenet virket like godt som sitt engelske forbilde. Det finnes et eksemplar av denne typen på hjemmefrontmuseet i Rakkestad.

Vi var heldige. Tyskerne kom ut av leikestua blide og glade. Det så nesten ut til at de var enda gladere enn oss. De tenkte antagelig bare på å komme hjem til sine kjære i Tyskland. Vi tok våpnene fra dem og kjørte dem til Skullerud. Men så fikk vi beskjed om å gå i dekning til den omtalte timen ankom. Vi reiste til Degnes og avventet i skogen der en tid. Vi ble sultne og gikk fram til gården for å spise. Men maten var ikke ferdig enda. Jeg ville benytte ventetiden til å gå og hente de røykgranatene jeg hadde lagt igjen der oppe i skogholtet. På veien, straks syd for Degnes, fikk jeg se en lastebil som kom nordfra. Det sto mange menn på lasteplanet. «Tyskere,» tenkte jeg, «det er best å stikke.» Jeg løp av veien og over en velteplass for tømmer. Bilen bremset inn. Det smalt et skudd og et skudd til. Så kom det en serie med skudd. Jeg må si det var ganske ekkelt å høre denne knitringen fra en maskinpistol straks bak meg, og å vite at det var jeg som var målet. Jeg løp for livet og kom meg bak ei stor, kvistet gran. Videre løp jeg gjennom skogen mot gården. Jeg mistet maskinpistolen, men lot den ligge og bare løp. Nå ville jeg oppleve freden.

Jeg var nemlig litt lik vår gamle bygdeoriginal Edvard Jørnehaugen. Han sto på Risendammen en gang og ledet tømmer inn i tømmerrenna der oppe. Da ble det et forferdelig tordenvær. Under et lite opphold i bulderet ropte han til sin arbeidskamerat på den andre sida av renna: «Det var fælt sku’n bli ihjælslien nå når det snart er kvæll’n!»

Jeg ventet ikke på kvelden. Nei, jeg ventet på morgenen; fredens morgen, og all den glede den ville bringe med seg. I all hast kom jeg fram til mine kamerater. Jeg møtte først Andreas Sæther. Han kom glisende mot meg. «Er dette noe å glise av?» tenkte jeg. «Det er svenskene,» sa Andreas. «Nå driver de og setter opp et maskingevær mot skogen, der du løp.» Det var altså en flokk svensker som hadde meldt seg frivillig til de norske hjemmestyrkene. De hadde sin bakgrunn fra Den franske fremmedlegionen, eller fra Finlandskrigen, de fleste av dem. Nå hadde de ligget rolig i lang tid i ei skogskoie ved Langvannet. De hadde tydeligvis blitt temmelig blodtørstige, og skjøt nå på det de syntes var mistenkelig.

Svenskene ble plassert i Bondestua i Rødenes og i Klund bedehus. De hadde patruljerende vakt mellom Kroksund og Ørje. Den jeg husker best av dem, var en med mye svart skjegg. Han syklet alltid med pistolen i handa, og med handa på styret. Vi fikk vaktområde ved Ørje. Noen ble plassert på hotellet, og de øvrige i den gamle tollgården. Her opplevde vi noen gledesdager jeg aldri har sett maken til. Ørje var stadig fullt av folk, og alle var blide og glade. Aller flest folk var det på kveldene.

Det var den reneste 17. mai-stemningen hver kveld. Med Oslo-bussen kom det svært ofte folk fra tysk fangenskap. Disse fikk da en hjertelig velkomst.

Vårt vaktområde var først og fremst Kanalbrua, men vi holdt også noe vakt ved Ørje kursted og ved Anonbybrua. Jeg husker jeg hadde en lang natt ved Anonbybrua en gang. Jeg gikk der i 3 timer. Det fantes nesten ikke biler den gangen, så det kunne jeg ikke vente å se. Men det var heller ingen folk å se, og jeg ventet på avløsning. Min kamerat hadde funnet seg en dame, og uteble. Jeg fikk 3 timer til. Jeg gikk over brua, bort til bikkja og tilbake over brua i det uendelige. Bikkja, hva var så det? Da tyskerne forlot kurstedet, hadde de reist ifra en schæferhund. Den hadde vært innestengt på et rom i noen dager da vi fant den. Den hadde ikke fått mat og drikke og var helt hysterisk. Ingen vågde å lukke opp for den. Den måtte skytes gjennom dørsprekken. Den var seiglivet også. Det ble skutt tre pistolkuler i hodet på den før den falt. I likegyldighetens navn ble den kjørt ut til Anonby og gjemt mellom buskene der. Nå lå den der og råtnet, til uhygge for vakta, og for andre også.

Vakta på Kanalbrua var mye hyggeligere. Der gikk vi to i følge, og det var mer trafikk. Der var det i det hele mere å oppleve. Vår oppgave var å kontrollere at trafikantene hadde grenseboerbevis. Og vi skulle kroppsvisitere om vi fant noe mistenkelig. Jeg husker at Gudbrand Berger og jeg kontrollerte en mann som ikke hadde noe grenseboerbevis. Derimot hadde han en pistol i lomma. Han ble arrestert og tatt med til tollgården, for senere overlevering til rikspolitiet.

Rikspolitiet var, så vidt jeg husker, tidligere norske flyktninger som hadde fått sin opplæring i Sverige. Disse tok seg også av de norske jentene som hadde hatt befatning med tyske soldater. Jentene ble plukket sammen. De ble kommandert opp på en lastebil, til stor forlystelse for mange. Så ble de kjørt til Halden. Men jeg tror ikke at det ble noen langvarig arrest. Jeg må si at jeg hadde litt medlidenhet med disse jentene. Jeg hadde i frisk erindring hvor morsomme de var, disse jentene i leiren i Bondestua. De tyske soldatene var sikkert like morsomme for disse jentene. Det var ikke så enkelt å være menneske. Det var ikke så greit å alltid tilfredsstille våre politikere. En måtte være så mangesidig. Særlig hvis politikerne gikk med et brukket gevær på jakkeoppslaget den ene dagen, og et ladet gevær på skuldra den andre.

Men det var ikke alltid bare glede å være på Kanalbrua heller. Det kom en lastebil vestfra en gang. Jeg forsøkte å stoppe den, men den lystret ikke. Jeg hev opp maskinpistolen og siktet på forhjulet. Da tro sjåføren på bremsen så det skrek i asfalten. Han fikk stoppet ved siden av meg. Akkurat da var det noe som klasket til meg. Jeg ble satt fullstendig ut av funksjon, og bilen forsvant. Hva hadde hendt? Baker Møllhausen i Oslo hadde kjøpt seg en gård i Rødenes, Søndre Måstad het den. Han var blitt ivrig bonde. Her skulle det vokse, koste hva det koste ville. Nå hadde han begynt å kjøre møkk fra utedassene i Oslo for å gjødsle jorda med. Han lastet dette svineriet på lastebiler med halvhøye lemmer og dro en presenning over. Denne transporten gikk som regel bra. Men ved å bråbremse hardt, forskjøv lasten seg og flommet over forlemmen. Det var en slik bil jeg hadde stanset. Og nå var jeg nær sagt begravet i folkemøkk. Jeg dro meg ned til Rødenessjøen. Der lå jeg og vasket meg lenge. Jeg syntes ikke at jeg hadde noe håp om å bli ren, men jeg håpet å få av meg noe, slik at jeg kunne slippe inn til folk og få vasket meg skikkelig. Vel, det gikk bra. Jeg fikk av meg skitten. Vaktholdet ble flyttet over broen, for å unngå den verste stanken.

Festen fortsatte i det herlige sommerværet, som det var den gangen. Og de fleste tenkte mere på å gå i banken og få en bankgaranti så de kunne handle i Sverige, enn de tenkte på arbeidet. Svenskene hadde nemlig holdt sitt forsvar ved like. Derved hadde de greid å holde seg utenfor krigen, og slik hadde de spart store verdier. Og sist, men ikke minst, hadde de spart mye blod og tårer. Det er gledelig å se at vi har lært noe av de fem krigsårene. Vårt forsvar er i dag noenlunde brukbart. Vi får håpe at det ikke blir tilsidesatt på nytt.