Hanna Kolvik Forteller, Født 1897 (fortalt 1988)

Kilde:
Husker du
Gamle Trondhjemmere forteller
Forfatter: Esther Nordmark
Strindheim Trykkeris Forlag 1989
ISBN: 82-90551-48-7

Jeg vokste opp i Midtbyen. Det første stedet vi bodde var i en leilighet i Hotel D’Angleterre, som lå mellom Olav Trygvasons gate og Carl Johans gate med fronten mot Nordre gate.

Da vi var blitt fem barn, ble leiligheten for liten for oss, og da flyttet vi ned til hjørnehuset nederst i Nordregate mot Fjordgaten, det som siden ble Krovertens Hus. Der bodde vi i andre etasje.

Vi var heldigvis stort sett både sunde og friske, og jeg tror at vi levde både sundt og godt. Til kvelds var det havregrøt en dag, og brød oppskåret i melk neste dag. Til frokost fikk vi brød hver dag. Bare lørdag og søndag hadde vi brød både til frokost og til kvelds.

Om ettermiddagen på søndag fikk vi "kaffelade" og enten en bolle eller en kringle, og i den bollen eller kringla sto det alltid en sukkerbit! "Kaffelade" var melk som mor hadde slått så mye kaffe oppi at den fikk en liten brunfarve! Dette var stor stas for oss ungene!

Hjemme hadde vi ennå bare paraffinlamper. Vi måtte spare på parafinen, det var ikke bare å tenne lampene, nei! Da hadde vi ofte skumringstime, og da fortalte de voksne, særlig far da, fra sin barndom.

Om sommeren foregikk all klevasken inne på gårdsplassen, som var hellelagt, og der var det et vannspring. – Kjeller var det bare under endel av huset, og det var kjellerlem ute. Den rente vi oss på. – Til klevasken kunne vi få hente så mye varmt vann som vi hadde bruk for, det var borte hos Lysholms Brenneri som lå litt lenger oppe i gaten på hjørnet av Olav Trygvasons gate, der hvor senere Lysholmgården ble bygget. – I Lysholms Brenneri var det full drift. Dit kom bøndene kjørende med kornlaster. Og der var det aktivitet ja!

Far var leietjener på Hotel D’Angleterre. Han møtte opp og tok imot gjestene når de kom med båt eller tog. Han tok imot bagasjen og plasserte den, og fulgte gjestene opp til hotellet, med hest og innebygget vogn. Det var egen kusk som kjørte. Dette var jo "prominente gjester". Det var nesten bare slike som reiste den gangen. – Ellers sto jo leietjeneren til hånde for gjestene om det var et eller annet.

Den tiden var det tre store hoteller i byen. Det var Britannia, Grand og D’Angleterre. Grand Hotel lå der hvor kino Sentrum er idag.

Værvarsling og båters ankomst var slått opp på Telegrafen som lå øverst i Nordre. Dit gikk leietjeneren eller andre fra hotellene for å hente opplysninger om dette. Det var den tidens værvarslingstjeneste!

Mor var hjelpekokke i hotellet, og hun ble anmodet om å hjelpe til ved arrangementer i anledning byens 900-årsjubileum i 1897. Jeg har ennå et par av menyene!
På hotellet var det den gangen bare ved- og kullfyring. Mor fortalte at de hadde en gutt ansatt der som ikke hadde annen jobb enn å passe på fyringen og varmen.

Ute i gården hadde de en liten hønsegård, hvor det gikk høns og kyllinger. Så var det bare å slakte etterhvert som det trengtes!

En gang var jeg med mor til Schjølbergs farveri på Torvet da hun skulle hente en stuv verkenstøy som var behandlet der.

Den stuven med verkenstøy ble det sydd kjoler av. Det var grått. Og for å kvikke det hele opp ble det satt på sorte fløyelsbånd! – Ja, det var noe til oppkvikking!

Dette var hverdagskjoler. Men så fikk vi gjernest en ny penkjole ved juletider. Og da kunne vi få bruke den gamle søndagskjolen til hverdagskjole.

Vi måtte alltid bruke forkle. Det var med bærestykke og med kappe. – Og når vi begynte på skolen, da fikk vi "halv-armer" med mansjett nederst ved håndleddet og strikk øverst ovenfor albuen, så vi skulle spare på kjolearmene. Vi satt jo mye i "armstilling" som det kaltes, og støttet underarmene på pulten. Det var ikke noe "bruk og kast" i den tiden, nei !

Der hvor vi bodde da vi var små, var det en trapp utenfor huset. Der holdt vi til med lekene våre. Vi hadde glasskuler som var fine og store og marmorerte. Og så hadde vi knappeposer som var nokså innholdsrike. Vi samlet på knapper, og byttet litt også. Men det var nå mest dukker vi lekte med da. Det var både filledukker og andre. Noen hadde både hode og armer og føtter av krus, og tøy kropp. Men de som var bare av tøy, var nå kjekkest å leke med da, for dem kunne vi husere med som vi ville uten at de gikk istykker.

Og da vi var litt større, hadde vi en liten dukkekomfyr med et stearinlys inni. Og så hadde vi en liten kjel som vi kokte i. Da fikk vi en buljongterning av mor, den hette Maggi, og litt grønnsaker, og så kokte vi suppe!

Så var det en lek vi kalte "fem-sten". De fem stenene skulle vi kaste opp i luften og ta igjen på forskjellige måter, som kunne være nokså vanskelig.

Og så hoppa vi taug, også var det parris. Og vi slo kissel også. Til det hadde vi en liten kjepp med snor i, så slo vi til denne snurrebassen med snora slik at den dreide rundt så lenge som mulig uten å falle.

Vi lekte med mange barn som bodde der omkring. Særlig mye lekte vi med Brynbarna. Det var faren deres som var huslegen vår. – Da lekte vi "Gjem kul". Det gikk ei veit, Kredoveita, fra Bryngården (der hvor Skibs- og Fiskeriutstyr er nå ) opp til Taraldsgårdsveita. Vi gjemte oss rundt hele dette kvartalet.
Doktor Halvdan Bryn hadde mange barn. Og en dag ble jeg med Brynbarna opp til formiddagsmat. Det ble som en stor fest for meg! De fikk kakao, eller var det sjokolade, til formiddagsmaten sin! Du store min! Jeg tenkte i mitt stille sinn at en av dem måtte ha gebursdag. Men det var det ingen som hadde! – Slikt hendte nemlig bare når det var gebursdag hjemme hos oss.

Det var også mange andre barn rundt om i nabolaget. Det var barna til hattemaker Dahl. Og så var det skreddermester Torske. Og så var det alle barna til en som hette Røkke, som drev med en slags småhandel med grønnsaker og poteter. Han tok imot varer fra landet og leverte videre, tror jeg. Han fikk inn levende høns også, som han hadde inne i ei bu på gårdsplassen. Dem hakket han hodet av når de skulle selges. Det var jo likedan som de gjorde på Hotel D’Angleterre.

Den tiden hadde vi barna lite eller ingenting av penger. Vi forsto oss visst ikke så mye på å kjøpe heller. Det kunne være vi fikk kjøpe oss en liten ting på martnan. – Og da fikk vi også gå på Sirkus! Sirkuset lå på Museumsplass, Sandalbygget kom omtrent på den samme plassen senere. Der var det også skøytebane, og om sommeren var det velocipedbane der. Skøytebanen ble flyttet ganske tidlig til den nye Stadion på Øya.

Sirkuset kom om sommeren når Martnan kom. Det var også vokskabinett der, men det var bare for de voksne. Men Sirkuset fikk vi se! Det var vanlig for oss det!

Martnan den tiden var jo noe helt annet enn nå. Det var mest sånne bruksting da. Trevarer, visper, tvarer til å røre i grøten med, øser og sånt. Det var stoler også. Og krakker. Og så var det jo alle mattene da!
Blikkmartnan var borte i St. Olavs gate, hele gaten nedover. Det var mye blikktøy å få kjøpt den gangen. Det var jo blikk både i melkespann og annet den tiden.

Servering var det flere steder i Martnan. I Harmonikjelleren, som var åpen ut mot Munkegaten og Torvet den gangen, kunne det kjøpes mye forskjellig. Der var det Mummel-egg, som var alminnelig hardkokte egg. Og der var det de fineste småbrød, som var rosa i farven med litt sukkerglasur sprøytet oppå. De lå på en stor vase og fristet. – Og så var det brus da! Og alltid var det honningkake. Og så var det tvinna sukkerstenger, det var no mest for barna da. Og så var det syltelabber! Og påsmurt blodpølse. Midt på sommeren! Og når vinden kom feiende inn gjennom de åpne veggene i Harmonikjelleren, fikk de kanskje endel "vitaminer" attpå! – Det var jo mange tilreisende fra landet i Martnan i den tiden, og da ble de jo sultne av å gå på martnan hele dagen, så det var godt å få noe å  spise. Det var forresten mange av byens folk også, som benyttet seg av serveringen.

Da vi var små, gikk vi turer til Tordenskjoldsparken som var mellom Frimurerlosjen og Frue kirke. Vi gikk til E.C. Dahlsparken også. Og til Marinen. Der var vi svært mye, for det var så deilig nede ved elven med de store grønne slettene der og lenger oppe i bakken. Da var vi på tur med mat og melkeflaske. Det var jo veldig sjelden vi fikk brus og sånnt noe den gangen.

Om søndagene når det var godvær, fikk vi ofte være med far på turer utover i Sanden. Da lekte jeg og broren min "Hest". Enkelte ganger var jeg hesten, andre ganger Per. Vi hadde sånne lange strikkede tømmer med ei lita bjelle. Vi sprang og snublet og datt om hverandre!

På disse turene gikk vi alltid i Sanden på vei utover, og så gikk vi hjemover igjen i Kongens gate. Da ville vi alltid gå på den øverste siden, for der var det så artig! Det var nemlig nesten som to fortau der, det ene lå høyere enn det andre. Og så var det noen steder endel trappetrinn som gikk mellom øverfortauet og gaten, de var fine å springe opp og ned på!

Enkelte ganger gikk vi videre utover i Ila og oppover Møllebakken. Og noen ganger gikk vi helt utover til Ilsvikøra. Noen kalte det Lusøra også. Der var det jo nesten som en liten by for seg selv. Det var stor forskjell på midtbyen og utkanten, så dette var veldig spennende, syntes vi!

Far lærte oss litt om blomster de gangene vi gikk oppover i Elsterparken. Det var visst mye mer blomster der den gangen enn nå .  

Disse turene var jo på godværssøndager. På regnværssøndager tok han oss med noen steder innendørs. Vi var ofte på Museet på Videnskabsselskabet. Der var det særlig alle dyrene og fuglene i første etasje vi ville se.
Så var det Kunstindustrimuseet ! Der var det Tordenskjold vi interesserte oss mest for! Han var jo helten da!

Noen ganger var vi med til Ridehuset oppe ved Elvegaten og så om en stor bukk som var der. Far hadde samlet sigarstumper som vi fikk gi den. Jeg vet ikke hvem som eide den.

Vi begynte i barnehaven den gangen da jeg var omtrent fire år, og broren min var et år eldre. Barnehaven den gangen var "asylet". Vi gikk på Midtbyen Asyl som lå oppe ved Erling Skakkes gate, der hvor Rutebilstasjonen er nå. – Det var jo ganske lang vei opp dit fra nederst i Nordre gate, hvor vi bodde, men vi gikk for det meste alene. Vi gikk alltid hånd i hånd og med en liten matdåse hengende i et bånd rundt halsen. Der lå brødskivene våre.

Vi gikk oppover Nordre gate til vi svingte bort Sommerveiten, så gikk vi over Torvet, og videre forbi der hvor Trondhjems Farvehandel lå den gangen. Så gikk vi forbi Pænglaushjørnet, som var et populært navn på hjørnet der hvor Trønderheimen kom siden, og så krysset vi Prinsens gate. Det var ikke så farlig med trafikken i den tiden da det var bare hester. – Den siste biten gikk vi bortover Reperbanen. Bortpå der bodde det ei som hette Stomp-Gunelia. Navnet hadde hun fått fordi hun solgte stomp, som var et grovbrød, til "Knokan", som de militære ble kalt. – Hun passet på ungene som gikk forbi, og hvis hun så at vi stoppet på veien eller tullet litt, så banket hun på ruta og ropte til oss. Da for vi så fort som kakerlakker bortover til asylet for vi var så redde for StompGunelia!

Så kom vi frem til barnehaven da, som lå inne i en stor have. Der var det frøken Schults som var bestyrerinne. Så var det frøken Bremer og frøken Aune.

Jeg syntes vi hadde det hyggelig i barnehaven, og vi lærte så mye at når vi begynte på Kalvskinnsskolen, så kunne vi hele pensumet i religion for første klasse! Det var frøken Schults som lærte oss det.

Det første vi gjorde når vi kom til asylet om morgenen var å synge en sang. Hvis det var godvær, så lekte vi ute. – Vi kom klokken ni og var til tolv. Så gikk vi hjem til middag, og så var vi på’n igjen fra klokken to til fem.

Om vinteren når det var stygt vær, kom mor og hentet oss, men ellers gikk vi alene. Mørkt var det når vi gikk og mørkt var det når vi kom hjem om kvelden vinterstid.
I asylet strikket vi tømmer som vi brukte når vi lekte "Hest". Dem laget vi på en snelle med fire små stifter i. Tømmene skulle jo være nokså lange, så det kunne ta lang tid før de ble ferdig. Likevel kunne det da være ganske artig.

Men så måtte vi holde på med noe som var mer som et arbeid: asylet fikk noen slags prøvelapper fra forretninger som solgte stoffer, antagelig Klinge og "Dahlan", og disse tøyprøvene satt vi og rafset opp. Dette ble levert til putefyll. – Da var det om å gjøre for oss at vi fikk prøver som var løse i veven sånn at det var lett å trekke ut trådene. Når det var hardvev, så var det hardt for de små barnefingrene, det!

De minste kunne nå bli trett og sovnet. Da fikk de ligge på en madrass som var lagt på gulvet borte i et hjørne, og med et forheng rundt. Så ble forhenget trukket for, og da sov de minste, side om side, både Per og Pål og Espen, og lå både trygt og godt bak forhenget.

For oss andre gikk leken videre. Det kunne være "Bro-brobrille" og "Slå på ringen" og lignende. Men det var nå igrunnen ikke så veldig mye lek da.

En sjelden gang iblant kunne det foregå noe ekstra i barnehaven. Når dronning Sofie av Sverige hadde gebursdag, det var jo før Unionsoppløsningen i 1905 dette, da fikk vi sjokolade og boller! Og da kom byens fruer som sto i styret for asylet, de kom og deltok i sjokoladeselskapet og var fint pyntet, også med hatter. Den gangen var det moderne med hatter med slør. – Det var stor stas for oss med sånnt sjokoladeselskap!
Noen ganger kom det misjonærer og besøkte oss i asylet. De hadde vært langt, langt borte, og fortalte oss om hvordan det var der. De kunne ha med bilder med mange farver på, som vi tok vare på og gjemte lenge. Det var jo ikke vanlig med farver på bildene da.

Til jul kunne det også være litt ekstra i asylet. De barna som det var litt vanskelig for med klær, de kunne få et eller annet klesplagg til jul. Vi behøvde heldigvis ikke det. – Det kunne være et par strømper, det bruktes jo den gangen. Da bruktes det også "liv", som det kaltes, i hvit bomull, med knapper og strømpestrikk festet på. Så var det knapper øverst på strømpene også til å knappe på hullene i strikket. – Også kunne de få bukse. Det var en slags overtrekksbukse i flanell, og såvidt jeg husker var den rød! – Det fantes jo ikke noe trikot da, jeg tror nesten ikke det var å få kjøpt. Det ble visst sydd alt sammen.

Jeg husker en dame, fru Bruun, som var linsømsyerske. Hun gikk rundt i hus og sydde. Det kunne være undertøy og nattskjorter, som var lange og side. Det var moderne den tiden! Riktig noen spøkelsesdrakter! Og så var det nattkjoler med mye pynt på: blonder rundt halsen og blonder frempå armene, og legg på legg. Jo, de var fine!

Det var ikke bare sømmen man kunne tjene til livets opphold på. Hvis noe gikk istykker den gangen av kopper eller fat eller mugger og lignende, da ble det aldri kastet. Nei, da ble det "klinket"! Ute i Dronningens gate var det en fru Eid som levde av å klinke, jeg tror hun klinket for hele byen.

Så kan jeg huske en tysker som gikk rundt i byen og solgte iskrem. "Eissenkrem!" ropte han. Jeg tror det kostet fem øre for en enkel is på en flat kjeks, og hvis det var mye is og med en kjeks oppå, så var det visst ti øre for den. Men jeg kan aldri huske at jeg hadde hverken fem eller ti øre. Jeg sto bare og så på, jeg som mange andre.
Så var det spillemenn som gikk rundt i gårdene. De spilte på alt mulig, til og med på sag! Da trodde vi det skulle bli vedsaging, men det ble musikk! – Og barna ble med spillemennene fra gård til gård så langt som de torde gå. – Det ble da litt betaling for musikken og, det ble kastet ut noen ører i avispapirtuller fra tilhørerne i vinduene.

Det var fiskhandlere som kjørte rundt med fisk som de solgte, men da vi bodde i Nerbyen, fikk vi være med til Ravnkloa når det skulle kjøpes fisk. På Torvet var det ikke grønnsaker den gangen, men det var å få kjøpt i Ravnkloa. Der var det sånne små bord med lerretstak over, og der sto konan da, med ullskjerf som gikk i kryss foran og var knyttet med knute bak på ryggen. De solgte grønnsaker. Det var kålrabi og kål og gulrøtter, og så var det timian som hang i små buketter oppetter stengene som holdt lerretstaket oppe.

Så var det alle båtene med fisken! Der handlet vi alle sorter fisk.

Byen var så liten den gangen at jeg tror alle kjente alle. Hvertfall så var det mange som pratet sammen når de handlet i Ravnkloa.

Det eneste melkutsalget jeg visste av den gangen, var borte i Brattørgata. Der gikk vi og hentet melk. Det var nede i en kjeller i samme hus som Michaelsens café. Trappen var delt i to, så det gikk trinn ned på begge sider. På vestsiden var kafeen, og på østsiden, der var melkutsalget. Der var det en veldig koselig dame som hette Marit.

Dit kom hestekjørerne, og hestene var så vant med det at de stoppet utenfor gården av seg selv. Så slo kjørerne tømmene rundt bena på hestene for at de ikke skulle gå sin vei, og hang en havrepose rundt halsen på hesten, og når den hadde fått sin porsjon gikk de ned og tok kaffe. Der serverte de skillingskaker. De var store og svære! Det nyttet ikke med sånne små lekre brødskiver da, nei.

Når vi gikk bortover Karl Johans gate til melkutsalget i Michaelsens hus, gikk vi forbi en gammel gård som lå der hvor Bondeheimen ligger nå. Der var det en papirforretning, Brækstad, og der fikk vi kjøpt glansbilder hvis vi hadde noen ører. Det var nå ofte disse englene med korslagte armer på en sky. – Og der solgte de alt mulig skriveutstyr, sånn som tavle og griffel til å skrive med og svamp til å tørke av tavla med. Det lekte vi med hjemme, men jeg tror også at vi hadde det med på asylet og brukte det der.

Den gangen begynte denne gården å bli så gammel og falleferdig, syntes vi. Den hadde en slags bindingsverk og murpuss. Og når vi gikk forbi, pirket vi litt borti det, og da falt det små biter av for hver gang, så en vakker dag ville hele gården falle sammen, trodde vi!

Den ble jo revet siden, og så ble Bondeheimen bygget opp på samme stedet.

Nordre gate var slik en pen gate, bestandig så ryddig. Det var to fortaug. Det innerste, nærmest husveggene, gikk vi på, det andre var visst bare til pynt. Jeg husker Nordre gate på vinterdager, bred og åpen og fri, med trærne dryssfulle av sne, og med bjelleklang fra hestekjøretøyene! Det var så vakkert! Det ble kjørt plog i gaten, og sneen ble lagt inn på det ytterste fortauet. Jeg kan aldri huske at den ble kjørt bort. Vi ungene bygget snehus inne i disse snehaugene.

Siden flyttet vi opp i Elgeseter gate. Der var det den gangen et nytt boligstrøk med høye murhus. Det var fire leiligheter i huset, hver leilighet hadde seks værelser og kjøkken! Men den leiligheten vi hadde, var mindre, for den var tatt av til vaktmesteren. Da leiet vi også bort noe, det ble jo et stort tilskudd til husleien for oss, det. Jeg tror vi flyttet inn der i 1907-08. – Den gangen var det jo ennå bare landet rundt omkring der. På Hesthagen i Klæbuveien gikk kyrne og beitet. Og på Lerkendal likedan.

Da vi bodde oppe i Elgeseter gate var det ikke mange melkutsalg der. Da kjørte de ut en vogn fra meieriet. Han som kjørte den, plystret når han kom, og da kom kundene ut fra husene med mugger og blikkspann. Det var kraner i beholderne for fløte, skummet og nysiltmelk. Det var jo ikke alltid så sanitært da.

Den gangen var det fem øre for skummet melk og syv øre for nysilt melk.

Baker Hegdal kom også med hest og vogn. Det var en stor brødvogn hvor han hadde alt mulig, skillingskaker, finbrød, grovbrød og prostindekake. Den var jo veldig fin da! Og så var det boller og kringler, men ikke wienerbrød eller noe sånnt. Og da var det likedan som med melkemannen: han fløytet, og så strømmet kundene til med kurver.

Om høsten for det meste, når det var sild i Trondhjemsfjorden, da kom det en mann med sild. Han ropte "Fersksild idag!" Og da kom de ut for å kjøpe! Han hadde handvogn, og skålvekt som han veide opp silda på.

Den gangen var det tre steder hvor folk kunne møtes. Det ene var "i musikken" ved musikkpaviljongen som lå ved den østlige enden av Kongens gate. Det var for det meste søndags formiddager folk møttes der, og da var det ofte "de bedrestilte" i byen som spaserte der i søndagsstas.

Det andre stedet var i Ilaparken, ofte på søndags ettermiddager eller kvelder. Og når det var høst da, med måneskinn, ja da var det jo bare fint! Da spaserte de rundt i parken, samme veien hele tiden.

Det tredje stedet var "på Nordre", og der var det bare ungdom som møttes.
Ellers var Elvegaten kjent som en av byens vakreste gater hvor det ble spasert meget om søndagene i solskinnet. Det var ofte byens kjøpmenn som møttes der, og så spaserte de sammen både der og ellers i byen.

I 1911 kom baron Cederstrøm hit til Trondhjem med flyet sitt. Og det var litt av en opplevelse for oss! Det kunne jo ikke sies sikkert på forhånd om det ble oppvisning, for det var jo avhengig av været. Men hvis alt lå vel tilrette, skulle trikken kjøre med små vimpler som tegn på at det skulle bli oppvisning. – Og ganske riktig, trikken kjørte med vimplene! Alt iorden! Og der oppe ved Høyskolen var det stor stas! Han startet da fra sletta der, bak selve bygningen. Der var Underoffiserskolen utkommandert for å være tilstede. Når han startet motoren, holt de igjen flyet, og når han ga ordre, så slapp de, og da så vi flyet for opp!

Det var ikke bare flyet vi beundret, men flyvedrakten da! Den var visst en slags skinndrakt med ballongbukser. Og så hadde han skinnhjelm med øreklaffer. Og store briller! Han fløy jo så langt! Han var visst helt utenfor Munkholmen, og over Kristiansten, der slapp han ned seks sitroner, det skulle visst forestille bomber!

Omsider kom han da tilbake og landet. Og da ble han plassert i en landauer, og studentene på Høyskolen trakk ham til en æresmiddag i Britannia Hotel!

Etter barnehaven ble det folkeskolen. Der fikk vi ordentlige bøker! I første klasse fikk vi en frøken Figenbaum som klasseforstander. Det var en meget aktiv dame! Hun var visst en slags kvinnesakskvinne. Og vi var så stolte av "frøken" vår, for hun var med i 17.mai-komiteen og gikk først i toget!

Jeg tror nesten at vi gikk helt opp til Kristiansten det første året. Opp Stensbakken, det var tungt, det!

En gang gikk vi i et annet tog. Det var da det hadde vært innsamling blant skolebarna til en sten på graven til frøken Wexelsen, som hadde skrevet den vakre julesangen "Jeg er så glad hver julekveld". Og vi skolebarn hadde gitt hver vår ti-øre, slik at det virkelig ble en sten på graven hennes. Og da stenen ble reist, marsjerte barna oppover til Tilfredshet kirkegård, hvor vi sto ved graven hennes og sang "Jeg er så glad hver julekveld".

På Kalvskinnsskolen var det bad. Og det var kona til vaktmesteren som sto for badingen. Da sto vi nakne i geledd og med en stor gul hette med strikk på kodet. Og hun sto der med en stor børste og grønnsåpe, og skrubbet oss med den børsten i tur og orden. Og så under dusjen! – Det var ikke alle som var med på denne badingen, men endel var det jo. Ikke så mye for badingen kanskje, men vi var fri den timen, Det var geografitimen i vår klasse, og den var jeg ikke noe særlig glad i.

Og når vi var ferdig med badingen nede i kjelleren, skulle vi "gå i gården", som det hette den gangen når vi skulle på do på skolen! – Ja, og så tok jo det tid da! Et lite dusin som skulle på do! Og da var nesten hele timen gått! – Men du å du! Som vi ble skrubbet med den børsten! Likevel hadde vi det artig.

Vi hadde jo håndarbeid på skolen da også. I avgangsklassen sydde vi plagg av stripet blåtøy med hekter og mye annet. I syvende klasse strikket vi en hæl, som vi senere måtte klippe ut et stykke av. Så stoppet vi hullet igjen for å lære å stoppe strømper. Det måtte vi kunne den gangen! I syvendeklassen broderte vi også en navnebrikke med både tall og bokstaver.

Så hadde vi skolekjøkken. Men det var det ikke plass til på Kalvskinnsskolen, så vi måtte gå ut til Ila skole. Den gangen var det i den gamle trebygningen på hjørnet. I andre etasje der var skolekjøkkenet.

Jeg husker at når vi gikk utover Elvegaten og kom forbi fengslet der, sto det bestandig noen bak vindusgitteret og så ned på oss. Og da vinket vi bestandig til dem, og de vinket tilbake. – De var sperret inne "på livstid".

På Kalvskinnsskolen var det den gangen tre syvendeklasser, A,B og C. Og av de tre syvendeklassene ble de flinkeste elevene trukket ut til en åttendeklasse. Og den klassen ble så vel utstyrt med lærdom! Vi hadde engelsk. Og vi hadde bokholderi.

I Weisenhuset var det ettermiddagsundervisning i skoflikking for guttene. Det kalte de "Skomikken".

Lærer Vik på Kalvskinnsskolen, som senere ble overlærer på Ila skole, tok imot gutter til ettermiddagsundervisning i engelsk. Det kostet to kroner måneden. Da jobbet de for å tjene de to kronene, det var for det meste å gå ærender.

Folkeakademiet var for voksne. Der ble det holdt foredrag så folk kunne utvide sine kunnskaper. Far gikk ofte dit. Det var visst ca. 1910 – 15. Han hadde også endel bøker selv. Ellers var det sjelden at folk hadde noen boksamling da.

Jeg var med i en liten pikeforening innen KFUK den gangen. Vi hadde som oppdrag å hygge litt for gamle enslige. Da plukket vi litt markblomster, mange gamle så jo ikke en blomst, og så gikk vi rundt til de gamle med dem. "Å virke i det stille, det var det vi gjerne ville" brukte vi å synge i den foreningen.

Når julen kom, gikk lederne rundt med små oppmerksomheter til de gamle, ja, det hendte at noen fikk en hel tikrone! Det var jo en hel liten kapital den gangen, det!

Jeg ble konfirmert i Domkirken i 1912 og gikk for presten der. Presten var Flood. Da hadde vi det så koselig, vi var der om ettermiddagene i Mariakapellet. Det var slik egen stemning der da, med tussmørke og levende lys, og så den gamle koselige presten. Og hver gang det var slutt, sa han alltid: "Vokt dem, led dem, hvor de går".

Da jeg ble konfirmert hadde jeg hvit kjole. Den var av ull, Kashmir hette det visst, det var et sånnt nydelig mykt stoff, og den var pyntet med agramaner. Den ble sydd av en sydame som vi gikk hjem til oppe i Klæbuveien, hvor hun leide et rom.

Gavene fikk vi gjerne før dagen. – Det var veldig populært med så mange visittkort som mulig den gangen. Utenfor entredøren sto det et lite bord, og der kom både venner og venninner og la visittkortet sitt. – Kortene den gangen var jo så fint utstyrt med silkebånd og med et pent lite vers. Det var en stor dag, konfirmasjonen da!

Da vi var ferdige med åttendeklassen, var det om å gjøre å få jobb. Og det var jo ikke så lett. Det eneste som var lett å få var en husjobb. – Noen var så heldige at de fikk sånne småjobber som viserpiker. Eller de kunne få hjelpe til på kontor og gå ærender og litt av hvert sånn.

Men jeg var ikke heldig. Jeg fikk ingen sånn jobb. Men da jeg var ferdig med skolen og var fyllt femten år og konfirmert, måtte jeg jo begynne med noe, og da ble jeg barnepike. Men da jeg var seksten år, ble jeg stuepike hos sorenskriver Knudtzon i Søndre gate! – Det var riktig et selskapshus!

Jeg fikk femten kroner måneden i lønn! Det var ikke dårlig, det, den gangen!

Som stuepike skulle jeg være i blåtøyskjole om formiddagen til klokken tolv, og i sort kjole med hvit kappe på hodet etter klokken tolv!

Denne familien hørte jo til de kondisjonerte i byen, og de hadde på en måte sine egne skikker. De sa De til sine tjenere. Det var kokkepike og stuepike. Kokkepiken gjorde istand stuene og vasket på spisestuen og ordnet det ferdig der.

Stuepiken skulle bære opp varmt vann til både barn og voksne, og hun skulle pusle sko og børste tøy. Hun dekket også frokostbordet. Så skulle hun rydde på soveværelsene og gjøre istand der. – Stuepiken skulle også vaske kontorene. Det måtte hun være tidlig ferdig med! Og når klokken var tolv, skulle hun bytte om og ta på sort kjole og hvit kappe.

Familien levde på en måte etter et slags reglement. Søndag morgen leste alltid sorenskriveren fra Dagens Tekst. Etterpå kunne fruen spille et eller annet. Etterpå gikk da hver til sitt.

Middagen ble inntatt til et bestemt klokkeslett, og den som ikke var på plass da, fikk ikke servert noe middag i det heletatt.

På julaften gikk sorenskriverens til Domkirkegården, for der var familien deres begravet. Når de kom hjem derfra, var det te og julekake. Så var det middag i syvtiden. Etterpå spilte fruen julesangene, og da gikk vi rundt juletreet. Og så ble det julegaveutdeling.

Til middagen ble det servert en kjøttrett, jeg husker ikke lenger hva det var, men til dessert var det brennende plumpudding.

Til teen, vi var med på den også, da fikk jeg en liten julekake som det sto Hanna på. Og Dina til kokkepiken. Det var sorenskriverens mor som bodde i Oslo, som sendte til sine barn og til hele huset, en liten julekake til hver!

Og så var dagen endt der. Og da sa fruen: "Ja Hanna, nå kan De gå hjem til Deres foreldre". – Det var jo litt sent da, men hun sa jeg kunne få ligge over hjemme, men jeg måtte være på plass første juledags morgen i rett tid igjen. Og det var klokken syv!

Det var selve julen. Men så begynte juleselskapene da! Og da var det nesten verst å være stuepike, for jeg måtte være oppe til alle gjestene hadde gått, for å hjelpe dem på med tøyet. Og så måtte jeg passe på alle lysene som skulle slukkes. De brukte så meget levende lys den gangen, både i lysekroner og ellers.
 
Aller verst var det når det var herreselskap, for det kunne dra ut så forferdelig lenge. Da kom også en gammel generalkonsul som hadde sin tjener med. Han hette Johan, og var kjent bare som Johan tjener over hele byen! – Generalkonsulen bodde oppe i Huidtfeldtgården i Kjøpmannsgaten. Johan tjener fulgte ham alltid til selskap, og hjalp ham av med tøyet og kalosjene, og jeg husker så godt at han børstet håret hans og la det til så pent, og passet på at alt var iorden. – Så gikk generalkonsulen inn. Og til avtalt tid kom Johan tjener tilbake og hentet sin herre. Og da var det samme seremonien opp igjen!

Jo, det var tussig mange ganger, jeg var jo bare 16 – 17 år. Vi arbeidet hele dagen fra tidlig morgen til etter aftens. De spiste aftens sånn i syv-tiden,og da ble det jo ikke så mye fritid. Det var bare etter aftensmaten, og så hadde vi fri annenhver søndag etter middag, som jeg tror var i tre-firetiden.

Jeg hadde jo ikke lyst til å gå i hus hele livet. Jeg forsøkte å spare penger så jeg kunne begynne på handelsskolen. Jeg var den eldste i klassen, og det syntes jeg jo var litt kjedelig da. Men det var utrolig hvor bra det gikk både med handelsfagene og stenografi og maskinskriving.

Heldigvis fikk jeg jobb med en gang da jeg var ferdig med skolen. Det var i Trondhjems Forsikringsselskap, og der ble jeg helt til jeg giftet meg i 1927.

Da vi giftet oss, det var like før jul, bestilte vi Vinje til å kjøre oss. Det var fra Singsakerbakken, hvor vi bodde da, til Paulinelund, for vi skulle innom og vise oss frem for GammelDadda, som bodde der, hun ville se meg som brud, så til Domkirken, etterpå til fotograf Aune, og så tilbake til Singsakerbakken igjen. Hele denne kjøringen med all ventingen kostet atten kroner! – Vi ble da kjørt i landauer med
oppvarmet kupé med speilglassruter, og med kusk på bukken, han hadde hatt og på svøpen var det hvit sløyfe! Jeg hadde hvit brudekjole med slør, og en nydelig bukett. – Merkelig nok ikke så mye annerledes enn det brukes idag !