Internt referansenummer: 13.08.2011 – BOK
Kilde:
Sagn og halvglømte navn.
(Fortellinger om folk som satte farge på bygdemiljøet)
Reidar Blokkeskar
Tegninger: Otto Lie
Nidaros forlag 1983
Utgitt i samarbeid med Meldal Historielag
ISBN: 82-990804-2-8
Klikk her for å lese ”Forordet” med bilde av forfatter Reidar Blokkeskar.

Han Gammel-Knut

Blokkeskaret var husmannsplass. Det var kårkone Gurru Sevaldsdatter Blokkeskar som satt med tiøksla. Men da sønnen Erik vart gift med jordtausa på Dombustøfte i 1871, så flytta ho «Sevald-Gurru» med dit. Bror hans Erik, han Knut, senere kalt Gammel-Knut, vart eier av Holum søndre, som var hovedbruket.

Da besteforeldra mine fant det umulig å klare seg på Hove på grunn av et stort kår og dårlige hus, vart de forlikt med Knut Holum om å kjøpe Blokke-skaret. Kjøpesummen var 125 riksdaler. Kjøpekontrakt vart oppretta 26. mai 1875. Det var Ole Sivertsen Hove som skrev kontrakten. No var det så at jorda omkring husa var bøkseljord, og det skulle svares avgift til Gurru Sevaldsdatter så lenge hun levde. Post 2 i kjøpekontrakten lød som følger:

«Ligeledes oplader og frasiger jeg mig og overdrager Pladsen Blokkeskar med mine eiendes og påstående Huuse til Undertegnede Ole Jakobsen Hove for den sum 125 spd. »

Det var store rettigheter i utmarka, både beite og ved. «På søndre side av Bjergene» kunne de ta hvilket tre de ønsket, men på nordre var tillatt «ikkun skad og tørre træer».

Det skulle vise seg senere at Knut Holum ikke var eier av gården Holum på denne tid, da han fikk kjøpekontrakt først 24. sept. 1877. Dermed hadde han ikke hadde rett til å selge eller avstå noe som helst. Men dette var bestefar uvitende om, og mente å disponere plassen hel og holden etter at ho «SevaldGurru» var avgått ved døden.

Mens oldefar levde, klarte de seg godt på Blokkeskaret. De slo i marka. Fikk leid eng av «Seggar å Sysstod» uti Romundhaugen. Det kalles Blokkeskarsenget fremdeles. Han Gammel-bessfar (oldefar) drog høyet heim på dragarkjelke om vinteren, ca. 2 mil att og fram.

Bestefar reiste til Namsos og arbeidde på Spillumbruket, der han døde 1908. (Ikke 1890 som det står i Bygda boka). Da «Sevald-Gurru» døde i 1893, kom han Gammel-Knut og krevde rommet tilbake. Han hevda at kontrakten berre gjaldt i levetida til mor hans. Dette kom som et sjokk på bestemor, som da var den som stod for i heimen. Oldefar var død i 1890, men oldemor var gammel og skrøpelig. Onkel Ola Holin var 21 år og flytta ut, mens onkel Jo og ho mor var 16 og 13.

Det var ingen lyse utsikter å bli jaget fra hus og heim. Å flytte husa på det som var kjøpjord var en utenkelig oppgave. Men de stolte på at kjøpekontrakten skulle holde. Det ville jo vært galskap å skrive en kjøpekontrakt som bare skulle være gyldig så lenge ho «Sevald-Gurru» levde. Ho kunne jo falle fra når som helst. De mente at bygselforholda skulle vare deres levetid. De nektet altså å flytte fra plassen.

Det vart forlikskommisjon den 4. april 1894 der Ole Sivertsen Hove, sannsynligvis under press av Knut Holum, vitnet at kontrakten var ment slik som Knut Holum påberopte seg. Og dommen lød slik at eierne av Blokkeskaret skulle ryddiggjøre og fraflytte plassen til første flyttedag under utkastelses tvang, subsidiært løpende dagmulkt. Det var ingen lyse utsikter. De appellerte dommen for å få den oppatt på senere ting. Men da bestefar var i Namsos, og ingen ville hjelpe en fattig mann, vart det ingen ting av. For å få en endelig avgjørelse, vart rett satt på Orkdal Sorenskriverkontor 28. februar 1895. Her følger utskrift av rettsprotokollen.

Stemplet tarif Nr. 2                                                                 For bilag over 50 kr
50 øre                                                                                           men ikke over 100 kr.
Melbye                                                                                                  Krisloff

Aar 1895 den 28 de Februar blev Rett satt paa Orkdal Sorenskriverkontor, administrered av constituerede Sorenskriver J Richter i Overvær af Vitnerne Einar Ustad og K. L. Staveli.

Knut Knudsen Holum Mod Ole Jakobsen Blokkeskar blev afsagt saadan Dom

Ved kjøbekontrakt af 26 mai 1875 solgte Knud Knudsen Blokkeskar til Ole Jakobsen Hove nogle jordstykker af gården Holum. Kjøbekontraktens 2de Post lyder saaledes. «Ligeledes oplader og frasiger jeg mig og overdrager pladsen Blokkeskar med mine eiendes og paastaaende Huuse til undertegnee Ole Jakobsen Hove for den sum 125 spd». Knud K Holum, der ifølge Kjøbekontrakt den 24de September 1877 og skjøde af 28de September 1878 er bleven Eier af Gården Holum, hvorunder Pladsen Blokkeskar er beliggende, formener at han ved Kontrakten af 1875 dens Post 2 har overdraget Indstevnte Pladsen Blokkeskar til brug for hans Moder Gurru Sevaldsdatters Levetid, da det var denne som havde Bygselretten til Pladsen og af samme nu, da nevnte Gurru Sevaldsdatter er afgået ved Døden, maa falde tilbage til Gården. Da Indstevnte ikke godvillig har villed fravige Pladsen, har Citanten efter forgjeves Indklage og Megling i Meldals Forligskommisjon den 4de april 1894 med lovlig forkyndt Stevning af 13de Juli nestefter, saggivet Indstevnte og paastaaed denne ved dom tilpligted at fravige Pladsen Blokkeskar under Citantens Gård Holum til Lovens 1-te Faredag under Utkastelsestvang eller subsidiært under en løbende Dagmulkt samt begjæred sig tilkjendt tilstrekkelig Sagsomkostninger.

Indstevnte har i Søgsmålets Anledning kun fremlagd et Eksemplar af oven-omhandlede Kjøbekontrakt af26de Mai 1875 og i henhold til denne paastaaed frifindelse og Tilkjennelse af Omkostninger, idet han har udtalt, at hans Brugsrett efter Kontrakten skulle vedvare saalenge han og Hustru levede , og at de begge endnu leve. Imidlertid begjærede og anholdt Sagen utsatt til Desember Månedsting S A og ætter nu dette Aars Vinterting. Da han heller ikke på dette Thing fremmede Sagen, men kun begjærede ny Anstand, ble sådan negtet og Sagen optaget til Doms.

Efter Partens Procedure må det saaledes ansees vedtaget af dem, at da Kontrakten af26de Mai 1875 blev opprettet, var Citantens Moder Gurru den som havde Bygselretten til Pladsen Blokkeskar, medens Citanten ikke havde nogen Rett hverken til Pladsen eller til den gård Holum, under Pladsen var beliggende. Af sistnevnte Gård blev Citanten først Eier ifølge Kjøbekontrakt af 24de September 1877.

Det formenes efter dette indlysende , at han heller ikke selv med Moderens og daværende Gaardeiers Samtykke kunde disponere i 1875 over Pladsens Jordvei lengere end for Moderens Levetid. Citanten har også ved Vidne 0. S. Hove oplyst, at forholdet har vært som ovenfor anført, og at det ved Oprettelsen af Kontrakten af 26de Mai 1875 var en uttrykkelig aftale mellom Partene, at Brugen af pladsen Blokkeskar kun blev overdraget på Citantens Moders Levetid. Da det nu er oplyst at denne nu er afgaaed ved Døden, må Citantens prinsipale Paastand blive at tage til Følge. Efter Sagens Beskaffenhed og Indstevnedes ugrundede Negtelse af at tilbagelevere Pladsens Jord, og han Intetsomhelst har anført til Støtte for sin Paastand, formenes han at måtte tilpligtes at betale Citanten Sagens Omkostninger, der passende antages at burde settes til kr. 20.00.

Indstevnte Ole Jakobsen Blokkeskar bør under Udkastelsestvang til Lovens 1 ste Faredag 15 – femten – dage efter Doms lovlige forkynnelse fravige og ryddiggjøre Pladsen Blokkeskar under Gaarden Holum i Meldalen til fordel for Citanten Knud Knudsen Holum. I Sagens Omkostninger betaler Indstevnte Ole Blokkeskar til Citanten Knud Holum 20 – tyve – Kroner, der erlægges 15 – femten – Dage efter denne Doms lovlige Forkyndelse under Eksekusjonstvang. Efterat Dommen var oplyst blev Retten hævet.

Einar Ustad                                                                                                    M L Staveli

 

Dagen kom da det var berammet utkastelse på Blokkeskaret. Lensmann Nordtømme og skrivaren, han Kraft. Han Gammel-Knut og sønnen Litj-Knut og Knut Fossen kom. Samtidig møtte også utskiftingsformann Weidemann, Rasmus Dombu og Erik Loe (Opstuggu). Han Knut hadde forsøkt å holde takst på husa på Blokkeskaret, og ville få bestemor til å skrive under et papir på at takst skulle holdes. Han ville på den måte få et bevis på at husa også var hans eiendom. Men bestemor nekta å skrive under. «Husa er vår eiendom og vi har ikke forlangt noen takst», sa ho. «Det er det verste prokuratorknep jeg har sett», sa Weidemann.

Da dette ikke gikk, prøvde han Knut å skrive ut bøgselbrev på sønnen, han Litj-Knut og satte Knut Fossen til verge. Men dette kom han selvfølgelig ingen vei med. «Jeg skjønner ikke dette. Det er Knut faren, Knut sønn og Knut som verge, det er Knut, Knut, Knut», sa Weidemann. «Men dette er bare å slå ihjel penger, og har ingen betydning for Utskiftningsretten».

Oppe på haugen ovafor Blokkeskaret, satt ho Inber, kona hans Knut, og barna, ho Gurrina og han Jo. De ville gjerne se på utkastelsen. Men tida gikk og ingen utkastelse vart, så de måtte bare gå ned på gården igjen. Der møtte de han Sivert borti andre gården. Han var på parti med Blokkeskarsfolket. Han Sivert var utgått på fant. «Så dem vart læng, så e sei dem vart læng. Dæ æ itj så godt å få ut husmainn sin no. Dæ æ itj likså dæ va fær». «Å nei, farken får’n vel så’n vil ha dæ», svara ho Inber og gikk.

Weidemann la ned påstand om at utkastelsen måtte utsettes til lovlig utskifting ble holdt, og dette ble tatt til følge.

Denne dommen vart møtt med stor forbitrelse i bygda. Men ingen kunne si eller gjøre noe. Alle var redde for han Knut, stor og sterk og hensynsløs som han var. Det vart fortalt at barna hans kraup borti kvar si krå og gjømte seg når han kom oppover Holgjerdet. «Dæm æ så redd far sin sæ våkain» sa svigermor hans. Og det må vel sies at det var hensynsløst i høgste mål å jage et kvinnfolk med to barn og ei gammel mor ut på landevegen midtvinters.

«E gret å ba aille net», sa ho bestemor. «E ønska oss skoill få døy aill i hop før utkastelsa vart».

Da var det at to av bygdas fremste menn, han Erik Utstuggu på Lo og han Rasmus Dombu tok seg frammi og begjærte utskifting. Det var han Weidemann som var utskiftingsformann, og han ville gjerne hjelpe Blokkeskarsfolket. Men tida var knapp, det måtte skje innen femten dager, da utkastelsen skulle foregå. «Jeg synes synd på folket på Blokkeskaret, men det er ikke så godt for meg heller, jeg må følge loven og lovens vei», sa Weidemann.

Utskifting vart holdt, kjøpjorda vart plassert omkring husa og den gamle bygseljorda vart bortbytta i det som før var kjøpjord. Dermed var heimen berga, men alle rettigheter gikk tapt. Både hamning og vedrett. De satt på en heim med en seks, sju mål skrinn jord omkring seg. Ikke fikk de slippe så godt som en sau i Holmarka, og ikke fikk de ta en vedpinne. Den eneste kua deres drukna i ei gårrkjelde opppi marka. De hadde to-tre sauer som SeggardSystoin ga dem lov til å sleppe på hans grunn.

Det vart ei hard tid for folket på Blokkeskaret. Vednøda var slem. De måtte brenne av husa for å berge liv. Både eldhuset, bastu og sommerfjøset måtte gå i ovnen. De kronene som bestefar sendte fra Namsos, var til det mest nødvendige av mat og klær. Mor og Onkel Jo var borte på gjeting og annet forefallende arbeid. Litt snurrufangst om vinteren og fisking i elva og Mosbryndsskjerva om sommeren gjorde også sitt.

Bestemor fortalte at da bestefar reiste til Namsos, hadde de tjurruved ferdig i Holmarka og tjurrukoppene låg i Holtjønna for å tettes. Da brenninga skulle foregå, måtte ho bestemor bære de vasstrukne tønnene i taug på ryggen oppover Holmarka. Kvartera bar ho i vasstre, to i kvar vending.

Han Gammel-Knut gjorde hva han kunne for å legge vanskeligheter i veien. «E gruva me kvar gong e såg han kom», sa ho bestemor. «Enkvart geli ha oss gjort». Men så var det mest som det kom noen kjeppa i hjula på Holum. Den eldste dottera, ho Randi, begynte å bli rar av seg. Det var nok noen religiøse problemer. Ho vart sittende på en stol i omnskråa og lese i noen gamle religiøse bøker. Omkring tretti år satt ho slik. Ho døde i 1930. Ho vart svært krokete i ryggen. Bøkene la ho fra seg berre når ho fikk mat. Når det vart skumt om kvelden, åpna ho omnsdøra og leste. Det hendte, når fullmånen skein gjennom de grønne rutene, at ho reiste seg opp og stod og leste i måneskinnet. Broren, han Jo, fikk en planke i hodet nedpå saga i Skjerva. Han vart liksom aldri helt bra etter dette. Jordkaren, han Knut, fikk ei slåmaskin over låret og brakk benet, så han vart halt resten av livet. Han fikk også brysthinnebetennelse og gikk og skrantet i 11 år før det gikk over til tæring, som endte hans dager. Søstra, ho Gurrina, hadde kontaktvansker både med slekta og andre. Forholdet til naboene var langt fra det beste. Så hendte det noe. Han Gammel-Knut vart religiøs. Hvordan det gikk til, er det ingen som vet. Det var sikkert ingen påvirkning fra andre mennesker som var årsaken. Men jeg minnes som liten gutt at den store tjukke bibelen og brillene hans låg borti skapfoten attmed høgsetet. Enkelte ganger satt han bortmed glaset og leste.

Så var det en sommerdag i 1916 eller 1917. Ho bestemor satt attmed omnen med bundingen, og jeg holdt på å leke med et eller annet. Da kom han Gammel-Knut forbi glaset med staven sin. Det kvite håret låg nedover trøykragen og han hadde en svart hatt på hodet. «Huff, no kjem’n Gammel-Knut, tru kå geli oss ha gjort att no», sa ho bestemor. Han Knut løfta opp klinka og kom inn. Han måtte bøye seg ned når han kom inn gjennom døra, og de breie akslene fylte nesten døråpningen. Han hadde en krans med skjegg rundt haka. Han helsa «god dag», og ho bestemor bad han å sette seg. «Å, e vet itj om e ska sett e, må bårrå fram erenda mæ en gång . E vil itj ga å bårrå på detter lenger. E va fer hard mæ de. Dæ plaga me dag å natt. E mått hit å spør om du kan te’gje me dæ vonde e ha gjort mot dokk».

Ho bestemor vart nokså forbausa. Det var så uventa dette. Men så tok ho seg sammen. «Dæ æ no åsestatt (overstått) detta no. Oss berga no hemen vår, og oss har no tak over hau, å en matbåttå ha oss no hatt au, enno. Men dæ va drygt ei stynn, e gret mang ei natt. Men no ha dæ rettas, så oss fær ber prøv å gløm detta, både e å du». Han Gammel-Knut satte seg tungt på stolen. Han tørka skallen med et rødrutåt lommetørkle. «Dæ ha verre kjærkomme om oss ha koinna dæ. Dæ ha ligge på me læng, at e skoilla snakka mæ de, men dæ ha berre ferres oinda. Når e sjer attend’ att på live mett, så æ dæ itj anna enn synd å sjå. No ha e tenkt å prøv å få oppgjort dæ e kainn få te, så fæ Vårherre dæ så æ att.

Jeg og bestemor fulgte han Knut utpå stenhylla og stod og såg etter han. Jeg ser han for meg da han gikk frammed bursveggen og nedover mot den gamle grinda. Han gikk liksom så lett. Krokstaven i høgre handa, den venstre bak på vekryggen. Den breie krokete ryggen hadde liksom retta seg opp, som om den hadde lagt av seg ei tong bør. – – – Det var oppgjort.

I de sju-åtte åra han Gammel-Knut fikk leve etter denne dag, var han ofte på Blokkeskaret. Vi gledde oss når vi såg han kom. Jeg sprang imot og holdt et fast tak i den jettestore neven hans. Jeg var med når han braut rot bortafor grinda. Han hadde ei diger stång av råfurru som var hogd skrå i rotenden, og der var det fastspikra hestesko. Når ei rot skulle opp, vart torva flekt frå, og de digreste røttene hogge av. Så vart «våga» stikke under, og så en stein eller ei rot til «vågmat», og når han Gammel-Knut la hele sin tyngde på grannenden, så måtte vanligvis rota løsne. Da var det min tur å legge min spinkle kropp over våga og prøve å holde tak mens han Knut gikk bort til rota og grep tak i et rotspir. Han satte føttene trygt i bakken og retta seg opp, og da kom rota. Det knaka og brast i lyng og tæger. Bestemors eventyr om jutuler fikk ny næring av kjempekreftene hans Gammel-Knut. Om morgenen, når jeg vakna, var det det første jeg spurte om han Gammel-Knut var kommet. Og vanligvis stod han bortmed spikstokken og kløvde rot og hogg dem opp i passelig lengde og satte dem i brott til tørking.

Om høsten når ripsbæra vart moden, plukka jeg full et lite spann, som var laga av en fløteboks, og gikk til han Knut. Da satt vi «bå i breidd» på spikstokken mens han tømte spannet, og så fikk jeg vanligvis et eventyr etterpå. Om vinteren var jeg ofte opp på snikkarloftet og såg på at han laga tjurrutønner. Han lærte meg å ta mål av banda. Han bretta ut det flate alenmålet og la det over enden på tønna. «Du trøng tri slike mål, åsså litegrann attpå-att. Da måta bande på dæ nerast». Denne oppskrifta kom meg til nyttes når jeg begynte på skolen og fikk formelen «diameter’n gange tri komma fjorten».

En dag åpna han døra innpå skjulloftet og viste meg en lang svartmåla kasse, «Vet du kå dinna ska brukast te?» «Nei». «Dinna ska e ligg inni når e fløtta tå Holan sist gånga». Han hadde sine saker i orden han Gammel-Knut.

Han hadde bare halv lillefinger på høyra handa. Han fortalte meg hvordan han hadde mista den. «E va borti kalhåggåegga og hogg ned bjørk. E hadde hogge mesta av ei kluftbjørk som stod utpå et berg. E tok høgerhanda på bjør¬ka og skulle skuv ho utfor. E holdt me fast i ei anna bjørk med vinsterhanda. Med det rommo bjørka stupa utfor, vart litjfinger’n settan fast i klufta, åsså sleit e han av på midten». «Du laut åt dokter da?» «Nei, dæ fanntes itj dokter anna enn på Ør ‘n. (Orkanger – 4 mil). Ho Inber mått’ ta tollkniven og skjer av nå skinnfillo og et par sunnua som stakk fram. Så la oss på ei barvassfall’ å smor tjurru utapå, åsså grodd dæ no mæ dæ». «Va dæ itj vondt?» «Itj straks. Men e kjem i hau dæ vart vondt åt natten».

I «håbolla» når tjurru skulle brennast var en stor begivenhet, Da fikk vi ungene være oppe så lenge vi orka. Og så artig det var når røken la seg nedåt marka og vi ungene fikk springe igjennom. Spennende var det også å sjå når tjurru kom rinnan etter troa og ned i stampen. Ei tønne tjurru etter ei famn med rot var normalt. Jeg fikk alltid ei trebøtte med tjurru hos han Gammel-Knut når brenninga var ferdig. Det skulle brukes til å smøre sko og ski.

Det var med oppriktig sorg vi fulgte han Gammel-Knut da han flytta frå Holum i den svarte kista si en vakker vårdag i 1924. Men minnet om han har fulgt meg gjennom alle år. Minne om ei jettestor, arbeidssliten hand, som var så trygg og god for en liten gutteneve. Ei hand med berre fire fingre…

Blokkeskaret, der Gammel-Knut satt på vollen og fortalte så mang ei historie.
Fotograf ukjent.