Internt referansenummer:B-15.04.2013
Kilde:
EKKO FRA MIN BARNDOMS BY
Av: C. BORCH-JENSSEN
2. OPPLAG (Forøket utgave)
TH. FJELLANGERS BOKHANDEL (I KOMMISJON)
ANT. ANDERSSENS TRYKKERI
LARVIK 1944Våre vingede venner

Handel

Det å etablere sig som handlende var før i tiden visstnok ikke forbundet med så mange dikkedarer som nu.

Det krevdes ikke statsautorisert handelsskole, eller obligatorisk prøve på aspirantens merkantile kunnskaper: en skipper som syntes at det nu kunde være på tide å begi sjøen, en bondemann som hadde fått føling med bylivets behageligheter, en håndverker som hadde spart sig op noen daler, en enke, eller, en gammel jomfru som ingen forsørger hadde, – så i dette å sette sig ned med en liten handel fata morgana av velmaktens og velværets underland.

Riktignok var der, også enkelte som med solthet kunde påberope sig handels-akademisk testimonium fra Lübeck eller Kjøbenhavn, og som derfor dristet sig til å drive handel, ikke bare ved hjelp av alen og skålvekt over sin disk, men som også fra comptoiret dirigerte sin trelasttomt, sin bedding og sitt skibsrederi.

Her på Langestrand var der for femti år siden fem-seks kolonialbutikker, et par bakere, et meieri, samt en kjøttbutikk – i «Napoleons Hatt».

En av de største butikkene var nærmest for et landhandleri å regne, for her fantes sannelig noget for enhvers smag: Parafin, kalk, tjære, salt, sirup, stentøi, tretøfler, mel i alle kvaliteter, fra ungarsk til tre null, bygg, erter, timian, salvie, dansk herregårdssmør, prim, spiker, vognsmørelse, løst krutt, knallperler, sild og spikemakrill, allehånde, blåkuler og, selvfølgelig, alle slag av de gjengse matvarer — og flisehattær.

Her en kveld var jeg innom det gamle lokale, som nu er på andre hender og i en helt annen bransje, men som dog har beholdt den gamle disk.

Jeg stod og pratet litt med innehaveren og fortalte om alle de gode minner jeg hadde fra dette gamle handelshus og dets elskverdige innvånere, om alle de skritt jeg hadde gått derhen med min lille daglige handel, — og plutselig

bøide jeg mig over disken — til kjøbmannens synlige forbauselse — og trakk ut en bestemt skuff. Jeg vilde bare forvisse mig om at den ennu var der, den gamle skråtobakkskuffen med alle de dype arrene efter kniven ved 5-øres- og 10-øres-grensen for den sorte nikotin.

Jo da; den var der, og talte sitt stumme sprog om alle de kilometer skrå, som i årenes løp var tvundet av rullen, strukket langs skuffens kant, kappet, og svøbt i en brukt konvolutt — ja, man var ikke flott med kulørt emballage, og guttaperkestrikk og trepinne den gang; kundene hadde sogar med sig tøiposer hjemmefra — til mel, kaffe og gryn…

Jeg tenker Karl M. har formidlet fra den skuffen en tobakkslengde som herfra til ham og tilbake igjen? Ti den gang fikk man nemlig så meget for 5 øre som nu for 15, og vel så det, og den gang både skrådde den menige mann, og karvet selv…

Her på Langestrand kunde man i en annen forretning kjøpe verdens beste hjemmekokte sukker, og i en tredje frisk håndskummet melk — godt mål — og en kokt fløte som ingen nulevende kan lage maken til!

Det var vel vanskelig mangen gang for en liten ærendsvenn når han avleverte koppen hjemme, ti hans samvittighet anklaget ham for at han underveis hadde redusert snerkklumpenes antall med en eller to. Men sån snerk, og sån liflig smak!

Hos bakeren gikk det mest på kokte kringler, wienerbrød, tørre kaker, brøssokker og sokkerstengær. Vi fikk også på den tid kjøpt en liten eske Chocolat Menier — det var visst 6 små dominobrikker i esken, men for en sjokolade! Og sjokoladeknappær med kulørte gryn på, og brogede, melne pebermynte med smektende inskripsjoner, samt noen hvite, tykke, som het Extra Strong.

Det var også noe man kalte «blandede drops»!

– For to øre blandede drops! sa Tedor.

Kjøbmannen gav ham de to dropsene:

– Du får blande dem sjæl, sa han.

Bakeren kunde delvis efterkomme vårt personlige krav mot en tiøre eller så — men da vi kom op i slyngelalderen steg jo kravene og forbruket noget, ja de steg sogar slik at enkelte av guttane hadde konto.

Kjøtthandleren avla vi kun nu og da en visitt for egen regning for å kjøpe en klat lungemos eller en knakk.

Jo, butikken var et godt barometer for befolkningens livsvilkår. Og den rekvisisjonslapp som ærendsvennen leverte ved disken gav et sant billede på, den nøisomme husholdning.

Men — herom senere, sa Gunnær Paalsen, han dompa te størmannseksamen.