Internt referansenummer: 11.12.09 – A

Kilde:
Det hendte i de dage
Rolf Baggethun
Glimt fra Borre og Horten i en svunnen tid
A/S GJENGANGERENS TRYKKERI
Klikk her for å lese ”Forordet”.


Gjestgiveriene og skysstasjonene

 

Bilder-side0034

En reisende på en avsides bygdevei. (Diriks)

Sin første kjørevei fikk Vestfold i 1600-årene. Den gikk fra Akershus til Larvik og var antagelig ferdig omkring 1660. Grevskapet fikk til og med egen veimester, utnevnt av greven av Jarlsberg den 30. juli 1684. Bestallingen hadde denne ordlyden:

«Bestalling for konduktor Jakob Larsson boende på Horten, at være veimester udi grevskapet, in specie fra Horten til Jarlsberg fra Tunsberg til Tassebæk, item den store landevei fra Tunsberg til Strømsø, så og alle veie som de øvrige prestegjeld har til deres ladeplasser, dertil den vei som faller over Hanekleven, samt alle tverveiene imellem prestegjeldene som tingreisene faller, og med broene av almuen udi hvert distrikt vorder vel vedlikeholdt og det uferdige forferdiges.»

Professor Yngvar Nielsen forteller i en avhandling om det norske veivesen om hvorledes en veibefaring på den tiden artet seg. Fogden eller lensmannen red rnidt i veien og holdt tvers over hesteryggen en stang, gjerne 8 fot lang. På endene av stangen hang vidjehanker. Hvis nu bonden ikke hadde holdt skogen vekk, sopte kvistene hankene av og rev kanskje ned selve stangen. For hvert slikt hankefall var mulkten 2 skilling, for et stangfall 8 skilling. Det var ikke lenge mellom hver gang slike veibøter ble ilagt. Den eldgamle regelen var at hver bonde skulle holde vei og bruer over sin eiendom. I 1643 kom en forordning om at veiene skulle oppdeles i veistykker, slik at hver bonde fikk ett. Veistykket måtte være i stand innen Korsmesse (den 3. mai) om våren og Mikkelsmesse (den 29. september) om høsten. Gjaldt det større bruer, måtte hele grenden eller hele sognet betale gildet.

På disse skrøpelige veiene gikk trafikken sommer som vinter. Med passende mellomrom lå gjestgiveriene og skysstasjonene plasert, der den reisende kunne få mat og overnatting samt friske hester til sin fortsatte ferd. Det ble flere av disse stedene etterhvert som veiene ble bedre og trafikken øket.

På våre kanter var vel de eldste gjestgiverier og senere skysstasjoner på Vold i Nykirke, på Søndre Solerød i Undrumsdal, på Valle i Ramnes og på Fyllpå i Sem. I forbindelse med postkjøringen var det også mange andre gjestgiverier i distriktene, bl.a. på Lasken i Sem, Kjær i Borre, på fergestedet Horten og på Bruserød i Nykirke.

Ettersom gjestgiveriet utelukkende var myntet på de reisende, var det strengt forbudt for innehaverne «å holde kro» for sognets bønder eller andre av almuen som ikke var veifarende, eller som på sine reiser passerte stedet. Overtrådte gjestgiveren dette forbudet, mistet han bevillingen og pådro seg straff for ulovlig krohold.

Dette fremgår blant annet av en fornyet kongelig bevilling av 1802 for Kristen Tjøstelsen på Nordre Lasken i Sem — gjestgiveriet var i 1799 blitt flyttet dit fra Søndre Lasken. Han skulle betjene de reisende med fornødne losjementer samt spise- og drikkevarer til nødtørftighet og for en billig betaling. Den årlige avgiften til den kongelige kasse ble satt til 2 riksdaler. Av vilkårene han måtte godta, fremgikk det at han på stedet kunne brygge øl til gjestgiveriets fornodenhet, men det var ham aldeles forbudt å brenne brennevin; den varen måtte han kjøpe i tilstrekkelige mengder i nærmeste kjøpstad.

Så kom skysstasjonene inn i bildet og avløste med tiden gjestgiveriene, eller la oss si det slik at det ble en kombinasjon, etterhvert som skyssvesenet ble organisert i faste former.

I amtsarkivet finnes det retningslinjer for en «Skyds-Indretning» for Tønsberg by av 12. oktober 1791. Her nevnes det blint annet at hestene måtte være «forsvarlige», slik at den reisende ikke hadde noen grunn til å beklage seg, ellers kunne skysskafferen vente seg tiltale og straff.

Bilder-side0037

Horten som fergested omkring 1832. (Etter Rødbergs maleri).

Denne skyssinnretningen hadde å befordre reisende til disse skysstasjonene:

til Sørby i Skjee sogn 1 ¼ mil,
til Valle i Ramnes sogn 1 ¼ mil,
til Solerød i Undrumsdal anneks 1 ¼ mil,
til Kjæt i Borre sogn 1 mil,
til Aarøsund eller til Seevigen på Nøtterø, hver 1 mil,
og til Bogen i Stokke sogn når isen kunne kjøres, 1 mil.

Som betaling for denne skyssen skulle skysskafferen ha 32 skilling pr. hest pr. mil året igjennom. For en hest som ble satt for karjol eller kjerre, skulle betalingen være 40 skilling pr. mil. Men var flere hester spent ved siden eller foran, skulle disse betales med 32 skilling pr. mil. En dobbelt karjol med to personer i skulle befordres med to hester, det samme skulle en enkelt karjol når det sto en stor kuffert på den.

Hvis folk som var bosatt i Tønsberg ville ha sendt lass til noe annet sted, måtte de ta den befordringen som de mest hensiktsmessig kunne få, enten ved hester fra byen eller landet.

Av en dagbok for skysskiftet på Solerød i Undrumsdal fra rnidten av det forrige århundre fremgår det at det var henlagt femten, til atten hester til denne skysstasjonen, vesentlig fra Undrunisdal. På bestemte dager i uken skulle de enkelte gårder stille et bestemt antall hester til disposisjon. Skyss-skafferen måtte føre inn i dagboken navnene på de reisende, hvor de reiste hen og hvor mange hester de fikk til skyssen.

La oss avslutte disse betraktninger fra gamle dagers reiseliv og kommunikasjoner med å se litt på bøndenes skyssplikt, som på en måte var bakgrannen for det hele.

En kongelig forordning av 1648 bestemte at enhver gård som ikke var bebodd av embetsmenn, hadde plikt til å yte skyss i påkommende tilfelle, og samtidig ble det gitt påbud om opprettelse av gjestgiverier på hver tredje mil langs veien.

Før den tiden var det skysskaffere utover bygdene som hadde plikt til å skaffe de reisende skyss ved å varsle bøndene om at de måtte stille med hester, eller han måtte selv kunne besørge skyssen. Private reisende måtte betale turen. Men Kongens embetsmenn hadde rett til friskyss når de var ute og reiste i embets medfør, og de var ofte på reisefot. At bøndene var misfornøyd med ordningen, viser de mange bøter som særlig fra 1600 og fremover ble ilagt bøndene for skyssforsømmelse.

Det var ikke før enn i 1816 at en ny skysslov fritok bøndene for plikten til å yte friskyss. Fra den tiden skulle all skyss betales. Øvrigheten hadde fortsatt krav på å bli skysset, og enkelte bønder skulle fortsatt stille skyss til rådighet, etter vedtatte takster.

Bruserød i Nykirke var et av de gamle gjestgiveriene. Gården ble i 1823 kjøpt av Jørgen Hansen fra Brekke i Våle. For å kunne klare å huse de reisende — han fikk bevilling til å drive gjestgiveri — måtte han bygge et tilbygg østover på gården. I juni 1826 ga en fogedtakst ham beskjed om hvilke priser han hadde lov til å ta av de reisende:

Side0038

Disse takstene var gjeldende på den tiden for alle de priviligerte gjestgiverier i Jarlsberg fogderi.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *