Internt referansenummer: 13.10.09 – A

Kilde:
Hva jeg minnes…
(Erindringer II)
JOHAN STEENBERG d.e.
Jubileumsskrift
Steenberg Grafisk a.s – Drammen 1994
Klikk her for å lese ”Foreordet”.

Grise-Risting

ALLE litt eldre drammensere husker nok Johan Risting. Hans far hadde vært grisekremmer, og det var efter ham han hadde fått dette bindestreksnavnet. Hans onkel, Skibsreder Risting i Kristiania, hadde forsøkt å få skikk på gutten. Han hadde ham en tid på kontoret, senere også til sjøs, men intet hjalp på kam. Til sist måtte han oppgis.

Så drev han på egen hård som kremmer. Kremmer var han til gagns. Lang, tynn og sleivet fór han omkring. Han skydde hverken lovlige eller ulovlige midler. Øvrigheten ville nødig ha noe med ham å gjøre, for han hadde et munntøy som det sto respekt av.

En politimann traff Risting med en sekk på ryggen som det duftet mistenkelig av. Det var i den ulovlige tiden.

«Hva har du i sekken?» spurte politimannen. «Vær inte redd du», sa Risting, «du kan da se at det inte er kjerringa til N.N. Henne veit du å treffe lel, om inte jeg skulle bær’a i en sekk til deg.» rolitimannen lusket av.

Av er grosserer, som Risting solgte ut mindre god nøkkelost for, ville Risting ha litt forskudd. Grossereren ville ikke ha noe med Risting å gjøre på åpen gate. Men deri gjorde han en feil. Risting lot sin taleflom flyte over grossereren, og den skildring som Risting ga hans engroslager, ville ikke stått for stadsfysikus Bonnevies skarpe næse.

Med en sekk under armen om sommeren, og en kjelke dinglende efter sig om vinterers, fartet han byen rundt. Det var ikke fritt for at han var en forløper for vår tids «svartebørs». Han hadde ikke bare sekundavarer. Folk av alle rangsklasser kjøpte av Risting.

Men det var noe særskilt ved harm. Han var musikalsk. Hver søndag var han fast tilhører i «fattigmannsparken» når musikken spilte i Parken. Slo man da av en prat med harm, fikk man et andet inntrykk av Risting. Kremmeren Risting var borte. Man hadde for sig et menneske med sans for det fine og rene i musikken.

Den siste gang jeg så ham, slentret han over bragernes bro fulgt noen skritt etter av sin bedre halvdel. Han møtte noen hallingjenter som «gikk på den gale siden». Risting holdt litt gøy med jentene. Det tålte ikke madamen. Hun halte inn på ham. En kraftig høyre, og Risting lå på alle fire ute i den bløte kjørebanen Han reiste sig op og sa: «Er’u gær’n, kjerring!»

Hans navn har holdt sig her i byen mange år etter hans død i forbindelse med en av hans varer: «Risting-pungene», som ennu selges. En stor skinnpung med messinglås som smeller som en dørlås, når den lukkes igjen.

Hva-jeg-minnes-bilde-side-0046

«Risting var nesten alltid ifølge med sin kone som gikk noen meter bak. Bildet er tatt på Bragernes Torg, ved Torghallene.» Fotograf ukjent.

Hva-jeg-minnes-bilde-side-0045

En av de første trikkene på Bragernes Torg i 1911. Fotograf ukjent.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *