Internt referansenummer: 30.11.2014 – BOK
Kilde:
Bjørn og varg i Selbu og Tydal
Utgitt av Selbu og Tydal Historielag
Illustrert av Kolbjørn Lien
I kommisjon hos F. Bruns Bokhandel Forlag
Trondheim 1963
Klikk her for å lese ”Forordet”
Klikk her for linking til Selbu og Tydal Historielag

 

Historia om bønn og værg

Ved J. P. Sand, Selbu

De va mykjy mer me odyr, både me bønn og værg (gråben) fær i ti’n enn de e no. Kanskji de kunn vår innkven, som villa hør nå små historia om slikt å. Dem kampas mykjy med slikt pakk fære, å to live tå styghejt’n, nær åm kunn kommå te me di.

De va inn vinter’n, henn Ola n’i gara va åt skogja inn daginn. Så vart’n var, at snø’n bortme ‘n tellflur opi børgjin va så tiinn, om de va nok så kalt, å henn to te å tvile på, at kanskji va’n far sjøl buenn attundi tellenn. Så for’n hem å fikk me se ‘n Anders å’n Ola pi stugunn, å så la’åm iveg med kvarsi bærse alle tri. Henn Ola ni gara å’n Anders ha ver me fære dem å skutti bønn; men den n’ar Ola’n ha itj sitt’n hell henn; men henn let de, at kom inn bære å vona, så skull’n itj våttå lengje framfor se, da nei. De kjem no an på de, ment’n Anders, bror hans.

Nær om kom fram, så steg de te to tå om me oppspent hånå å skull tå mot a om inn skull kommå kjytenn, å henn Ola n’i gara begjynt å grov unda snø’n me’ spae, som åm ha me se. Nær’n ha måkå lite grann, så visen vist ore tå, for snø’n sto ikring inn, å så’ kom de’n stor bønn tu høli midt mot a. De va nettopp så my vann kast se te sies, så ‘n itt fløg midt på’n. Bønn steg opp på tofotåm å villa klem se på dem som sto med bærsom, å da vart’n Ola pi stugunn så redd, at ‘n kasta bærsa å to kut’n; men henn Anders klemt te å skaut, å treft bønn midt i bryste med de såmå’n rest se opp. Da va de lisså skomme valt tu kjefta på a, å da såg inn ker de rødd inni høli, så gaft’n. De va liksom skotte gjor a ijtnå, henn slo ut med labbom å grep ette a Anders å fikk tak ti skinnbrokjinn hans å rev inn iviende. De da gjekk for se mykjy snarer hell e vinn å fortæl de, å henn Ola vann itt mer enn å kast spainn å fo ti bærsa si me de sto på. Nær’n fikk ti bærsa da, så visst’n mest ijt, om inn tora skjøt hell, for henn kunn snart ha treft ‘n Ola, frykta’n for, men så kjytt’n bortåt å rekt te bærsråt’n (børse-pipa), å bønn beit midt ivi’n. Men det skull’n ijt ha gjort. Henn fikk se’n «pris» inni høle sitt, som va for sterk, om de så va’n far sjøl som fikk de. Henn sleft a Anders, slo uti vere med labbom, å så bikka’n ivi på sia å va dau.

Men henn ha ijt fått nå stære skae, henn Anders heller. Ho va årivi brokja, å så ha’n fått i kløne på kjættkjokkast enda så’n blødd lite hælvori å, ja.

Den’n ander Ola’n stakkar, som ha skrytt tå’n va slik kar, men som ha kjytt frå hele stasa, såg åm ijtnå te, for åm bejynnt å kauk åt a. Da kom inn oppivi åt om blek som i lik. «Kelles e de me de?» sa’n Anders, «du mått da ijt ha lagt frå de bærsa å kjytt; de e da ijt såiles mi bruke de, når mi ska skjøt bønn.» «Å, å, e kunn ijt tru ‘n va så stygg som inn va,» stamma’n tu se.

«Men mi må sjå ette å kjik inni hemsta’n hans,» sa’n Anders, «e tvile’n va ijt for se sjøl.» Å så gjikk inn bortåt å la se ned å kjika ni hie, å da såg inn to prikka som to telkløs inni høli. Jåg, de va inn te, ja. Så skaut’n Anders inni, å me de såmmå de small, kom de’n minder bønn kjytenn ut gjennom krutrøkjinn å villa te å fløy se åt børgjinn. Men så va’n så snar da, henn Ola ni gara, te å senn a i blå i midt i haue, så’n bikka, henn å.

Nær åm såg etter, så va de i bingse å onginn henna, dem ha skutti.

*****

Så he e høurt i historie om inn bønn, som set’ ette i hemku pi i ku-trø, der ker de sto i vasshåmmårsmije oppme’n bekk. Kua set’ åt smijenn, å dæra gjikk unda’fi inni smija, å bønn va så nere ette, henn å, at’n vart me inni. Å no va dæra sålles, at a seg att tå se sjøl, å da såg bønn at’n va instengt. Da vart’n forfært å vørt ijt, kua nå, men begjynt å pønse på kelles’n skull kommå se ut att. Oppi takji va de’n glugge, som dæmstokkinn gjikk gjennom, og så bejynn.t’n å skull gå etter stokkja å kommå se ut gjennom gluggiri, tenkt’n. Men da trekt’n opp dæmlugga så vatne kom åt vassjuli, å så begjynt håmmårn å bank. De da le’n ijt, å så hoppa’n ne tå stokkja å rauk ti håmmår’n å villa hall a. Men de var sandele itj så godt. Håmmår’n klemt te, henn, å labbin hans vart miljo. Da vart’n sin å ment å bruk makta si. Men de nytta ijt, håmmår’n banka lel, å snart vart den’n en labbinn milja å snart den’n ander. Så fikk fælk hør at vasshåmmår’n gjikk, å da villa om asta å sjå’t kvenn de va som smigd. Nær om kom oppåt, så fekk om sak sjå at de va’n undele sme, å jenne’n banka på, va labbinn, å ista’n for nesta draup de blo tå’m, men inn stakk om pi kjæft’n inn om senn å slekt om —. Så stengt om att dæra å sprang hem ette gjever, å så skaut om inn inni smijenn. Kua sto i inn krok bord i rå. Henna ha’n ijt gjort minste skåe.

*****

Innstas va de i vassag pi markjinn i stykje. Så såg om sagarenn, at bønn hull på å luska oppme sagjinn om net’n me dem va ne’e. Dem kunn ha kasta att nå kjættben og innkvart, nær om fikk se mat, og det der gjikk inn fill å snusa ette. Så fann om på de inn kveld’n da at om batt fast i kjættstykkje borta sagja å lett sagja gå, åsså la’om se på lur å såg ette om inn skull kommå. Jåg, nær de le på natta, så kom inn å gjikk å snusa. Så fikk inn sjå kjættstykkje hång å dangla borta sagja, å så for’n bortåt å stakk labbinn så råle å forsiktigt ivi sagja å skull krøkje de åt se. Men kor godt’n akta se, så kom sagja borti labbinn hans alder så lite, å på timen rykt’n inn åt se. Så sat’n å såg på sagja, å så prøvd’n att, men de såmmå va de, sagja va borti labbinn lite at. Nei, så bet de’n sinne, å så kasta’n se bortpå sagja og villa blåhall a. Men da vart de snart to hælve bønna da, lel. De va inn inn høst’n som skar i månskjenni om kveld’n. Henn va så gjeråg den da kar’n, at’n hull på å arbedd bode sent å tile. – Så va de inn som tenkt å gjår se te bønn åt a å skræm inn lite inn k veld’n, for de va så fullt tå bønn den der høst’n, at’n gjikk ni åkråm og ot konn om net’n. Henn hengt utivi se’n fell og gjikk utpå i ren, der ker denn ander hull på å skar neundi.

Nær’n kom utpå rena, så høur’n de tusk ni åkra, å så kasta’n se utivi me felda på, å ga ut i kalt skrik me de småmå — å kasta se midt nepå’n bønn, som gjikk neundi re’n ni åkra å råppå haver. Bønn ga ut i skrik, henn å, og la iveg bære så sprut’n sto tu bakenda på a, så redd vart’n. — Men jåg, da kom inn se på føt’n skjinnfellfyr’n å. Henn fløgd se oppivi rena me’n undele fart, ja. Fell’n vart atte henn.

Rett skorar’n ha gått hem, henn, og bønn, som ha sitji å venta på de kanskji, henn ha kommi trast. — Men ette-åt så ha sinne ti bønn, å om mårrån va de ijt atte i helt konnbann på åkra, å felln va all i lervom, så ha’n ver’ der fyr’n å ja, så ha’n fill banka bode henn å fell’n te nattenn.

*****

Henn Oskar Tybring fortel ti i tå historiom sine frå Selbu, at bønn kom inni kuføse innpå Prestfossom inn gång a Gammel-Kari va i setrom der. Dem fikk hør styr’n å bøljinga å alarminn tå kuom borti føsi, å da fløgd a se opp a Kari å rev opp føsdæra, og da hull’n på me i ku å skull få me’a utgjennom vegginn, der ker’n ha rivi tu’n stokk å kommi gjennom. Men nær’n såg a Kari kom me’n støur i hån’d, så fola’n se åt høli å slæft ku’n. A Kari ho tok i jennskorukku å kjøur inni bakendinn på a så langt å belt. Men da va de kursle kern skrek å baska for å kommå se fort nok utgjennom høle, som inn ha gjort. Rokko ha hungji me a langt bortpå voll’n. Der fann om att a om mårrån, å da såg om kern ha blødd, nær’n ha sprungji ivi håggånn.

*****

Dem si «bønn hi tije manns styrke og tælv manns vett». Kelles de e me styrkenn hans, vet ijt e, men vette ska mi no ijt skryte nå stære tå. De va i stakkars enkje pi Flor’n, som ha fem saui, å dem slo’n ihel alle å spårrå sauinn åt de ander. De va bære så måtelf4 vettugt de, tykkje e.

Så va de om værginn lite: De va så overlag fullt tå værg bestandågt å i færti’n, å dem va så vant di, fælk, at om ansa de mest ijt, om om såg inn føreti-femti stykje ti strøenn, å om om høur det ylt kring vegjinn om kveldenn å net’n.

De va’n gång i fære århundri, at de va’n mann i Ælset, som va blind. Men de va’n hendåg kar: Henn gjor bode kararbe å førkjarbe. Henn va snikkar og skomaker, å henn gjor både’n batt å spann å vov. — Men de va ijt om det, e skull fortæl. — De va’n kveld me de såmmå om skull te å legg se, at værginn kom ette honda alt inni dæra, bære så de snert, å om høur ker bond henn pistra gnall å bar se. Så fløgd’n se uti dæra, blindin, å grep etter hoda å skull fol’n in, men tok miss å kasta in værginn i sta’n. Da vart de styr tå kjæringjinn ine. Ho sprang pi sengja å skrek å skråla, de mest ho va i stann te. Bånnsongenn ha såmna, men jåg, om vakna, ja, og hjælt’ te å skrek, dem å, de mest om beilt. Å drenginn, som ha gått på løfte å lagt se, kom ne i hasta å skull sjå åt, ker som sto på, å nær’n såg værginn sto borti i rå bære forfert, henn å, så to’n i jernstong, som sto uti dær’n, å ga a’n dask ivi korsbena, så’n vart sitjenn og gappi, å så drev inn te åt haui på a å ga’a daudaskinn. Men blindmann visst ijt ker’n skull me’n henn, som ilt såg, kelles de va. — Dem si at værginn ska ijt sjå rettele nær’n kjæm inni eldsløse, nær de brann på stena, da, så va de fill de som gjor, at’n ga se te -å ijt fløgd se åt glasåm. Hond’n fikk om ijt sjå att nå mer. De va fin flere værga atte, som ha fer me hennom.

De va inn vinter’n de va så tært for vatn, at de va i mange vukku ette jula, de va aldeles klart i brundåm å bekkjåm. Fælk hele elvdal’n oppgjennom mått åt Storelvinn ette vatn, så at «øver-Hoem og Kølset to vatne i såmmå bekkhøul.» Å kring sø’n allstass va de bære nepå den og arbe se gjennom is’n å finn vatn.

Den vinter’n va de fullt tå værg. Den gjikk som renshopa i månskjenni nepå isom allstass, å nepå slittom, der ker de va bært for skog, for værginn e alder så driståg nånstass som på isa å på slitte moa. Der ker d’e skog, e’n mykjy reddar.

Så va de’n mann i Såsa (Setsås) som steg opp inn mårrån i blankt månskjenn, betla ti’n hest å kjøur nepå sø’n ette’ n vasså. Nær’n kom neåt søa, så kom litj bikkjonginn hans ette-springenn, å nær’n kom bortpå is’n lite, ganske bortåt bekkhøli, så høur’n ker de ylt fullt tå værga bortette åt Nesør’n, — å bikkjlærva te å søkj og svårrå om. Jåg, da kom om hele strøa settenn ivi is’n mot a. Å kåmmå se unda, nytta ijt, men henn to tu hest’n å lett henn kjyt, å så to’n ti den store vasså’n inn ha, å velta ivi se å hondsbikkja, å sett se pundi’n å hull ti a. I lita eks, som inn villa hogg opp bekkhøle me, ha’n me se. Jåg, om kom, men nær om høur bikkja søkt attundi såa, så sett om itj ette hesta, hell ansa henn, men sett bære på å villa pundi så’n å fo ti bikkja. De va lite ørstava på såa, så’n va oppfrå isa lite på’n nen sienn, å så stakk værgenn labbenn å snutenn sine attundi, å kvart ette så hakka’n tå me eks’n bode labba å snuta. Jåg, da vart de styr på om. Nær om fikk ut blovere, så begjynt om å riv ihel kornann, å de mer om bess, de mer blover fikk om ut, å de hissågar vart om te å rives. Men mann’n va på sitt bære liv, for ha om velta så’n å vona, så ha de fill ijt ver’ nå mer da, korkji me bikkjenn hell me hannom. Å d’e ijt godt å våttå, kelles de ha gått hell, ha det ijt kommi hjælp hemantfrå. Men om i stunn kom det kara, for nær om såg hest’n kom springenn hem, så tvila om på at de va nå som sto på. Å da drog stygghejta se unda, nær dem kom kaukenn å skrikenn.

Nær om såg ette da, så fann om lærvenn tå sjøuge værga, å ennda va de’n par labba ivi tale’, så de va fill innkvenn tå dem som levd å, som ha mist labbinn sinn for litjeks’n åt manna.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert.