Internt referansenummer:B-15.04.2013
Kilde:
EKKO FRA MIN BARNDOMS BY
Av: C. BORCH-JENSSEN
2. OPPLAG (Forøket utgave)
TH. FJELLANGERS BOKHANDEL (I KOMMISJON)
ANT. ANDERSSENS TRYKKERI
LARVIK 1944

Hammerdalen

En fremmed vil kanskje tro at dalen, som tilfellet ofte er med gatene , har fått sitt navn efter en stormann.

Men enhver larvikenser, han måtte ellers være temmelig ung, vet at betegnelsen stammer fra den tid da masovnene og hammeren – Jernverket, satte sitt preg på Langestrand.

Det kan såmen være at dalen har et annet geografisk navn, og at den har fått betegnelsen Hammerdalen bare fordi den var karakteristisk, eller simpelthen for letvinthets skyld.

Men selv om man vilde gå hen og bestemme at fra neste år skal dalen hete det eller det, så vilde neppe en langestranding kalde den med et nytt, gammelt navn, det være nu så fint og korrekt det være vil. Hammærdarn, kalte de gamle den, og Hammærdarn kommer den til å hete, — men vi kan gå med på å skrive Hammerdalen.

Her lever vel ikke så mange som har hørt hammeren drønne, eller som har vært øienvidne til det flammende skjær som fra masovnen kastedes på aftenhimmelen, eller som har vandret til arbeide før sol var oppe, i lysning fra den glødende masse, som fløt fra ovnen i Hammerdalen.

Men Jernverket og hvad dermed står i forbindelse var så nøie knyttet til folkets daglige liv, at det ikke alene den gang var ensbetydende med Langestrands eksistens, men det har skapt en historie som vil leve gjennem tidene, gjentas og gjentas i slekt efter slekt.

Ti det er stolte minner, verdige til å bevares.

Ved Verket blev det ypperlige råstoff med flittige hender og faglig innsikt forvandlet til, verdens beste produkt. Og så seigt var det, sies det, at man kunde slå sløife på stangjernet fra Hammerdalen.

Allikevel blev Jernverket omsider nedlagt, og der falt ro over dalen. Det la sig grønnsvær over den svarte bunn, og opefter skråningen, der langestrandingene yndet å slå sig ned en eftermiddagstime, med strikketøiet og kaffekoppen.

Og det var d a især at Hammerdalens historie blev fortalt for den yngre generasjon. De eldre levet likesom op igjen de travle gamle dager, men vi ganske unge hadde jo ikke noe å forbinde med Hammerdalen og Jernverket, vi bare levde i nuet, og lot svære kampestener rulle nedover skråningen og forsvinne i Kattedammens vover.

Det kan godt hende at dammen nu er tørret ut, jeg har ikke sett den på så mange år.

Men det skulde i sin tid ha gått gjedde der.

I mine guttedager blev den kun rettersted for en og annen brysom katt. Naboens hankatt, Fommern, den duetyv, endte dér sin tilværelse.

Og så var Hammerdalens rygg ypperlig egnet til å starte dragene fra, dér hadde de jo noget å dale på!

Kan nogen huske den dragen som Johan Norman hadde laget av christianiabladet «Dagen»? Det var dimensjoner! Den overgikk alt hvad vi tidligere hadde sett av datidens aeroplaner. Det var et syn, der den uten å stikke sig steg over dalen, over De Nye Veiene, for endelig å bli stående majestetisk over Trudvang og vente på de brevene som vi fikk lov til å tre inn på snøret, langs hvilket de led opover og inn til dragens bryst.

Men årene gikk. Ungskogen vokste, og satte en stopper for videre aeronautiske eksperimenter. Der blev satt et gjerde for dalen, ti atter skulde Hammerdalen ta jern i sin favn, men denne gang kun i form av to bånd, som kjedelige og parallelle blev boltet til slippersen, og dannet det smale spor for toget utover til Eidanger.

Og en vakker solskinnsdag satt jeg som så mange andre langestrandsguttær oppe ved Eidet og så det første, flaggsmykkede lokomotiv fare larmende opover dalen, og huiende, og heseblesende forkynne at h o o ! nu skulde det bli annen sveis på tingene! Jo, det var interessant, naturligvis, og det var nytt – dengang – og voldte kanhende at vi for en kort stund glemte vår barndoms dal…

Men nu burde banen forstå at den ikke lenger imponerer noen…

Den kunde gjerne ha gått en annen vei, hvor den kanskje hadde fått anledning til riktig å breie sig.

Den kunde latt Hammerdalen ha beholdt minnene om kun Jernverket, hvis glorie bestrålte arbeidets møie, og gyder avglans over de gamle minner og barnenes eventyr…