Internt referansenummer: 07.11.09 – A

Kilde:
GJEMNES-MINNE 2008

Gammel og ny tid på Storlandet.

v/Ole N. Stokke

De fleste av innbyggerne i Gjemnes kjenner vel  Storlandet som ei grend mellom Høgset og grensen til Eide kommune.  Tidligere ble   området ut til Lyngstad benevnt som Storlandet.

På Lyngstad ble det i sin tid anlagt ei koppermin (gruve) som bar navnet Storlands Kopperminer Ingen  vet når denne ble anlagt men den var i drift til midten på  1800 tallet. Det er i dag mulig å gå inn i gruvegangene. Fra min barndom kan jag huske at området  mot Eide ble  kalt for Storlandet og bar vel den gang navnet sitt med rette.

Fra enkelte hold er det blitt hevdet at navnet har en viss tilknytning til  Averøy. I tidligere tider ble første del av navnet uttalt som  ”Afar”  som betydde stor  og øya ble da Storøya. Området på andre sida av fjorden ble da Storlandet.     

For å komme tilbake til temaet skal jeg ta noen glimt fra bygda i eldre tider.

I deler av bygda har det vært bosetting   så tidlig som i Fosnakulturen (6000-6500) før vår tidsregning.

Axsel  Hoel som var redaktør i Romsdalsposten og en ivrig historiegransker bekrefter dette i en artikkel i avisen 8. juni 1963 hvor han skriver at Stokke er ei av de eldste bosettinger i området.

Min far fant i 1940 en stor grovt tilhugget steinøks som ble kalt for Nøstedøks. Navnet har den fått på grunn av  at den første gang ble funnet på gården Nøstvedt i Ås  i Akershus. Den ble datert til tidsepoken Fosnakulturen.  

Det er funnet en god del steinalderverktøy  i flere områder i bygda. Dessverre ble ikke alt tatt vare på. De funn som har størst historisk verdi ligger  nå på museet i Trondheim.

Storlandet har i den kjente fortid vært ei jordbruks – og fiskeribygd  hvor innbyggerne vel var opptatt med å fø seg og sine.

I ufredstider kunne de nok og bruke sverdet.  Varden på Stokknoken  viser vel at de og var forberedt på ufred.

Et sagn sier at det sin tid var en herse (småkonge) som rustet ut et langskip og deltok i slaget ved Rastarkalv.  På Stokknesset ligger det flere gravrøyser som har vært åpnet. De som falt fikk ofte med seg bruks- og pyntegjenstander  til bruk i sitt nye liv. Det var oftest gravrøvere som åpnet gravene på jakt etter verdigjenstander.

På Ikornneset er det og gravrøyser som  man tror stammer fra  slaget ved Rastarkalv.

Etter dette lille sidespranget vil jeg komme tilbake til dagliglivets arbeide og slit i vår nære fortid.   

Fram til at det kom motordrevne fiskefartøyer ”rodde” folk fiske. Naboer slo seg sammen til et båtlag og dreiv da fiske fra Storholmen , Øksenvågen og Grip. Ofte rodde eller seilte de heim i helgene for å proviantere.

I første del av fiskeriperioden bestod nok maten stort sett av  ”ferskfisk og lever”   og med ”duving”  som  desser, en  mat en nok kunne ete seg  ”kjei” av.  

Når de var heime i helgene  for å proviantere var det stort sett brødmat, potetball , kjøttsuppe,  spekemat  og for ikke å glemme surmelk som var den mest aktuelle maten.

Tilbaketuren  til fiskeværet måtte aldri starte før etter midnatt søndag, det gikk så langt at enkelte prester anmeldte de som startet for tidlig for å ha brutt helligdagsfreden. Denne praksisen ble vel etter hvert vannet ut.  Prestene hadde nok fått  travle  helger  idag hvis de skulle følge skriftens ord på dette område.

På de stedene som er nevnt ovenfor leide fiskerne ”rorbuer” hvor de bodde under hele vinterfiske. Ofte var det bare et rom og kanskje et lite kjøkken. I oppholdsrommet åt og sov de, en kan vel tenke seg odøren  når gjennomblaute ”vånnmålskleå” skulle tørkes til neste dag.  Det kan vel skytes inn at   mange av disse rorbuene ikke var av noen høy standard hadde en god ”ventilasjon”.    

Et handelssted med fiskemottak var det alltid på de stedene fiskerne holdt til. Jeg har aldri hørt at det var noen store gnissinger mellom fiskerne og eieren av mottaket. Fiskerne tok ut mat og redskaper og leverte fisken på samme plass. Når sesongen var over  ble kontoen oppgjort og alt endte oftest i fred og fordragelighet.  De skulle jo treffes neste år. Ble det gnissinger var  det vel høvdsmannen den som måtte ordne opp.

I området her var Averøyingene først ute med å anskaffe motordrevne fiskefartøyer (skøyter) Storlendinger  var tidlig ute og fikk hyre på disse båtene, mange ble fast mannskap til  de ble eldre og sluttet som fisker.

Etter krigen  ble det en god tid for fiskerne. Vi husker vel alle de enorme sildemengdene som ble tatt opp. Noe som sitter i hukommelsen var samtalene på fiskeribølgen  og hvor det stadig var rop på hjelpere.  Hjelpere var båter som ikke hadde fiskeutstyr men som baserte seg på å håve inn overskuddsfangst som fiskebåtene ikke hadde plass til. Hjelperne hadde lite manns-skap og kunne ofte ha en god lott i løpet av sildesesongen.

Problemet for de fleste var at mottaksapparatet ikke hadde stor nok kapasitet og båtene måtte gå langt for å få levert fangsten.

I tida etter krigen kom jordbruket inn i en omstillingsfase. Mange  med små bruk sluttet og tok annet arbeide.

De som hadde erfaring som snekkere fikk arbeide med gjenoppbyggingen i Kristiansund. De fleste ble ukependlere mens  noen slo seg ned der og ble kristiansundere  for godt.

Her i bygda ble det og store forandringer, det ble slutt med det alsidige jordbruket.  

Hest og hesteredskaper forsvant og traktorer med mer og mer avanserte redskaper kom inn.
Gardbrukerne fikk det lettere med de nye hjelpemidlene og ble vel etter hvert å regne som enmannsbedrifter.  Det ble etter hvert et ensomt yrke å være gårdbruker.

Melkeproduksjon var det som gav en noenlunde brukbar inntekt og da ble  gras og litt korn det eneste som ble dyrket.

Fra ca. 50 melkeprodusenter tett etter krigen er det nu bare 4 igjen.

Først på sekstitallet ble skolen nedlagt og barna overflyttet til Gjemnes. Folketallet gikk nedover,  foreningsliv  og andre sammenkomster  med sosialt tilsnitt gikk tilbake. Fjernsynet får vel og ta sin andel av den negative utviklingen.

Samferdsel er og et sørgelig kapittel.  Skoleruta er i dag den eneste form for offentlig kommunikasjon. Den siste opprusting av veien  skjedde midt på 70-tallet. Veien ble bygd med møteplasser og en kan vel ikke beskylde Vegvesenet for å være for framsynt i sin prognosesetting.  Det har vært en voldsom trafikkøkning  som etaten nok ikke hadde greid å forutse.  Å gå eller sykle er i dag nesen en umulighet. Det er nesten blitt en begivenhet å se en syklist.

For en tid tilbake var det noen ungdommer som gikk hele bygda med underskriftsliste som ble levert til kommunen  for om mulig å få litt drahjelp. En kan vel med god samvittighet si at interessen var laber. Det var vel å ønske at kommunen kunne ta litt tak  i forholdene.

Vegvesenet har senere holdt noen folkemøter både her og i Eide. Om det kommer noe ut av dette får vel fremtiden vise.   

Det som er gledelig er at unge barnefamilier har flyttet til bygda. Prognosene for barnetallet er stigende og er vel en av grunnene til at Gjemnes Skole blir beholdt og skal  opprustet.

Disse ungdommene har  og tatt på seg et betydelig økonomisk ansvar ved at de har bygd barnehage i tilknytning til boligfeltet i Søvika. Dette medførte og en betydelig dugnads-innsats.

Som en parantes kan jeg nevne at det og tidligere har vært lagt ned  en betydelig dugnadsinnsats i bygda. Da Svartåa  Mølle ble bygd i 1930-32  hvor gardbrukerne fra Røvik til Grønset var andelseiere var dugnadsinnsatsen på 6048 timer.  
Barnehage og skole er  i dag blitt en viktige institusjoner og vil sikkert være med å få folk til å bosette seg i bygda.

Ønske for fremtiden er vel  bedre vei og  kommunikasjon.

Veien i dag  hadde vel passet best for en romantisk tur med hest og skyssvogn.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *