Kilde
UTKANTLIV
BILDER FRA EN NORD-NORSK FJORDBYGD
Frithjof Vang
©Gyldendal Norsk Forlag A/S 1977
ISBN 82-05-10605-3

Han Hilmar på Haug

Sønnen hennes Ragna på Haug går heime og driver og kommer seg visst aldri fram i
verden. Ikke har han lyst å reise bort og lære noe, og ikke forstår han seg på noen ting som kan gi penger og anseelse blant bygdefolket. Så blir han gående der og hete Hilmar på Haug — graver i jorda mens tida går, og er verken ung eller gammel —.

Han Hilmar er ikke av dem som kan skryte av at han har hell hos jentene. Til gjengjeld er det heller ingen jente som kan skryte av sitt hell hos ham. De jentene som han har kjent har enten forlatt ham alle sammen, eller han har sett seg nødt til å forlate dem, fordi de ikke kom til noen enighet. Var det en han ville ha, så. kunne han som regel ikke få henne —. Og var det en han kunne få — så ville han dessverre ikke ha henne.

Så kom det ei innvikjente på besøk en dag — hun hadde en tante i Utvika og var ikke skvetten av seg. Når hun ville ett, så ville han Hilmar straks det samme. Og når hun ville noe annet, så slapp hun ham aldeles ikke til engang, men fikk ham til å tru at det var han som ikke ville det.

Heldigvis var Hege veldig pen, men dessverre var hun også veldig lunefull. Hvis hun ikke var så pen, var han kanskje ikke blitt så glad i henne, og hvis hun ikke var så lunefull, var hun kanskje ikke blitt så glad i ham. Derfor fikk de begge smake hva det var å elske noen men å bli ordentlig gjenelsket —.

Det hadde vært en plass i drømmen hans for bildet hennes. Og blikket hennes hektet seg fullstendig fast i ham, så han ble nødt å følge henne inn i skogen for å se hva hun betydde for ham. Der fant de seg en stein å sitte på — og da de hadde sittet der en stund, tok Hege saken i sin egen hånd for å få slutt på det.

Han hadde ikke tenkt seg at det skulle være sånn — og ble så skuffet at han ikke hadde ord for det. Innvikjenta reiste seg og så på ham og gråt og smilte. Hun angret seg og fikk ham til å synes synd på henne. Siden gikk han bare der og skammet seg —.

Hege gikk ifra ham — og dagen etter reiste hun tilbake dit hun kom fra. I flere dager gikk han Hilmar og tenkte hardt på henne, og grublet over hva de hadde mistet sammen.
Han for sin del hadde bare mistet ryktet sitt. Og han hadde mistet alt, fordi han ikke hadde mer å miste —. Ho Stina i Kløfta tok det med seg en dag — og bar det ut over bygda, som var skrekkslagen —.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *