Kilde:
NORSKE SAGN
ETTER FORSKJELLIGE KILDER
FORLAGT AV
CAMMERMEYERS BOGHANDEL
OSLO 1941

Oppe i Gol i Hallingdal, kort før storveien deler seg til Ål og Hemsedal, er det en stor, høy hang som har en egen form; Hahaugen heter den. Det har alltid bodd haugfolk i den, og den dag i dag er det folk i bygda som har hørt spill og låt fra haugen.

Men en julenatt i gamle dager rente en bondegutt, Gudbrand Golberg, på ski bort på haugen og ville se hvorledes haugfolket holdt jul. Haugen lukket seg opp for ham, og ut kom det ei jente med gult hår og blå stakk, og så vakker at han aldri hadde sett maken. Hun bød ham et stort horn med juleskjenk, men da han tok hornet og «glåmte» nedi, ble Gudbrand fælen for å drikke; for skjenken var som bare ild og loger. Han slo den over aksla bakenfor seg. Det sydet i snøen og freste i skiene, for skvettdråpen svidde hol tvers igjennom. Dermed slapp han seg utfor bråbratta med hornet, og i det samme skreik gamletrollet:

– ”Ja, bare bi til jeg får på meg trillebroka du!”

Enda Gudbrand spente i, alt han orket, var det ikke lenge før han hørte trollet trille og trille så han syntes mest det var bak på skiene hans og tok etter nakkebeinet på ham. Men da hadde han ikke langt heim heller.

Da ropte Golbergtrollet ut fra Golberg-kampen:

– ”Renn det arde, men ikkje det harde, Gudbrand!”

Det skjønte han skulle bety at han måtte holde seg etter de jordflekkene som var ardet, og der jorda var signet da grøden ble lagt i den; der hadde ikke trollet noen makt. Dette lydde Gudbrand, for her kjente han hver stein. Trollet fulgte etter ham langs åkerreinene og truet og lovte det, at om det ikke fikk igjen hornet, skulle det bli Golbergfolket til men like til niende ledd. Men da spratt sola, og så sto trollet der i stokk og stein.