Internt referansenummer: 20.08.2011 – BOK
Kilde:
GJEMT, MEN IKKE GLEMT!
(Fortellinger om bygdeskikkelser, liv og levnet på Tjøme i gamle dager)
Abraham Johansen
Gjenfortalt av HAAKON BJERKØE
Utgitt av TJØME KOMMUNE
Trykt i Tønsbergs Aktietrykkeri i 1977
Klikk her for å lese ”Forordet”.

Historier om Svend Foyn

Min far var om bord i en av Svend Foyns skuter som skulle opp til Vadsø for å rigge ned en hvalstasjon og frakte den til Tønsberg. Skuten lå imidlertid innefrosset i Sevika på Nøtterøy. Men mannskapet var travelt opptatt med å gjøre båten seilklar. Vann, proviant, kull og ved til byssa skulle ombord, og alle seil måtte overhales og «bennæs» (festes) til råen.

Skipperen, som var fra Snipetorp på Nøtterøy, brukte gjerne å dra hjem om kvelden, og han kom først om bord igjen utpå formiddagen den påfølgende dag. Mannskapet skulle være i arbeide klokken seks, men da styrmannen ikke var så nøye, kom de gjerne ikke i gang før sånn ved syvtiden.

Så en morgen fikk vaktmannen øye på den store, sorte hunden til Foyn oppe i Lysheimbakken. Da visste de at Foyn ikke var langt unna! Straks etter fikk han ganske riktig også se hest, slede og Foyn! I en viss fart fikk han purret styrmannen og mannskapet, og da Foyn kom ombord, var alle i fullt arbeid, noen på dekk, andre nede på isen opptatt med å skjære skuten ut. Dette gjorde de på den måten at de med store issager saget firkanter noe bredere enn skuten. Det ble jo nokså store isflak, men med store trestaker klarte de å få skjøvet ene kanten av flaket under den faste isen og buksert det hele under. Dette ble kalt å «vekke» isen. Svend Foyn ville straks snakke med skipperen. Sannheten våget ikke styrmannen å fortelle Foyn, bare en snev av den. Jo, skipperen var hjemme, men han kunne ikke skjønne at han ikke var kommet enda. «Bare de’ inte er no’ gæli!» — «Bruker han å være hjemme om nattæ?» spurte Foyn. — «Å neida, men igår kvell kom de’ bu’ etter’n», svarte styrmannen.
Straks etter kom skipperen om bord. Så tidlig hadde det ikke hendt at han hadde kommet om bord før.

«Jaså, kommer’u nå,» brummet Foyn.
«Ja, De må virkelig undskylde at jæ kommer for seint, men jæ hadde ei ku hjemme som skulle kælve. Ho kunne inte få ut kælven, så jæ har stått å dradd i kælven i heile natt. Endelig nå på morran kom’en fram, da,» forklarte skipperen.

«Åssen gikk de’ me’ kuæ da?» ville Foyn vite.
«Joda, de’ så ut te at ho kviknæ te nokså fort,» svarte skipperen.
«Å kælven da? Levde’n? Var’n stor?» drev Foyn på.
«Ja, dæn levde. De’ var en svær branne a’ en stutekælv. Vi tørk’æn godt me’ havrehælm, å da vi fekk i’n litt mjælk, kom’n sæ fort».
«De’ var jamen godt», sa Foyn.

Nå var han fornøyd —skipperen hadde vært i arbeid. Lediggang og latskap var det verste Foyn visste, det tålte han ikke.

Men historien om kua og kalven var en ekte skipperskrøne.

Hadde skipperen fortalt sannheten, hadde han helt sikkert mistet jobben sin!
Nå ville Foyn ha rede på hvorledes skipperen hadde tenkt å legge an arbeidet med å få skuten ut av isen. Jo, skipperen hadde tenkt å få et varpeanker ned på isen og så hale skuten frem etterhvert som de skar råken.

Foyn erklærte seg fornøyd med opplegget, ønsket lykke til med arbeidet og kjørte så tilbake til Tønsberg.

Kokken hadde nå maten ferdig, og mannskapet fikk en times pause og en dram som takk for innsatsen.

Arbeidet med å få skuten ut av isen i Sevika gikk greit, og de kom seg til Vadsø hvor de lastet inn utstyret fra en hvalstasjon. Vel tilbake i Tønsberg igjen iførte skipperen seg sine beste klær for å dra til Foyns kontor. Så langt kom han imidlertid ikke, han møtte nemlig Foyn på landgangen. Foyn skulle inspisere lasten. Skipperen ville straks være med. «Du kan inte gå i di pene klærne, di blir ødelagt a’ fett å olje», mente Foyn. Han var selv iført arbeidsklær. Men skipperen mente at det fikk ikke hjelpe — han visste at Foyn ikke ventet på noen. Sammen gikk de så over lasten, og det tok tid, for Foyn skulle gå over hver eneste del. Da alt var kontrollert og funnet i orden, fulgte skipperen Foyn til landgangen. Idet han gikk fra borde, rakte Foyn skipperen en hundrelapp og sa til ham at nå fikk han gå i land og kjøpe seg nye klær. Etter datidens priser på dresser kunne skipperen kjøpe seg to dresser for hundrelappen og enda ha penger igjen!

Til min far fortalte skipperen etterpå at om han hadde bedt Foyn være vennlig å vente til han hadde skiftet klær, så hadde han uten tvil bare fått beskjed om å gå på kontoret for å få hva han hadde til gode. Så «fint» folk hadde ikke Foyn bruk for.

En eldre mann på Tjøme fortalte meg engang denne historien:

Han hadde som femtenåring begynt som læregutt i Tønsberg — hos smed Jørnsen som hadde meget arbeid for Svend Foyn. En dag fikk han beskjed om å gå til Svend Foyn — det var noe messing som skulle pusses. Før han gikk, formante smed Jørnsen han å vise god oppførsel.

Hos Foyn ble gutten vist inn i et rom fullt av messinggjenstander, for det meste fangstutstyr i mindre format. Ja, gutten pusset messingen blank og satte til slutt gjenstandene inn med vaselin. Da han var ferdig, sa han fra til Foyn og gikk tilbake til verkstedet. Men ikke før var han kommet tilbake, før Foyn ringte og gav beskjed om at gutten måtte sendes opp til ham igjen. Det ble full oppstandelse på verkstedet. Ingen var i tvil om at nå var noe galt fatt, og Jørnsen gav gutten grei beskjed om at han ville bli slått ihjel dersom han hadde gjort noe galt.

Gutten visste jo at han ikke hadde gjort noe galt, så smed Jørnsens trusler tok han med ro, men han kunne likevel ikke si seg fri for å være både redd og urolig da han banket på hos Foyn. Foyn bad ham følge med opp på det rommet hvor han hadde arbeidet.

«Alt arbeidet ditt er pent og ordentlig utført,» sa Foyn. «Men du glemte en ting, nemlig dette her!» Han pekte på dørhåndtaket.

Gutten hadde ikke tørket fingrene sine skikkelig før han forlot rommet, og derfor var noe vaselin fra hånden hans blitt sittende på klinken.

Gutten tørket av håndtaket, og Foyn sa da til ham:

«Du må inte glemme di små ting! Alt er like viktig i et arbeid!»

Foyn tok nå opp fem kroner som gutten fikk. Det var mange penger for en læregutt som hadde fem øre timen!

Tilbake på verkstedet ville selvsagt alle ha rede på hvorfor han var blitt tilbakekalt. Han viste dem femkronen og fortalte stolt at den hadde han fått av Foyn. Vaselinen på håndtaket sa han derimot ikke noe om.

Smed Jørnsen var beroliget.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *