Internt referansenummer: 21.11.2014 – BOK
Kilde:
VANDRING I DET TRONDHJEM SOM SVANT
Asbjørn Lund
Med tegninger av forfatteren
ISBN 82-990636-1-2
Sentrum Trykkeri, Trondheim 1981
Klikk her for å lese en kort «biografi» om Asbjørn Lund

 

 Hain Martin

 

DET ble Martin Sæterhaug Trondhjems Skøiteklub sendte som vår bys representant til norges-mesterskapsløpene 18. og 19. januar 1908 på Frogner Stadion i Kristiania, som hovedstaden dengang het. Man var spent på hvordan han ville greie seg, for han skulle få de meget gode kris-tianialøpere brødrene Sigurd og Oscar Mathisen, fjorårets norgesmester, å hanskes med, og ikke så få trondhjemmere hadde spandert på seg en hovedstadstur for å overvære skøyteløpene.

Den forlengst avledne trondhjemsavis Dags-posten skrev i mandagsnummeret 20. januar, at «En begeistret Sportsmand, som overvar Løbene igaar, ringte os op i Telefonen».

–    Oinnsjyill, e det Dagspåstens redaksjon?
–    Ja, værsågo?
–    Ja, det-her e rikstelefonsamtale, æ ringe fra Krestjania, æ syntes æ mått bekåst på mæ det.
–    Jaha?
–    Ja. Æ syntes æ mått fortæl litt om dein begivenheten som gjekk for sæ på Frågner stadion igår og idag. Skøiteløpan. Æ villa gjerne få berætt litt om dem. Ja, for det va en opplevels ailtså. Heilt uforglæmmeli. Både for mæ å di ainneran fra byn som va der på Frågner stadion. Ja, for Di kain tru at’n Martin, hain Martin Sæterhaug, gjekk nånn flåtte løp! På aill distansan. Å vart nommer ein, ja, på fæmtusen! Kom-inn på tia niseksogtyve… No e itj æ dein som fær me store ord å bombastiske talemåta, men ve dein-her anledningen her, må æ næsten sei at’n Martin løp aildeles vidoinderli vakkert. Ja, æ kuinn næsten sei guddåmmeli. Det va no så stili over’n, å hain fræmhæva sæ så storslagent over di ainneran. For dæm kava å sjangla sæ fræm, så det va reint trist å sjå på. Men hain Martin! Å, det va slik en eleganse over løpe hainnes. Noe så betagende vakkert, om æ så ska sei det, å æ sto der me jærte skutt som en klomp opp i halsn av beoindring. Ja, for hain skjelt sæ så heilt ut fra di ainneran. Å da’n Martin va færdi me løpe sett, ja da va det liksom itj-nå mer å sjå på da. Det va liksom inntræssen vart heilt bort. Di ainneran? Nei, som sagt, dæm bare kava å sjangla sæ fræm, dæm. Hain Mathisen? ja, når Di høre det at’n Sigurd Mathisen kom-inn heile toogtyve sekuind æfter’n Martin på fæmtusen, på tia niåttogførti, da skjønne Di sjøl. Å Di mene brorenn? Hain Oscar Mathisen? Jauda, æ veit da det at’n vart norgesmester ifjor, men samt å sei så trur æ no det, æ, at det nærmest mått vær en tilfældighet det, at’n vart norgesmester. For æ hadd no veinta mæ, litt iaillf all, mer av hain. Ja, hain gjor det no ber einn brorenn da, kom-inn som nommer to på tia niåttogtyve, to sekuind æfter’n Martin, men som sagt, ka stil å håildning angår, a eleganse, så står’n Martin så langt, langt fræmfor krestjanenseran. Ja, det vil æ sei, at krestjanenseran har sainneli my å lær av’n Martin, før dæm lære sæ te å kom litt mer på høyde med hain Martin – nei, æ må vel ring av no. Ane ida, det e da itj nå å takk for det-her, det va da bare hyggeli å fortæl om det-her.

Ellers kan vi lese i Dagspostens sportsspalte (avisene nøyde seg med spalte dengang), at på de øvrige distanser fikk Sæterhaug så gode plasseringer at han sammenlagt oppnådde høyeste poengtall og ble kåret som årets norgesmester – og spør om det ble patriotisk henrykkelse i Trondhjem da han vendte tilbake til by!

–    En ny Østlund, sa en i mengden.
–    En ka for no? spurte en yngre sidemann.
–    Æ sei hain e en ny Peder Østlund.
–    Å? Nei hain kjeinne æ itj nå te — ja, for du meine da vel itj hain der skreiddarmestern?
–    Jau æ meine hain, ja! Å hain va skøytemester å, hain. I si ti.
–    Jaså. Må vær læng sia det, da.
–    Å, det e no itj mer einn syv-ått år sia.

SAMME dag leser vi i Dagsposten: «Martin Sæterhaug vil bli sendt til Davos, som Norges Representant i Verdensmesterskabet» — og der ser vi ham på startstreken i Davos, lørdag 8. februar 1908. Det er harde konkurrenter han skal dystes med, blant andre brødrene Sigurd og Oscar Mathisen. Som dog ikke var der som Norges representanter, i henhold til det som hadde stått i Dagsposten mandag 20. januar: «Som Sæterhaugs Fremste Motstander ved dette Stevne møder Sigurd Mathisen, som efter Indbydelse blir en Representant for Schweizisk Skøitesport. En lignen-de Indbydelse skal ogsaa være sendt Sigurd Mathisens Bror, O. Mathisen, men han har endnu ikke fattet Bestemmelse om hvorvidt han mottar Indbydelsen.» Det måtte da Oscar Mathisen ha gjort. Forøvrig deltok en svenske, Øholm, som uken før hadde erobret europamesterskapet, i Klagenfurt, og ennvidere noen finner, som nok ville ta i bruk all sin sisu. Femhundremeter-løpet endte da heller ikke uventet med at en finne ble nummer en, Øholm nummer to, og Sigurd Mathisen nummer tre. Sæterhaug kom på fjerdeplass, foran Oscar Mathisen. Men på «femtusen» ble Oscar Mathisen bestemann, i søndagens femtenhundremeter-løp likeså (Sæterhaug besatte her annenplassen, tre sekunder etter Oscar Mathisen) og da Oscar Mathisen også seiret på «trusen», ble han den suverene verdensmester.

Og året etter vant Oscar Mathisen både norgesmesterskapet, og europamesterskapet, i Budapest, og, som et «hattrick», verdensmesterskapet, på Frogner Stadion i Kristiania.

HAIN Oscar Mathisen e komme te byn! lød det gjennom trondhjemsgatene fredag 12. mars 1909.

Skøyteklubben hadde bedt ham om å delta i et stevne i Trondhjem, og for en strøm av mennesker som lørdag ble trukket til Nidarøy, av trekkplasteret skøytekongen Oscar Mathisen, et tusen, to tusen, tre tusen – skøyteklubbens styre gned seg henrykt i bladvottene, her rullet det mange fete kronestykker ned i et sultent skøyteklubbs pengeskrin. Været var ikke så gunstig, det blåste og snedde, så noen rekordtider kunne man ikke forvente. Første par på «femtusen» gikk da også sitt løp langt mer enn et minutt fjernt fra verdensrekorden, som var på 8.37.6. I tredje par var Mathisen og Sæterhaug koblet sammen, og et hyllningsbrus fulgte Mathisen gjennom alle runder frem til mål, som han overskred på tiden 9.15.6. Sæterhaug kom inn tre sekunder etter ham. Det var slett ikke dårlig, og det var det, hjem til lørdags spekesild og sagosuppe.

Søndag 14. mars opprant, allerede klokken ti var de første sportsfebrilske mennesker begynt å begi seg til Nidarøy, og i ellevetiden, halvannen time før stevnet skulle begynne, var det rene folketoget bortover Interimsbroen. Svartfrakkede bysborgere med skalk, stivhatt eller bløthatt, og pelsluer, og ufrøsne blankskjermluede karer i blådress med «sleng» i buksene, og sportsmannsmessige herrer, med «sakspensen» fremskutt på hodet, og med «puttees».-kledde legger, og staute beksømstøvler, som ledet trampetakten på Interimsbroens plankebredder.

Etterhvert som klokken tikket seg fremover mot halvett, ble der en økende og voldsom trengsel foran inngangsportene. Bokstavelig talt voldsom, folk besvimte, dels av åndenød, dels av sammenknekkelse forårsaket av skumle og unfair solarpleksus albuestøt. For å holde oss til et avis-referat: «De svagere maatte vige for de stærkere.» Alt tegnet til en sportsdag av de virkelig store! Også pekuniært sett, for Trondhjems Skøiteklub. Fem tusen billetter solgt es, men tilskuerantallet innen baneområdet ble adskillig større, mange ga blaffen i å få tak i billett, de tok en sporty sjangse, lot seg føre med strømmen av mennesker, for ikke å si bli båret, gjennom inngangsporten, passerte en av de strevsomt opptatte kontrollører som langstrakte neven etter billetten, som uteble, istedet ble han hjertelig trykket i hånden og ønsket godjul — og i neste øyeblikk var lykkeønske-ren oppslukt av folkehavet inne i Stadion.

Klokken viste halvett, stunden for stevnets åpning var inne. «Titusen» ble utelatt, dette var jo ikke noen mesterskapskonkurranse. Likevel, sel¬veste Oscar Mathisen skulle idag gi en ny oppvisning, skøytekongen som vel ingen kunne mann-jevne seg med, og de fem, seks tusen tilskuere (ny personlig banerekord for Nidarøy Stadion!) åndet hørbart da Mathisen stilte opp sammen med Sæterhaug i fjerde og siste par på «femhoinnern». Der sprintet de avsted og det syntes virkelig å skulle bli close race! Men Mathisen føk først over mål, på tiden 46 blank, ny banerekord! Rungende begeistringsrop for mesteren. Likeså for Sæterhaug, han var bare noen få tiendedels sekund etter Mathisen.

Deretter fikk publikum hvile stemmebåndene litt, og i pausen var der kunstløp.

Så kom «femtenhoinnern».

Også her skulle Mathisen og Sæterhaug gå i samløp, i siste par. Sæterhaug hadde fått ytre bane.

–    Ja vise’n Martin like goe takta her som på femtusen igår og no idag på femhoinnern, sa en på tribunen, så ska’n no itj bli så ailtfor læng æfter’n Mathisen.
–    Å du veit, femtenhoinnern e no vel å rægn som spesialdistansen hains Oscar Mathisen, da. Hain e suveræn der.

Startskuddet smalt. Mathisen tok straks ledelsen. Men da Sæterhaug så gikk inn i indre bane, reduserte han Mathisens ledelse og under et øredøvende sekstusenstemmig publikumskor presset han seg forbi Mathisen – kunne det virkelig tenkes at? Ånei – der dro Mathisen inn på Sæter-haug, passerte ham, og da det ringte for siste runde, lå han adskillige meter foran Sæterhaug. Nei ingen kunne vel hamle opp med Skøytekongen, var nok ikke tale om at Sæterhaug kunne greie å minske noe av det forsprang Mathisen hadde på ham, i denne siste runde, selvom Sæter-haug nå fikk indre bane. Men hain Martin var seig, han – han slapp ikke taket på Mathisen, der så det ut som om han endog halte innpå ham? Ja, han gjorde! Han kom jevnsides med Mathisen – han gikk forbi ham! Ai, ai, hain Martin lå flere meter foran Mathisen! Ga seg hen i innspurten, hovedtribunens vegger beveget seg som en blåsebelg av jubelstormen innenfor, en orkan av menneskebrøl steg opp fra Nidarøy, drønnet henover by, domkirketårnet vaklet  der for hain Martin over målstreken! Toniogtyveåtte! Ett sekund to tiendedeler foran Oscar Mathisen…

Nidarøy stadion 1909

Illustrasjon: Asbjørn Lund.
Det ble en voldsom trengsel foran inngangsportene til Nidarøy Stadion den marssøndag i 1909, da Martin Sæterhaug skulle ha en ny mannjevning med skøytekongen Oscar Mathisen — «de svagere maatte vige for de stærkere», som det sto i avis referatet.

IDAG vil kanskje noen smile nedlatende over de «tider» en Oscar Mathisen og en Martin Sæter-haug oppnådde. Men Mathisens rekorder sto dog urokket i mange år, den på 500 meter (43.4) i 14 år, 10,P00 meter (17.22.6) i 15 år, og 1500 meter (2.17.4) i hele 23 år. Og man skal ta i betraktning noe meget vesentlig, at i Mathisens og Sæterhaugs dager var jernstenger, med et par meters mellomrom, satt langs indre bane, så man kunne ikke legge seg innover i svingene og barbere snekanten, ennsi foreta noen «smart» beklipping av den.

For å avslutte vår skøytesesong, skal vi nevne at Martin Sæterhaug alltid var å finne blant de allerbeste i nasjonale og i internasjonale skøytestevner, og da han kom opp i årene, la han ikke skøytene vekk og sa seg ferdig med dem. Så sent som i 1923 var han med i oldboys-konkurranser, på Hamar i januar og i Kristiania i februar, og han ble nummer en i samtlige løp. Men det var vel hans «femtenhoinner» mot Oscar Mathisen i 1909 som det står mest glans av i hans kapittel i Trondhjems Skøiteklubs historie.

Etter å være blitt lykkønsket av Oscar Mathisen, ble han under larmende ovasjoner båret på gullstol banen rundt av ekstatiske beundrere. Hain Martin hadde beseiret selveste Skøytekongen!

Så fikk vi da bivåne det, vi også, og vi følger med i strømmen av mennesker som i opprømt stemning begir seg fra Nidarøy Stadion over Interimsbroen. I Elvegaten blir vi stående litt, mens vi ser den bortvandrende folkemengden løses opp i flokker, som driver avsted hver sin vei og spredes i mindre grupper, parvis og enkeltvis, hastende hjemad til søndagskjøttkakene og polentagrøten med rød saus.

Der forsvinner de siste for vårt blikk.

OG som vi rusler videre og lar synet gå tilbake i århundrene, svinner også bebyggelsen omkring oss, vi øyner bare en ensligliggende Nidarness gård, med et Kalvskinds jorder og enger, som brer seg dit hvor en vordende middelalderbys Øvre Geilan skulle gå, og som ble trase for en Munkegate etter Cicignons byregulering i 1681. Her kom det i tidens løp opp en rekke gårder, som idag er forsvunnet, og der Rådhuset har sin plass, ser vi i 1700-årene en trebygning som er oss ganske ukjent.

–    Mangelsens våning, hviskes det inn i vårt øre. Han, hvis svigerfar var alkymist og gullmaker.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *