Kilde
KVERNFJELLET
SELBU OG TYDALS HISTORIELAG
AV: INGENIØR P. O. ROLSETH
UTGITT AV SELBU OG TYDALS HISTORIELAG
1947

 

Halvard B. Lilleevjen,

Født 21. september 1842.

NB! Bildet er kun et illustrasjonsbilde.

Halvard arbeidet i kvernfjellet siden konfirmasjonsalderen og inntil det ble slutt. Han minnes at i hans tid har fem mann satt livet til usti fjellet. Tre av de frøs i hjel på veg til kvernfjellet, nemlig Bardo Stubbhaugen, Arnt Bakkåm øg Ole Røssetsve. De to andre var Bjørn Berge og en tydaling. Bjørn kjørte til Holmen etter høy, og da han ikke kom heim ble der lett etter ham. Hest og lass fantes samme dag, og Bjørn fantes seinere død med en høyrive i hånden. En mente han hadde mistet riva og skulle attende etter den, eller han skulle rake opp der stakken hadde stått. Hesten hadde så reist fra ham og uværet kommet.

En tydaling som skulle gå fra Roltdalen over til Meråker, ble funnet ved Kallarsvollen.

Halvard forteller:

Straks før jul en gang var jeg med Jon Persa til setera Stormoen. Han skulle dit etter ost som lå igjen siden sommeren, og jeg ble med for å hogge bjørkkroker til skjeer og auser. Da vi skulle tilbake til fjellstua, kom uvær og mørke på oss, og vi tok feil lei. Til slutt kom vi bort til en bergvegg og slo oss til ro. Uværet raste verre og verre, og vi torde ikke forlate stedet. Jon Persa begynte å be høyt. Det er som det står i verset: «I slikt et vær, da får du bønner, Gud!»

Så hørte vi det ropa, kraftige rop fra flere struper. Vi kauka igjen, men ble ikke hørt da været bar ropa våre bort. Så så vi en hel del lys og vågde oss bort fra bergveggen. Alle karene fra Høgfjellet var ute for å lete etter oss, og snart var vi heime i fjellstua.

17 mann i Kantstuggu kokte i samme gryte, men så ble nå kjøttet til hver mann merket før det ble stoppet oppi. Suppa var diger som en graut og spistes av gryta. Vi satt i to rader, og ikke alle kom borttil, men utenfor døra og venta, eller de fikk sendt seg suppa på en skje eller et brødstykke. Suppa klabba godt på de store treskjeene som la på seg like mye utapå som inni.

Mang en gang har jeg kjørt kverner heim, krysset meg fram etter snøfonnene for å unngå bare flekker. En gang om våren kjørte jeg over Kråssåa med en 10-kvart stein etter en veldig snøfonn som fylte elvedalen og som elva hadde gravd seg igjennom. Jeg ble både redd og forbauset da jeg en annen morgen skulle usti fjellet igjen og så at fonna hadde falt ned. Det var to karshøyder fra fonna og ned til elva.

I uvær måtte vi, når vi kjørte, stoppe en og annen gang og fram og kare sneen ut av hesteaugene.

I et forrykende uvær i fjellet fulgte jeg en gang finnen Nils Bull. Snøen var så fæl at vi ikke kjente vi hadde klær på, kroppen. Nils tok meg med bort til en høystakk og begynte å stappe høy nedi boksa.

«E ha gjort det her færre å e,» sa’n.

Så stappa vi full buksa av høy begge, og snoen kjentes ikke.

Da jeg skulle holde bryllup, fikk hu Ingeborg kona mi 4 par porselenskopper av Nils Bull. Det var en storartet gave i de tidene. Nils’ kone var svært bibelsprengt.

I min oppvekst var det svært mange rettstretter i bygla. Skriveren fikk en gang det komiske svar av en som han spurte hvor gammel han var:

«Jeg er født den gangen de kjørte ut møkka om våren.»

Brennevin var det mye av, og det var ikke fritt for at det vanket litt ute ved kirken om søndagene heller. Guttene dunket hverandre litt, men Suhrland, (Gerhard (Gert) Busch Suhrland ble prest i Selbu 17. febr. 1827.), syntes det var bra. Da fars gård var prestegods, ble de heime godt kjent med presten og især fruen. En gang kjørte far preste-fruen fra Kvello over sjøen og til byen på. 6 timer. De hadde da en «blåkagge» mellom seg oppi sleden.

Da presten døde, losjerte fruen hos oss inntil hun bygde seg hus på Libekkøya. Fra den tid kaltes også øya for «Sulandsøya». Fruen hadde en sinnssvak datter hos seg. Henne var jeg redd som gutt. Hun red omkring på en staur uti øya og knegget som en hest. Fruen døde aldeles for seg selv. Mor besøkte henne kvelden før hun døde; om morgenen da mor kom dit igjen, var hun død.

Fru Suhrlands stabbur står nå på Havernesset.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *