Internt referansenummer: I-10.04.2020-1
Kilde:
http://www.luroy.folkebibl.no/artikkelregister.htm

Havet: Arbeidsplass og ferdselsåre. Drukninger i Lurøy 1825 – 1902
Av Rune Bang

 

Innledning.
Helt fra det øyeblikk de første mennesker slo seg ned på den isfrie kyststripe, har havet gitt mat i skrotten og utsikter for morgendagen. Kystens folk har måtte lære seg å leve med et livsgrunnlag som ofte har vært like omskiftelig som vær og vind. Havet, det har vært og er menneskenes venn og fiende. Det blir den rike matbua, men alt for ofte også den store kirkegården.

For Nord-Norge har havet fra uminnelige tider vært den uuttømmelige rikdomskilden. Det har også vært allfarveien som knyttet landsdelen sammen og gav vår befolkning den nødvendige forbindelse utad. Den første tiden var det skinnbåter, senere trebåter i mange størrelser. Fremdriften ble besørget av årer eller seil gjennom det meste av historien, – senere av motor.

I flere hundre år var nordlandsbåten og liknende båttyper praktisk talt det eneste fremkomstmiddelet i Nord-Norge og den var også en nødvendighet under fisket, – det være seg hjemme eller ved deltakelse på sesongfiskeriene. Båttypen var enerådende og fantes i flere størrelser, hvorav fembøringen var den største. Nordlandsbåten var både arbeidsredskap og fremkomstmiddel for kystens folk og den oppvoksende slekt var fortrolig med båten og havet alt fra ung alder.

Ulykker på havet.
Folkelivsforskeren Eilert Sundt berømmer nordlendingenes sjømannskap, som han ofte finner på grensen til det dumdristige. Det å leve i pakt med naturkreftenes skiftende lune på denne tiden betydde dessverre ikke sjelden ulykker på havet, med påfølgende dramatisk høye drukningstall. Sundt fattet interesse for disse høye ulykkestall som spesielt var alarmerende i Nord-Norge.

Gjennom sine undersøkelser i 1860-årene forsøkte han å klarlegge årsakssammenhenger for dette, og til hjelp i sitt arbeide hadde han rapporter fra mange prester. I sin konklusjon som ble trykket i «Folkevennen» i 1860-årene, fremgår det bl.a.: «.. For mandfolk over 10 års alderen ligger der altsaa i Tromsø stift (Nord- og Sør Hålogaland) den skjebne for at 1 af 4 finde sin død i bølgerne.»

Middeltallet for druknede i årene 1846- 1855 var for landet totalt ca. 700 druknede i året, hvorav ca. 220 forulykket i Nord-Norge. Dersom dette settes i sammenheng med de enkelte distrikters folketall, var sjansen for å omkomme på havet 3 ganger så stor i Nord-Norge som for resten av kysten sørover til Rogaland.

Hvordan var så situasjonen i vår egen kommune, en typisk øykommune hvor det meste av befolkningen hadde havet til nabo, spiskammer og ferdselsvei ? Når størstedelen av mannfolkene deltok på de store sesongfiskeriene i Lofoten, måtte de hjemmeværende kvinner, ungdommer og eldre overta mye av aktiviteten på havet i kommunen. Hvilke årsakssammenhenger kan vi så trekke ut av prestens snirklede noteringer i Lurøys gamle kirkebøker? Blir det gjort noe for om mulig å få redusert disse ulykkestallene? Jeg vil forsøke å belyse disse forhold for perioden 1825 – 1902 gjennom våre kirkebøker, da det her er merknadsopp- lysninger til de fleste av disse drukningsulykkene.

Bosetting/levekår.
For å sette disse drukninger litt i perspektiv, må man ha forståelse for hvordan folk bodde og levde gjennom tidligere tider i en kystkommune som Lurøy. Bosettingen her, som for det meste av landets langstrakte kyststripe, – har fra de eldste tider vært naturlig knyttet til havet og de områder som grenser opp til dette. De rike ressurser som der fantes i form av sel, hval, fisk, egg og dun, m.m., ofte i kort avstand fra lett dyrkbare områder i strandsonen, gav gode vilkår for bosetting. Fisk var å finne på de fleste matbord i de fleste av ukedagene, selv om en forsøkte å variere kosten best mulig. Når det var knapphet på for til de få dyra, kunne familien spe på med løyping, – en «rett» tillaget av tang/tare og fiskeavfall.

Folket slo seg ned på innlandets kyststripe og på våre mange store øyer. Befolkningsøkningen skapte knapphet på de best egnede lokaliteter, noe som i neste omgang gjorde sitt til at også langt dårligere steder for bosetting ble tatt i bruk. Mange av våre små øyer eller holmer ble nå tilholdssted for «strandsittere» eller husmenn. Disse siste var helt og holden avhengig av det utkomme havet gav, og den lille overskytende kapital de kunne skaffe seg gjennom fisket.

Folkene arbeidet og sleit det de maktet for å sikre et eksistensminimum for seg og sine. De aller fleste i familien hadde sine faste arbeidsoppgaver og måtte ta del i de mange gjøremål som dagen besto i. Selv de yngste måtte tidlig ta sin andel av arbeidet på gårdene eller på plassbruket. På denne tiden var mye av arbeidsoppgavene og aktivitetene sterkt tilknyttet havet, enten det var fiske, tang og tare- henting, eggsanking, fuglefangst, handleturer, transport fra utslåtter, kirketur, besøk m.m., og båten ble en helt nødvendig del av hverdag og fest. Alle hadde et nært forhold til båten og havet, og levde et liv i nær kontakt med det våte element som skaffet dem livsoppholdet. På denne tiden fantes det dessuten omtrent ikke veier. De som måtte finnes var heller korte og uten betydning i denne sammenheng, og var helst beregnet på transport fra bosettingsområder og ut til støa eller naustet i fjæra.

Når så mye tid av årets dager skulle tilbringes i båten, under til dels meget skiftende forhold, er det ikke rart at det noen ganger skjedde ulykker i tilknytning til oppholdet på havet. Disse ulykker kom og rammet de fleste familier en eller flere ganger, og de ble en «del» av det å vokse opp i et værutsatt kystsamfunn.

Drukninger i Lurøy 1825 – 1902.
Ved hjelp av de tilgjengelige notater i våre kirkebøker kan følgende tabelloppstilling belyse forholdene i Lurøy i denne perioden, oppsatt i et 10-års perspektiv:

 Årstall   Antall             menn/gutter  Antall kvinner/jenter    Sum
1825 – 1834 9 2 11
1835 – 1844 25 1 26
1845 – 1854 12 1 13
1855 – 1864 38 5 43
1865 – 1874 19 1 20
1875 – 1884 21 5 26
1885 – 1894 20 0 20
1895 – 1902 (8 år) 22 4 26
Totalt 166 19 185

Dersom vi studerer disse tallene nærmere, viser det seg at 83 av disse personene var ektefolk eller gifte lurøyfjæringer. De utgjør rundt 40 % av alle druknede, nokså likt fordelt på begge kjønn. De var altså nødvendige forsørgere, fedre eller mødre i en fiskarheim, ofte med en stor barneflokk hjemme. Hvilken belastning måtte ikke dette være på alle måter. Ingen kunne føle seg trygg på om eller når det var deres tur, og mang en hustru har nok stått speidende utover havet ovenfor støa etter «karfolket». Dessverre alt for ofte forgjeves. Når de mange hundre fiskerne fra Lurøy dro på de store sesong- fiskeriene, helst til Lofoten, viste alle at det omtrent alltid var noen som ikke kom igjen, de «blev» på havet.

Av de druknede er det for de fleste oppgitt personens alder (177 personer), og dersom vi fordeler disse på grupper kan en sette opp denne oversikt:

Alder  personer
00 – 15 år 10
16 – 30 år 91
31 – 45 år 46
46 – 60 år 22
61 – 75 år 8
177 personer

Aldersgruppen 16 – 45 år dominerer stort i oppsettet, og da spesielt gruppen under 30 år. Disse aldersgruppene er nok også sterkest representert i sesongfiskeriene og i virksomheten på havet totalt sett.

Tilfeller/årsaker.
Kan vi så trekke noen videre konklusjoner ut av disse tall?

Når foregikk ulykkene og hvor skjedde de? Druknet de fleste under hjemmefiske, eller var det største antallet å finne under månedene Lofoten?

Dersom vi tar for oss antall tilfeller som ligger til grunn for de 185 drukningsulykkene, viser det seg at tallet er 94. Altså «tar» hver ulykke i gjennomsnitt to personer.

En nærmere analyse av disse tilfeller gir denne oppstilling:

Antall tilfeller Antall omkomne
3             i innsjø (Vassvatnet/Olvikvatnet) 5
8             på sjøen uten båtforlis 7
3             under kirkereise 6
16             på reise til/fra handelssted o.l. 30
1             under vareførsel 1
47             under fiske, eller på vei til/fra fiske 90
26 ved andre eller udefinerte anledn. 41

Kun 2 av de som var med i disse tilfellene overlevde ! Begge disse overlevende menn berget seg i året 1899, og ulykkene skjedde nært deres hjem.

Prestens merknader til alle disse dødsfall gir videre beskjed om at ca. 40 av de 185 druknede var alene i båten da ulykken inntraff og bare 2 av de omkomne forulykket under bading, – en mann og en gutt. I 3 tilfeller var det ektepar som omkom, 4 tilfeller var far/ sønn og 9 tilfeller med hele 20 personer var søsken, da mest brødre.

Fra prestens kirkebok tar vi med disse merknader:

– «Alle druknet på Sjona, da en heftig storm overfalt dem i en Trerømmingsbåt (17. jan. 1871)».
– «De omkom alle tre da listerbåten deres kullseilte ved Aas om aftenen (1. jan. 1878)».
– «Begge druknet på hjemreise fra Bjørnsmarked (2. juli 1879)».
– «Omkom på havna i Myken under forsøk på å berge storbåten (4. febr. 1884)».
– «Begge ble borte under fiske ved et plutselig uvær (21.mars 1885)».
– «Båtlaget kullseilte på Vestfjorden (16. jan. 1889)».
– «De var to i en færingsbåt da en rokkuling kastet båten om (14. nov. 1899)».
– «Gutten fikk krampe under bading og druknet (16. juli 1901)».

Disse merknader er et representativt utvalg av alle disse merknadsrubrikker i våre kirkebøker for denne perioden, og skulle tale sitt tydelige språk om noen årsakssammenhenger.

En nærmere undersøkelse av perioden 1863 – 1879 når det gjelder alle dødsfall inklusive drukninger, viser at det døde 228 menn/gutter og 236 kvinner/jenter i løpet av disse 17 årene. I den samme perioden druknet 31 menn/gutter og 5 kvinner/jenter, – totalt 36 personer. Dødsfall forårsaket av drukning utgjør her altså hvert 12,5 dødsfall eller knapt 8 %     av alle dødsfall i Lurøy. Hvis vi derimot bare ser på «karfolket», skyldes mellom hvert 7 – 8 dødsfall her drukning. Ser vi bare på dødsfall etter fylte 10 år, vil situasjonen bli enda mer dramatisk for mannfolkene, – selv om situasjonen i Lurøy ikke synes å ha vært så dramatisk som Sundts antagelser på hvert 4 dødsfall.

Når det gjelder kvinnene i kommunen, viser gjennomgangen av de samme år at det var langt større sjanse for dødsfall «på barselseng» enn drukning ute på havet.

Halvparten av alle drukninger skjedde i denne perioden i tilknytning til fiske, – det være seg under reise til/fra eller under selve utøvelsen av fangsten. Fordelingen her mellom «hjemmefiske» og «Lofotfiske» viser imidlertid at det druknet like mange hjemme i nærområdet som under de store fiskeriene. Det synes som de var mindre utrustet, dårligere forberedt eller tok flere sjanser i sin utøvelse hjemme, enn hva som var tilfelle når de skulle reise langt og oppholde seg borte i flere måneder.

Ulykkene var langt færre i Lofoten, men når det først slo til omfattet disse ulykkene oftere et større antall personer. Dersom en skal trekke frem det «verste» året i denne sammen- heng, vil våren 1837 komme i forreste rekke:

23. februar 1837 omkom disse under Lofotfisket!
Ungkar Christen Andreassen, Sila  22 år Disse tre var brødre
    »               Andreas Andreassen, Sila             23 år
              »               Mathias Andreassen, Sila             17 år
          Hans Henning Hansen, Bogen  24 år Disse to var brødre
          Jakob Hansen, Bogen  20 år
          John Benjaminsen, Selnes             (gift) 37 år

Denne tragedien som her rammet tre familier i Sila, Bogen og Selnes taler for seg selv. To familier mistet hele 5 av sine voksne sønner mens det på Selnes ble sittende en enke med små barn.

Som om ikke dette skulle være nok, kom neste ulykke kort tid etter under samme Lofotfiske:

10. april 1837 omkom disse under Lofotfisket!
 Styrmann John Jakobsen, Hestmona 29 år
Gårdbruker Hans Hansen, Kvitvær 50 år
Husmann Benoni Nilsen, Sørvær  40 år
Andreas Olsen, Lurøy 34 år
Ungkar Abel Olsen, Kvarøy 23 år
     »                 Peder Pettersen, Kvarøy             25 år
     »                 Ole Nilsen, Kvarøy 18 år
     »     Ole Poulsen,             Tonnes 22 år Disse to var brødre
     »                 Johan Poulsen, Tonnes 19 år
     »                 Arnt Arnesen, Nedre Kongsvik 21 år
     »                 Petter Carolius Pettersen, Nedre Kongsvik 25 år
Gårdbruker Peder Eriksen, Aldra 32 år
Ungkar Svend Olsen, Øvre Kongsvik 20 år

Denne gang var det Konsvikbygda, Tonnes og Kvarøy som ble hardest rammet, selv om tragedien var like stor for alle dem det gjaldt.

I løpet av disse to dagene våren 1837 ble det revet bort hele 19 arbeidsomme forsørgere i kommunen, og tapet var smertelig for alle de familier som ble rammet på denne tragiske måten.

Embetsverkets merknader.
Vi har få uttalelser fra embetsverket i Lurøy når det gjelder utdypende forhold i tilknytning til drukning. Imidlertid skriver Sognepresten i Nesna følgende:

«Jeg må dog bemerke, at ligegyldighed og skjødesløshed under seilads ingenlunde er almindelig i Næsne, men kun forekommer undtagelsesvis. … Med hensyn til ballast viser man derimod nogen ligegyldighed, og vil nødig have det besvær at samle den længre borte, når fjæren tæt ved båden er så vel renset for sten, som man udtrykker sig».

Da presten kommenterte dette med viktigheten av ballast i båten, fikk han bl.a. dette svar :»… præsten skulde være med i Lofoten, der er vi næsten altid nødte til at seile uden ballast».

Han anfører videre : «… jeg er tilbøielig til at antage, at man anse det for en skam at ro, hvor «seilet kan gjøre det», selv der, hvor seiladsen er farlig, eller tidsspillende, som ved slagingen, og hvor årerne vel besværligere, men dog sikrere vilde føre til målet».

  1. Sundt bemerker i sin artikkelserie Havet og hans undersøkelser, at «I Vefsen og Ranen, de fjord-distrikter i Nordlandene, hvor hine bådebyggerier især florere, sees det af beretningerne, at bønderne sædvanlig have gode, stærke både. Når de have slidt ud deres bedste styrke, en 5 års tid, sælge de dem til fiskere ude på øerne eller længre nord. Jeg behøver da ikke at gå længre end til Rødø for at høre den bemerkning, at folk her ofte må fare i dårlige både».

Han anmerker senere at nordlendingen vet hvordan båten skal være for å være god. Imidlertid synes ikke alle å ha råd til å kjøpe en god båt og holde den i god stand. Sundt berømmer videre disse kystens folk deres dyktighet på havet, og viser til at det gjennom året tross alt må være «tusinder og atter tusinder af båtfarter. Det er en sand triumf for disse almuers sømandskab», – når ulykkestallene ikke er høyere. Alt må likevel gjøres for å redusere tallene og de menneskelige tragedier de forårsaker.

Vår egen distriktslege Glatved har anført i sin medisinal- beretning for året 1899:

«Ikke mindre enn 11 Dødsfald skyldes drukning, det var særlig de voldsomme, pludselige nordenvinde ifjor høst, der forårsagede så mange ulykker på sjøen. De fleste af disse kunde vistnok været undgåede om folk var lidt mere forsigtige, men der hersker en næsten utrolig ligegyldighed for de simpleste forsigtighedsregler, f.ex. at tage lidt ballast i båden før man legger ud på en måske milelang fjord, forsømmer ofte, hvis der ikke er udsigt til at kunde bruge seilet».

Presten eller vår distriktsleges sjømannskap var kanskje ikke den beste, men de mente at en del av ulykkene på havet skyldes likegyldighet og i noen tilfeller dårlige\mangelfulle båter. De kunne altså i noen grad vært unngått dersom alle forhold var tatt i betraktning.

Glatved beskriver spesielt et forlis i Rødøy høsten 1864, og han tar her for seg den utrolige overlevelsesevne noen har i gitte situasjoner. I dette tilfelle hvor den forulykkede tross alt overlevde, gis det et sterkt bilde av strabaser og     prøvelser som denne fiskeren måtte gjennom for å overleve sitt forlis vinterstid.

«I de første dage af November 1864 kuldseilede en 49 aarig Gaardbruger af Rødø, efter 1/2 dags Ophold paa Baadhvælvet, under hvilken Tid det øvrige Mandskab efterhaanden bortskylledes af Bølgerne, drev han i land paa et lidet Skjær, der ved Flodtid tildels overskylledes af Søen. Han fik reddet Seilet ifra Baaden. Her tilbragte han fem Døgn i Landvindsrok og 5 Graders Kulde. I denne Tid havde han ikke Andet at nyde end Isstykker, der satte sig paa hans Klæder. Tilsidst lykkedes det ham af de oprevne Rester af Baaden at sætte sammen en liden Flaade, paa hvilken han tilsidst drev iland paa en beboet Ø. Herfra reiste han saa ned til mig, hvilken reise medtog 2 Dage. Ved Ankomsten saaes den forreste Del af Fødderne og lidt af Hælene at være bortfrossen, men Fodleddet ubeskadiget. Han havde ellers paadraget sig en liden Bronchit, der helbredes inden faa Dage. Den forreste Del af Fødderne til Fotrodsbenerne afstødtes efterhaanden, ligesaa et overfladisk Stykke af begge Hælben. Efter 9 Maaneders Forløb vare saarene tilhælede. Han gaar noksaa godt med Krykke og Stok, men haaber snart at kunde hjælpe sig med Stok alene».

Distriktslegen tok dette med i sin medisinalberetning for å vise «hvor meget et Menneske under visse Omstændigheder kan udholde»!

Svømmedyktighet.
Eilert Sundt fant i sine undersøkelser ingen spor her nord som dokumenterte «at badning og svømming er øvet i disse egne». En prest på Helgeland sier «at han i sit præstegjeld ikke kjender en eneste indfødt almuesmand, som kan svømme. Børnerne bade sig i søen for fornøielse; men dette er gået af brug blandt de voxne, som det lader til, af frygt for forkjølelse».

Avslutning.
Prestenes anmerkninger og disse utfyllende kommentarer fra andre som leger, samfunnsviter Sundt m.fl. gir noen svar på hvorfor alle disse ulykker inntraff til stadighet langs hele vår kyst, og da i særdeleshet her nord. Tilfellene og årsakene er naturlig nok forskjellige, og alt kan på ingen måte forklares av uvær, kastevind og «fallvær, eller manglende ballast i båtene. Noe var nok også dumdristighet, ja noen ganger kanskje også sviktende sjø- mannskap spesielt blant unge sjøfarende.

Den mest utsatte gruppen var som vi ser menn i alderen 15 – 30 år og som utgjorde 50 % av alle drukninger blant kommunens innbyggere. Deretter kom menn mellom 31 – 45 år. Det var altså menn i arbeidsfør alder som var mest utsatt, og dette er jo også sannsynlig all den stund de både i antall og i tid dominerte på havet gjennom hele året. Under fiske omkom halvparten i forbindelse med de store sesongfiskeriene. Heller få av ulykkene skjedde under selve fisket. Det var under reise til og fra at de fleste forlis skjedde.

Når det gjelder «småreiser» lokalt eller regionalt, viser denne oversikten at de fleste forlis på hjemtur. Det kan se ut som ønsket om å komme seg hjem fortest mulig gjorde at de tok større sjanser. Sundt sier at folk «.. derfor dels tager ud i betænkeligt veir, dels vedbliver at føre seil udover aftenen og ind i mørke natten». På denne tiden var det ikke noe utbygd fyrlyktsystem, og seiling i mørke var et klart sjansespill. Kanskje var de reisende også ukjent i området. Ulykkene toppet seg også til visse tider av året. Spesielt viser månedene desember, januar, februar og mars høye ulykkes- tall. I desember ble det foretatt mange småreiser til handelsmennene for årsoppgjør og julehandel, kanskje også besøksturer til slekt og venner. Den høye ulykkesfrekvensen under fisket i årets første måneder, er jo i tiden for de store torskefiskeriene. En forsterkende årsak til alle forlisene i denne årstiden var naturlig nok mørketid, vintertid med lave temperaturer og det ofte stormfulle været.

Men som Eilert Sundt sier, så er tross alt de forannevnte tilfeller «få» målt opp mot hvor mange mennesker og hvor mye tid den enkelte på denne tiden tilbrakte på havet, og hvor mange kilometer eller mil de årlig skulle ferdes i båt. Selv om de brukte alle mulige tegn i naturen i et forsøk på å forutsi været, vet alle som har bodd og levd på kysten hvor fort det kan slå om. Godvær kan uten noe forutgående varsel avløses av ufyselig styggevær i løpet av få timer. De reisende skulle mestre alle typer værforhold, enten de var på fiske, på handelstur eller i kirkeferd. Noen ærend måtte gjøres der og da og kunne vanskelig utsettes over noen tid.

Sundt bemerker i sine rapporter at noen av ulykkene kunne vært unngått hvis mannskapene hadde vært svømmedyktige. Han ivret derfor for svømmeopplæring i bladet «Folkevennen», hvor han var redaktør. Klimatiske forhold her nord gjorde imidlertid slik opplæring vanskelig. Ideen med utstasjonerte redningsbåter ble også tatt opp og i noen grad prøvd, men opprettelsen av en sjøredningstjeneste fikk vi ikke før «Norsk Selskap til Skibbrudnes Redning» ble stiftet i 1891. Det ble også vanligere å vurdere behovet for bedre og sikrere båter i siste del av 1800-tallet.

«Havet gir og havet tar», sa de gamle. Slik hadde det alltid vært for de mennesker som hadde tilhold langs vår kyststripe.

Moderne båter med en utrustning som gir informasjon om det meste, en god værvarsling, redningsutstyr, sambandsmidler, redningssentraler og redningsskøyter, nøyaktige sjøkart m.m. har gjort havet til en langt sikrere arbeidsplass og ferdsels- vei, hvor et stort antall mennesker i dag kan ferdes trygt. Få kan vel i dag tenke seg de forhold våre tidlige fiskerbønder levde og virket under. Kanskje kan denne artikkel og de forhold den belyser, sette tingene litt i perspektiv. De mange bautaer som langs vår kyst er reist til minne om alle dem som forulykkede på havet, er trauste vitnesbyrd over en kyst- befolkning som trosset alle farer i kampen for å livberge seg og sine ute ved havet.

 

Kilder:
Eilert Sundt: Verker i utvalg –     På Havet
M. Harboe Bain: «I Hine Haarde Dage»
Kirkebøker for Lurøy (1825 – 1902)

DRUKNINGER I LURØY   1825             – 1902
10-ÅRSPERIODE MENN/GUTTER KVINNER/JENTER SUM
1825 – 1834 9 2 11
1835 – 1844 25 1 26
1845 – 1854 12 1 13
1855 – 1864 38  5 43
1865 – 1874 19  1 20
1875 – 1884 21  5 26
1885 – 1894 20 0 20
1895 – 1902 (8 ÅR) 22 4 26
TOTALT 166 19 185
DRUKNINGER I PERIODEN 1825-1902 FORDELT PÅ MÅNEDER             I ÅRET
MÅNED MENN/GUTTER KVINNER/JENTER SUM
Januar 33 3 36
Februar 25 0 25
Mars 14 1 15
April 19 1 20
Mai 11 0 11
Juni 2 1 3
Juli 4 2 6
August 5 0 5
September 12 2 14
Oktober 9 1 10
November 10 3  13
Desember 22 5  27

Av de tilgjengelige notater i kirkebøkene for perioden 1825 – 1902 fremgår det at minst 40 druknet på veg til/fra Lofotfisket. Dette tilsier at minst hver 4de drukningsulykke skjedde i forbindelse med det årlige Lofotfisket i månedene januar, februar, mars og april.

Av de druknede er det for de fleste oppgitt personens alder, – og dersom vi fordeler disse på grupper kan vi sette opp følgende oversikt for perioden 1825 – 1902:

Alder  Personer
00 – 15 10
16 – 30 91
31 – 45 46
46 – 60 22
61 – 75  8
TOTALT 177 personer

 

Årstall Navn Alder Kommentarer
Des. 1842 Ole Norum Pedersen, Risvær 44 år Ikke funnet
Des. 1843 John Johnsen, Onøy 34 år Ikke funnet
16. januar 1844 Østen Christoffersen, Sjonøy 53 år Funnet
12.febr. Christopher Adriansen, Sjonøy 75 år Ikke funnet
1847 Christopher Larsen, Husøy (Træna?) Ikke funnet
oktober Niels Larsen, Sørvær 70 år
Ole Jensen, Guravik 23 år
4. mai 1849 Gbr. Hans Andreassen, Lien 32 år *Begge druknet i Olvikvatnet!
Dreng Peter Larsen, Lien 28 år
13. oktober 1851 Arnt Schrøder Tollevsen Norum, Kvina 22 år
14. februar 1852 Greis Hansen, Lovund 45 år Alle druknet på tur til Lofoten. Ingen ble senere funnet
Greger Nicolai Greisen (sønn) 18 år
Johan Gabrielsen, Reløy 45 år
11. mars 1853 Iver Nicolai Hansen, Svinøy 47 år
27. mars Johan Andreas Olsen, Bogen 31 år
2. januar 1854 Nicolai Pedersen, Haugland 34 år Ektepar, begge omkom
Christianna Jensdatter, Haugland 33 år
15. april Serina Andersdatter, Lien 46 år * Slo seg ihjel under et fall
15. des. 1855 Hans Olsen, Onøy 36 år Ingen av de druknede ble funnet
Hustru Petrine Pedersdatter 34 år
Enkem. Peder Pedersen 34 år
21. sept. Dreng Arnt   ? ?     , Onøy 28 år Druknet ved Kvarøyodden, ikke funnet
7. januar 1856 Arnt Johannessen, Aas 23 år Begge druknet i Aldersundet, – ikke funnet.
Johan Hendrik Pedersen, Aas 25 år
24. februar Ole Abel Pedersen, Bratland 30 år Druknet på vei til Lofoten
 26. mars Anders Hermansen, Sandvær 43 år
Sønnen Henrik Chr. Andersen 14 år
24. august Johan Edv. Andreassen, Risvær 20 år
1. mai 1857 Hans Christophersen, Lovund 27 år Ikke funnet
16. juli Johan Berg Jakobsen, Tonnes   4 år
16. september Ole Nicolai Jakobsen, Selnes 30 år Begge druknet mellom Onøy og Selnes.
Eline Jensdatter, Selnes 32 år
6. november Ole Benjamin Olsen, Tonnes 20 år
30. desember Andrianna Kristine Johnsdatter, Kokvik 69 år
Karen Christensdatter, Ørnes 36 år
10. januar 1858 Jens Jørgen Israelsen, Onøy 20 år Alle druknet ved Onøy, – funnet.
Broren Ole Anton Israelsen, Onøy 19 år
Joseph Gabriel Andersen, Onøy 20 år
8. mai Ole Johan Hansen, Lovund 46 år * Slått ihjel!
17. desember Peter Caroli Pedersen, Fingammen 44 år
Peder Eriksen, Fingammen (Faren) 68 år
10. januar 1859 Ole Moe Pedersen, Lovund 34 år Han druknet i Nesna
21. januar Jacob Bye, Kvarøy 29 år
Niels Michal Olsen, Kvarøy 27 år
Lars Nielsen, Lurøy 31 år
Jens Tørrisen, Sør Solvær 29 år
3. februar Ole Norum Jørgensen, Kvarøy 28 år
Olai P. M. Hansen, Kvarøy 16 år
Hans Martinus Sjursen, Konsvik 44 år
25. februar Mathias Andreas Johannessen, Konsvik 15 år * Begge brant inne!
Jacob Edvard Christensen, Konsvik   6 år
30. mars 1861 Peder Larsen, Haugland 32 år
14. april Carl Peter Olsen, Moflag 26 år
15. oktober 1862 Christen Parelius Jacobsen, Sør Solvær   6 år
10.november Fredrik Christiansen, Kvitvær 35 år
Anne Johanna Johansdatter, Kvitvær 19 år
14. april 1863 Gårdmann Boldevin Danielsen, Vatne 59 år De gikk seg ned i et fjellvann ved gården. Begge ble funnet og gravlagt.
Dreng             Niels Andreas Olsen, Vatne 15 år
16.november 1864 Inderst Dønnes Zakarias Hågensen, Stuvland 25 år Alle druknet på havet ved Sørnesøy
Gbr.sønn Elias Martinus Mortensen, Stuvland 20 år
Dreng             Edvard Johan Hansen, Stuvland 25 år
28. januar 1865 Husm. Lars Jakobsen, Selnes 60 år
17. mai Gårdmann Jørgen Johan Mortensen, Nord-Solvær 60 år
10. desember Gårdmann Johannes Michael Olsen, Hjart 35 år Druknet mellom Nedre Klippenvåg og Hjart.
21.september 1866 Dreng Anton Olai Nilsen, Nedre Konsvik 23 år Druknet ved Okstinden.
1. mars 1868 Husm. kone Aasel Olsdatter, Sørvær 38 år Druknet nær Røssøya i en «rasende storm».
11.februar 1869 Husm.             Lars Jørgensen, Tonnes 40 år Druknet under Lofotfisket.
14. februar Dreng Mons Sørensen, Klippenvåg 30 år Begge druknet ved Rødøya.
Ungkar Jens Brose Hind Johnsen, Klippenvåg 36 år
17. januar 1871 Dreng             Karolius Johan Hansen, Kvitvær F. 1847 Alle druknet på Sjona, da en heftig storm «overfalt» dem. De skulle hjem fra Lurøya i en «trerømmingsbåt». Ingen ble funnet.
Dreng             Petter Johan Andreassen, Kvitvær F. 1848
Dreng             Anton Christian Johan Johansen, Kvitvær F. 1851
11. oktober Husm. Markus Sivertsen, Kalvik u/Kvina F. 1829 Druknet på sjøen av ukjent årsak.
13. oktober Sjømann Svend Peder Gaarder Olsen, Konsvik F. 1846 Falt overbord fra jektefartøy ved Namsos. Han var sønn av Ole Kjeldsen og Karen Andersdtr., Konsvik
25. januar 1872 Dreng Kornelius Rode Pedersen, Værholmen under Sør Solvær F. 1853 Han kullseilte nær Sør Solvær og druknet. Han var sønn av Peder Henrik Nilsen.
20. januar 1873 Ungk., tjenestedreng Kristian Angell Johansen, Lialia under Lien F. 1854
Husm. Johan Pedersen, Lialia (hans far ?) De omkom idet han under en rasende orkan skulle ta opp sine torskegarn. Bare Kristian ble funnet.
6. mars 1874 Husm. Johan Peder Jensen, Breivik (Lurøysund) 41 år Han falt sannsynligvis ut av båten (iflg. kirkeboka)
14. mai Gbr.sønn Jens Meldal Johnsen, Alderen F. 1853 Begge druknet på Kvarøyfjorden, da de Kristi Himmelfartsdag dro fra Lurøy kirke til Indre Kvarøy.
Gbr.sønn Nils Karolius Johansen, Haugland F. 1856
desember Ungk., snekker Lars Bergersen, Konsvik Han kom bort på sjøen.
26. januar 1875 Husm.dtr., tj.pike Edel Johanne Kathrine Pedersdatter,             Risvær F. 1858 Hun begikk selvmord ved drukning 8 dager etter at hun hadde født et guttebarn. Amtet hadde innvilget i jordfestelsen ved skrivelse av 10. febr. 1876. Hennes sønn døde allerede 3. febr., bare 14 dager gammel.
11.desember 1876 Gift husm. Peder Henrik Nilsen, Værholmen under Sør Solvær F. 1828 Han druknet på hjemreise fra Husby, – i nærheten av Risvær. «Liget gjenfantes snart».
21. januar 1877 Gbr. Jakob Andreas Didriksen, Røytvik 53 år Han omkom ved et ulykkestilfelle på Storsjona, – på hjemreise fra Øbø i Nesna. Liket ble ikke funnet.
10. desember Ugift skolelærer Edvard Kristian Tønder Hansen, Indre Kvarøy F. 1850 Begge omkom ved et ulykkestilfelle på sjøen. Det var bare Lærer Edvard Hansen som ble funnet dagen etter i Rødøy sogn.
Gift strandsitter Edvard Carolius Andersen, Indre Kvarøy F. 1845
1. januar 1878 Ungk., gårdmannsønn Viktor Kristian Gaarde Kristiansen, Tonnes F. 1854 De omkom alle da listerbåten deres kullseilte ved Aas om aftenen mellom kl. 18.00 – 19.00.
pike, inderstdtr. Anna Maria Mathiasdatter, Aas F. 1858
Ungk., gårdmannsønn Oluf Bernhard Kristiansen,Tonnes (bror av førstnevnte) F. 1858
2. februar 1878 Ungk., selvfostring og fisker Benjamin Berg Pedersen, Bratland F. 1858 Han druknet ved Støtt i Meløy og ble gravlagt på Gildeskål kirkegård den 17. febr.
2.juli 1879 Tj.pike, holdsmannsdatter Olea Kristiane Kirstina Randina Kristoffersdatter, Lurøysund F.1856 Begge druknet på hjemreise fra Bjørnsmarked ved Tomdalen.
Uektefødt pikebarn Olufine Kathinka Bertea Hansdatter F. 1864
2. januar 1881 Gift holdsmann, fisker Kristoffer Johan Kristiansen, Lurøysundet F.1819 Han druknet ved et ulykkestilfelle og ble senere ikke funnet.Kristoffer var sogneprestens medhjelper og drukningen skjedde på hjemreise fra kirken.
27. januar Gift gårdmann Nils Andreas Nilsen, Sjonøy F. 1817 Omkom ved et ulykkestilfelle, – senere ikke funnet.
10. oktober Pikebarn Kristine Olea Johanne Dass Andersdatter,             Sørnesøy – Skagen F. 1875 Hun omkom ved å falle ut i havet fra stranda, – liket ble ikke funnet. Hun var datter av husmann Anders Jørgen Østensen.
10. august 1883 Ugift legdslem Jakob Witrup, Anklakken F. 1859 Omkom på havet, – liket ikke funnet.
4. februar 1884 Gift mann, selvfostring og fisker Johan              Andreas Tønder Pedersen,             Risvær F. 1855 Omkom på havna i Myken under forsøk på å berge storbåten.
4. februar Ungkar, dreng Martin Tidemann Fredriksen Valvågen under Indre Onøy gård F. 1866 Alle omkom i et voldsomt stormver ved Kvarøy. Ingen av de omkomne ble funnet.
Gift mann, husmann Ole Martinus Edvard Pedersen, Brøskeholmen u/Anklakken F. 1850
11. juni Gift husmann Jacob Antonius Andersen, Olavik F. 1852 Omkom på sjøen under hjemreise fra Strand i Nesna, – antakelig ved en «kastevind».
26. august Ungkar Odin Bang, jekteskipper Kom bort på Kvarøy havn under tildels uforklarlige omstendigheter. Ikke funnet.
22. oktober Gift gårdbruker Jacob Andreas Andreassen, Kokvik F. 1833
Ugift dreng Ole Nikolai Kibsgaard Jacobsen, Kokvik F.1862 Druknet under sildefiske på Eidsfjord.
16. desember Gift skipper og gbr. Johannes Olsen Servoll, Tonnes F. 1844 De kullseilte utenfor Kjerringvik i Aldersundet.Ingen av de omkomne ble funnet.
Gift husmann Jacob Larsen, Tonnes  F. 1843
21. mars 1885 Gift husmann Jens Andersen, Laukø under Varø F. 1828 Begge ble borte under fiske ved et plutselig uver. Ingen av dem ble funnet.
Ugift selvfostring Ludvig Olai Olsen Hegge Nygården, Onøy Indre F. 1868
7. september Gift husmann og fisker Ole Johan Johansen, Lovund F. 1827 Begge omkom på sjøen, – «idet en sjø sannsynligvis fyldte deres lille båt (færing).Ingen av de omkomne ble funnet.
Ugift dreng Odin Rikard Meyer Olsen, Lovund F. 1866
18. desember Ugift dreng Johan Vilhelm Kornelius Pettersen, Lurøygården F. 1865 Han ble borte på sjøen under fisket i Nufsfjord
26. november 1888 Ugift dreng Petter Kristian Holst Johansen, Lovund F. 1869 Begge kom bort på sjøen i uvær på vei fra Husby i Nesna.
Ugift dreng, leiekar Anders Larsen, Hemnes
8. desember Gift inderst (fraskilt) Lars Johan Pedersen. Han var bosatt på Olavik u/Lurøygården F. 1830 Omkom på sjøen idet båten kantret.
16. januar 1889 Gift gårdbruker og fisker Bent Andreas Johansen, Okstind F. 1837 Båtlaget kullseilte på Vestfjorden, – ingen av de omkomne ble funnet.
Ugift dreng Johan Jørgen Zahl Bentsen, Okstind F. 1872
Gift inderst Nils Andreas Andersen, Vedøy F. 1849
Gift husmann Jakob Peter Andreas Pedersen, Olavik under Lien F. 1842
17. april Gift gårdbruker Nils Mathias Jakobsen, Hjart F. 1820 Begge omkom på sjøen under heimreise             fra Slettstrand i Nesna ved et plutselig uvær. Ingen ble funnet.
Inderst Peder Andreas Kristiansen, Hjart F. 1852
26. mars 1891 Gift inderst Elling Johansen, Olavik F. 1857 Alle omkom på sjøen i Nufsfjord, Flagstad prestegjeld.Ingen av de omkomne ble funnet.
Ugift dreng Kornelius Kristian Bernhard Olsen, Okstinden F. 1865
Ugift dreng Edvard Kornelius Bang Eliassen, Bjørøyvalen under Okstind F. 1869
Gift gårdbruker Johan Martin Olsen, Okstind F. 1860
15. juli 1894 Strandsitter og enkemann Jakob Kristian Iversen, Røssøy F. 1834 Han omkom på reise fra Røssøy til Aldra. Jacob var alene i båten og det var godt vær.
17. juli Skomaker, ugift (døvstum) Albert Christian Karlsen. Han var bosatt på Hestmannøy og druknet under bading (sannsynligvis p.g.a. krampe).
3. august Ugift selvfosterkar Jørgen Andreas Johan Pedersen, Strømo u/Nord Solvær F.1867 Druknet ved et ulykkestilfelle ved Varøy. Han var alene i båten, og hang fast i tauene da han ble funnet.
30. juni 1895 Tjenestepike Augusta Marie Petersdatter, Nedre Klippenvåg F. 1875 Hun omkom på vei til Bjørnsmartnan. De var 3 i båten i tillegg til henne, – en gift mann og hennes kjæreste. Liket av henne ble ikke funnet.
22. september Gift selvfosterkar Olai Johan Karlsen, Konsvik F. 1869 Alle tre omkom under en storm på sjøen, – ingen ble funnet. Olai og Nils var sønner av Karl Larsen og Nilsine Paulsdatter, Konsvik Øvre.
Ugift selvfosterkar Nils Jacob Johan Karlsen, Konsvik (Hans bror !) F. 1871
Gift gårdbruker Mons Johan Johansen Slensland,  Aspdalen F. 1865
16. desember Gutten Marselius Bertin Zahl Mikalsen, Grytøy F. 1884 Han var alene for å ta opp en ile i skumringen.Denne hadde vært for tung for ham, og han var blitt trukket ut av båten.
4. september 1896 Ugift fisker Ole Johan Meyer Bentsen, Oksting F. 1877 Omkom ved et ulykkestilfelle under fiske. Han ble ikke funnet.
2. januar 1897 Gift gårdbruker Karl Johan Pedersen, Aldra F. 1840 Omkom ved et ulykkestilfelle da han gikk med sin kone over Olvikvatnet i et fryktelig uvær. Vinden førte dem bortover den glatte isen, – og de falt ut i en råk.
8. desember Ugift dreng Pareli Hansen, Risvær F. 1878 Begge druknet da båten kullseilte, – ingen ble funnet.
Inderst og fisker Iver Kristian Isaksen, Risvær F. 1872
17. mai 1898 Gift husmann Edvard Andersen, Gulsøy Alle forulykket på sjøen ved Myken, – ingen ble senere funnet
Ugift dreng Albert Kristian Nikolai Olsen, Slotterøy F.1878
Husmann og snekker Ole Sander Steffensen, Moflag F.1842
12. august 1899 Ugift dreng August Kristian Bang Antonsen, Lyngholmen F.1883 Han var sammen med sin yngre bror på seifiske, da de rodde seg opp på et fall. Båten ble halvfylt og han for ut av båten . Liket ble ikke funnet. Den yngre broren kom seg hjem på færingen.
14. november Gift husmann, snekker og fisker Parelius Nikolai Hansen, Sørnesøy F. 1872 De skulle seile fra Kvinholmen til Kvarøy i en «Nordavindsstorm», – da de kullseilte. Ingen ble funnet.
Ugift dreng Anders Martin Klæbo Benjaminsen, Kvinholmen under Nedre Konsvik F. 1883
14. november Gift husmann Lorents Kristian Olsen, Lovund F. 1854 De var to i en færingsbåt da en rokkuling kastet båten om. Den andre ble reddet. Liket ble ikke funnet.
27. november Ugift tjenestepike Nella Kristine Angell Nikolaisen, Slotterøy F. 1874 En rokkuling kastet om færingen og begge omkom. Nella ble senere funnet.
Ugift pike Hilda Inga Dorthea Kristiansen, Sør Solvær F. ?
27. mars 1900 Ugift tjenestekar Kristian Martin Nikolaisen, Lovund F. 1873 Han kullseilte og omkom på havet. Liket ble ikke funnet.
22. september Ungkar Albert Johan Meyer Jakobsen, Svenningen F. 1877 Alle de tre var som druknet på havet denne dag, var søsken.   De to brødrene ble funnet 3 dager senere, – mens Petrine først ble funnet den 5. nov.
Ungkar Ingvart Mikal Tønder Jakobsen, Svenningen F. 1879
Pike Petrine Bergitte Klæbo Jakobsdatter F. 1881
22. januar 1901 Gift fisker Ole Johan Andreassen, Sila F. 1855 Druknet på sjøen.
10. februar Gift gårdbruker Didrik Jakobsen, Alderen F. 1853 Døde på havet ved Folda.
16. juli Gutt Alf Johan Johansen, Ørnes F. 1891 Gutten fikk krampe under bading og druknet.
19. april 1902 Selvfosterkar Karl Johan Salomonsen, Kråkholmen F. 1880 Han omkom sist lørdag da det plutselig blåste opp til storm på havet ved Værøy.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *