Internt referansenummer: 13.08.2011 – BOK
Kilde:
Sagn og halvglømte navn.
(Fortellinger om folk som satte farge på bygdemiljøet)
Reidar Blokkeskar
Tegninger: Otto Lie
Nidaros forlag 1983
Utgitt i samarbeid med Meldal Historielag
ISBN: 82-990804-2-8
Klikk her for å lese ”Forordet” med bilde av forfatter Reidar Blokkeskar.

Han Anders Flotta

Anders Johnsen Syrstadflott
Fotograf ukjent.

Under Syrstadgrenda var det mange husmenn. Kanskje langt opp mot tjuetallet. I skoglia ovafor gardene låg de i rad og rekke. Holilykkja, Holia, Kalvhagen Kissten, Syrstadflotten I og II, Jærstuggu, Håggån og Voldøyhaugen , berre kalla Øyahaugen. Alle som bodde på disse plassene hadde sine særdrag, karakterdrag som gjorde dem til personligheter som sammen var med og skapte et frodig husmannsmiljø. De aller fleste var handverkere eller hadde anna arbeid som de drev attåt pliktarbeidet og arbeidet på bruket.

Jeg skal her berre nemne en av dem, han Anders Flotta. Anders var født i 1859 på Syrstadflotten I. Far hans, han Jon Ellingsen Kjerstad og kona Marit Andersdatter Gjærstuggu var husmannsfolk under Oppigard på Syr-stad. Anders var den eldste av en søskenflokk på fem. 22 år gammel gifta han seg med Johanna Olsdatter Brattråket. Ho var 18 år eldre enn Anders.

De fekk to barn, Marit og Jo. Jo vart i heimen, men søstra Marit vart gift med Ole Gundersen Stolsmo. De bygde et lite gardsbruk åt seg i Levangerskogn (Frol) og tok namnet Granli.

I stuggu på Syrstadflotten I skulle det være svært så fint måla innvendig.

Kunstferdig rosemåling både på vegger og tak. Det var en frå Øyahauga, enten det var Sivert eller Jon, som hadde gjort dette kunstverket. Anders og kona ville gjerne få seg ein eigen heim, og fekk kjøpe ein 6-7 mål av Jordmor-moen. Der bygde han seg hus og brøt opp jorda med handmakt.

Denne heimen fikk navnet Syrstadflotten II. Anders var stor og lang, mager og «sunnuberr» og åtte krefter langt over det normale. Overleppa var pryda med en kraftig bart. Et par gløgge øyne under buskete bryn registrerte alle hendelser omkring seg. Han kunne komme med kommentarer på en stillferdig måte, men så slående og morosamt at det ofte er nemnt den dag i dag.

Kjempekreftene fikk han vise en gong han kjøpte en «siktamjølsekk» (rugsikt) på Foreninga. Den vog 100 kilo. Anders la sekken på ryggen og rusla heim med den, omkring to kilometer, der det halve var bratt motbakke. Han kvilte en gong.

Hans store interesse her i livet var hester og tømmerkjøring. Med den sinnsro og de store krefter han hadde, låg dette arbeidet godt til rette for Anders. Han hadde også sjøleiendes hest ei tid. Da måtte han låne penger i ban¬ken og sette eiendommen i pant. Det var ofte det røynde hardt å klare renter og avdrag. Men det vart da oftest ei råd.

En gong han skulle ut på tømmerkjøring og skulle «ligge bort’», var han lens for penger for å niste seg ut. Han gikk da til naboen i Syrstadvollan og spurte Gammelvollin, han Ola, om å få låne «en når krono». «Treng du my da, bli du børt mæ fem krono» undrast han Ola. «Du vet, e lyt no bli børt», sa han Anders. «Men ha du no havt en gammel utslitti ti-kroning, så vet du det ha værre fermært» (frakar – bedre), svara Anders. Han fikk låne ti krono sjå Gammelvollam. En annen gong han var i samme knipa, gjekk han åt Seggar-systoam (far hans Iver) og bad om å låne fem kroner. «E må skaff dæ ti krono, e da. Så må du berr res te i morgo-tile» sa Seggarsystoin.

Han Anders var vant med den gammeldagse måten med tømmerkjøring, han bruka kjetting og pjaks som han slo gjennom kjettinglykkja og inn i stokken. Han hadde også med flere kjettingstomper med pjaks i begge ender og med disse hekta han sammen flere stokker etter kvarandre, en 6-7 stykker etter som veien var. Dette vart kalla for å «kjør hank». En vinter han var sammen med Fredrik Syrstadvoll på tømmerkjøring, vart det nedlagt forbud mot å bruke pjaks. Det skadde tømmeret. Det skulle brukes «bjønn» for å stramme kjettingen. Denne nymåten fall ikke i Anders sin smak. Han tok bjønnen og holdt den opp som ei bismarvekt og såg på han Fredrik. «Ja, ska oss våggå? Tæk oss itj detta på et skjønn».

Da svigersønnen skulle bygge åt seg i Levangerskogn, var Anders med og kjørte fram tømmeret. Denne turen og denne tømmerkjøringa snakka han om så lenge han levde.

Anders kunne være glad i en dram eller to i ny og ne. Ikke slik at han skeia ut og for etter veiene med skrik og skrål. Men han kunne komme så i inderlig godlag og si så mange snodige ting, at det var mange som gjerne ville spandere en styrketår på han Anders. «Armoa blir gullforgylt når ho tæ en dram eller to», kunne han Anders si. I slike stunder kunne han glemme kampen for det daglige utkomme og drømme seg inn i en lykkelig og sorgfri tilværelse som i dag er blitt virkelighet for alle mennesker i dette landet.

En søndagskveld seinhaustes med rimfrost og fullmåne kom han Anders ruslende den smale stigen som gikk mellom Flotten og nabobruket Holia, der ho Johanna og han Ola bodde. Det var seint på kveld, og folka i Holia var gått til ro ute i kammerssenga. Men Anders var i en slik velsignet lyseblå stemning, der all sut og armod vart stengt attom alle blåner, og ville gjerne lufte sine gylne framtidsplaner med gode naboer. Ytterdøra var ikke låst, og Anders gikk inn i stua og rusla ut i kammerset, helsa og satte seg på sengekanten. «Æ de du Anders, som er ute å går så seint», undrast ho Johanna. «Ja, dæ fer-står sæ. E fær å by farvel, e no». «Nei jaså, ska du res bort, Anders», sa han Ola. «Ja, dæ bærs vel te Amerika no. E vil dit der de veks svisker å rusiner å alt godt. Kå dæ veks her? En å anna &i.-karrin bortover rabbain. Å viss e rota så my ti jorda borti der, så e gjer ‘pi Flotta, så koin e snart finn einkvan gullklompen au». «Ja, men du kjem no hematt», undrast ho Johanna.

«E ha tenkt mæ hem att ja, når e ha vorte rik. Da ska e kjøp tå råvåain tå aill systobyom, så det bli berr’ en gard oppå bakkom her. Men da ska e kåmmå ihau å kakk poinn bjelkan i rett ti’ om morgon. De bli itnå arbei mæ me da. E bli berre fårråain i høgdom å handel hest, å når e kjem oppover Søbakkain mæ dioan blank hingstom, så fæillfakse flyg oppme jættom, da står dem i glasa på Seggar, åsså sie dem «No må oss ut å sjå på nyhesten, no ha han Anders Syrstad verre ivei å handla att. Men da ska dokk få sjå på kar så kjøre hank, da. Når e æ komme neom Søbakkain, fer sist stokken ferbi Kissten».

«Ja, du lyt no ber’ hå løkk på resa no da Anders,» sa han Ola. «Dæ æ vel ovisst når oss sjer att de no da?» «Å, dokk ska no få ei tiend når e æ overkomme». Anders sa farvel og gikk. Han let at ytterdøra stilt etter seg.

Det var slik en forunderlig kveld. Fullmånen smilte til ham over Gjethøl-fjellet, rimet glitra som hauger med gullmynter. Furu og ener, bjørk og asp og older bøyde seg og hilste den søkkrike amerikaneren velkommen heim. Den snauslitte skinnhuva vart den fineste flosshatt. Tambak-uret med nikkelkjede var av det pureste gull, og snusdåsen i trøyelomma en uhorvelig bunke med store dollarsedler. Han gikk inn i stallen og ga hesten en stor valle høy og ei stor ause med havre. Ingen behøvde å spare en slik kveld. Han gjekk opp på loftet og la seg. Nesten morgon var drømmen borte. Armoda hadde mista gullglansen, og var grå og innpåsliten som før. Striskjorta og havrelefsa var der, vasstreet og tømmerøksa. Til og med kravet frå Sparebanken.

Det vart ingen Amerikatur for han Anders, men han førte kampen mot armoda med seigt mot. Kona, som var mye eldre enn Anders, døde mens Anders var full arbeidskar. Sønnen Jo drev som skomaker sammen med sine to sønner Johan og Martin. Sønnekona Ragnhild var et uvanlig dyktig og snilt menneske, og den store barneflokken hjalp til etter kvart som kreftene kom, så det gikk etter måten bra oppi Flotta.

Gamle Anders hadde det bra. Han hjalp til så lenge han makta. Ellers sat han mest på benken attmed omnen og smia skoplugg. Det for mye folk pi Flotta, både for å hente og levere sko, og mange ville gjerne slå av en prat med Anders. Da fekk han leve opp att da han satt på tømmerlasset og styrte hesten med fast hand. De fekk være med både til Levangerskogna, Prestbakken og Syrstadmarka.

Han fikk sine kopper med sterk kaffe hos ho Ragnhild, sin pris snus og skråtobakk i pipa. Når kvelden kom rusla han opp på loftet, fekk vadmelsbroka av, la innpå en god pris snus og en bronsokkerbit, trekte raudhuva nedover ørene og la seg godt til rette i den gode senga med halmmadrass og skinnfell, der han hadde funnet kvile så mang en kveld etter harde dager i tømmerskogen.

Da de siste sandkorna rant ut av hans timeglass, i 1935, skjedde det uten dramatikk eller smerte. Stille og ubemerket som han hadde gått gjennom livet, slik gikk han også ut av det. Men minnet om Anders levde att mellom dem han hadde vært sammen med gjennom et langt liv i denne fredelige grenda. No er de fleste av hans omgangskrets borte og minnene har blekna. Derfor er det på tide at minnet kan bli festa til et blad og tatt vare på.