Kilde:
Leiv Heggstad
Eventyr og segner på målføre
Frå alle kantar av landet
Oslo 1950

Han far sjøl i stua.

(Målføre frå Trøgstad, Austfold.)

De var en gong en mann såm budde borte i en skau; han hadde så mange sauer å gjeiter; men älri kunne ‘n ha dem i fre får ulven. «Je ske vell lure den tarsen,» sa ‘n tesist, å ga sei te å grava ei ulvestue. Da ‘n hadde grøvi juft nåkk, sætte ‘n en stølpe midt ne i ulvestua, å på den stølpen slo’n ei skjivu, å på den skjivu’a sætte ‘n en Iiten hunn, å åver grav’a la’n kvistär å bar å ani rusk, å åvapå de strødde ‘n snø, så ente tassen skulle se at de var grav unner.

Da de lei ut på natt’a blei den vesle hun’n lei å stå der. «Vòvv, vòvv, vòvv!» sa ‘n å gjødde mot mån’n. Så kåmm de en rev lakkannes å lakkannes, å tænkte han rekti skulle få sei ei go målti, å så gjor’n et hopp — klåss ne i ulvestua.

Da de lei lett længer ut på natt’a, så blei den vesle hun’n så kjei å så sulten, å så tok ‘n på å gjø å gnælre. «Vòvv, vòvv, vòvv!» sa ‘n. Rett såm de var, kåmm de en gråbein tassannes å tassannes; han tænkte nåkk han skulle hente sei ei feit steik, å så gjor’n et hopp — klåss ne i ulvestua.

Da de lei ut i grålysinga åm mårrån, kåmm nolavin’n, å de blei så kalt at den vesle hun’n fraus å skjälv, å så var’n så trøtt å så sulten: «Vòvv, vòvv, vòvv!»  sa ‘n, å gjødde i et vækk. Så kåmm de en bjønn läbbannes å läbbannes bortetter, å huska på sei å tænkte han skulle nåkk få sei en go-bit på mårråkvisten; så huska ‘n i vei ut på kvistånne å datt ne i ulvestua.

Da de lei lett længer ut på mårrån, kåmm de gå’nes el gammäl fantekjæring, såm slang galimællem me en påså på ryggen. Da ho fekk aue på den vesle hun’n såm sto der å gjødde, måtte ho bort å se åm de var kåmmen dyr i ulvestua åm natt’a. Ja, ho la sei på kne’a å titta ne-i. «Er du kåmmen i fælla nå, Mekkel ?» sa ho te reven, fer ho så han fysst; «te pass te dei, din høne-tju! Du au, gråtass?» sa ho te gråbein’n; «har du rivi gjeit å sau, så blir du nå pint å slii ihæl. Eia mei da, bamse, sitter du au i stua, din mærraflåär? Ja, dei ske vi rispe, å ei ske vi flå, å skällen din ske vi på buvæggen slø!» skreik kjæringa å hytta te bjøn’n; men i de samme datt påsån fram åver hue på ho, å kjæringa rauk ne i ulvestua.

Så satt di der å glodde på ‘nan älle fire, hvær i sin krok: reven i de ene, ulven i de andre, bjøn’n i de trea, kjæringa i de fjæle hjørne. Men da de blei rekti lysst, begjynte ‘n Mekkel å riste på sei, å så vimsa ‘n åmkring; fer han tænkte vell han skulle prøve å kåmma ut. Men så sa kjæringa: «Kann du ente sitta roli du da, di sviverompe! å ente gå så å svinse å svanse? Se bare på ‘n fär sjøl i stua; han sitter så stø såm en prest;» fer nå tænkte ho at ho skulle prøve å gjæra sei te vens
me bjøn’n.
Men så kåmm man’n såm eide ulvestua. Fysst dro n åpp kjæringa, å så slo ‘n ihæl älle dyr’a, å han spara ente hværken han fär sjøl i stua, heller tassen, heller Mekkel rev. Den natt’a syntes han at han hadde gjort et gått kast.

______________________________________________________

Målet høyrer til Vikværmåli med tjukk l. äldri aldri (ä er ein a som nærmar seg æ). ske skal. ani anna. slii slege, slø slå. f jæle (tjukk 1) fjerde.

Del på sosiale medier

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *